Sjakkgeniene - Atle Grønn og Hans Olav Lahlum

Sjakk

Utgitt 2018

Cappelen Damm

429 sider

Lest: 06-08. august 2018

Det var flere grunner til å se fram mot at denne boka skulle komme ut.  Den ville kunne bli et godt tilskudd til en ellers fremdeles ganske tynn katalog over sjakkbøker på norsk, den er skrevet av to forfattere med ekspertise på hvert sitt felt innenfor sjakkhistorien og som før vist seg å være gode fortellere!

Oppgaven dem i mellom er løst slik, forenklet sagt at Grønn som er professor i russisk og som derfor har hatt tilgang til kilder som vi ikke har hatt på norsk eller engelsk eller andre språk har tatt seg av den biten, mens Lahlum, fremdeles forenklet sagt, har tatt seg av resten.
Metodisk sett har de da hver for seg skrevet det de har kalt "førsteutkastet" til kapitlene i sine bolker så har de sammen redigert og formulert disse og laget en syntese og et produkt som de står last og brast sammen om. Leseren vil finne, ser ut til, noen biter Lahlum i Grønn sine bolker og noen biter Grønn i Lahlum sine bolker. Jeg trodde jeg skulle kunne identifisere hvilken forfatter som hadde vært på ferde i de forskjellige passasjer og jeg gjorde nok det også her og der, men jeg er langt fra sikker alle steder.
"Forfatteren" er dermed, slik jeg ser det og tolker forordet, Grønn/Lahlum på samme måten som Jagger/Richards.

Det må være vanskelig skrive ei bok om sjakk på norsk da språkmiljøet er så lite og sjakkmiljøet, om enn voksende, ser det ut til, også er lite. En bør dermed sikte bredt, så bredt  at de også favner et potensielt leser-segment som ikke spiller eller spiller lite sjakk,og samtidig også gi noe igjen for oss som har vært igjennom sjakkhistorien og tilsvarende presentasjoner av disse 16 verdensmesterne en eller flere ganger før og som noen av oss, har eget bibliotek med sjakkbøker hjemme.

Dette er altså historien om de 16 verdensmesterne som vi har hatt fra Steinitz til Carlsen, dvs de vi kaller de "klassiske" verdensmestrene. Disse 16 klassiske verdensmestrene tilhører et system av "arvefølge" (eller en kongerekke, som disse kalles i boka), der en for å bli verdensmester først måtte bli valgt ut, så måtte du skaffe penger til premiepotten og til slutt slå ut mesteren etter visse regler. Dette systemet ble endret av FIDE (verdenssjakkforbundet) etter siste krig slik at utvelgelsen av utfordrer ble gjort etter en turnering og premiefondet ble skaffet via sponsorer og andre, men fremdeles var det slik at mesteren måtte lås ut i en match.

En tid ble det også utnevnt FIDE-verdensmestere fordi Garri Kasparov hadde kuppet tittelen og lagt en egen privat match om den slik som i "gamle dager".

Vi får ta del i sjakkhistorien gjennom presentasjonen av de 16 verdensmestere og ytterligere korte beskrivelser av andre sentrale spillere fra kaféborda i Wien og Berlin sine  røykfulle lokaler og noen ganger alkoholdunstende spillere, til det seriøse og strenge Sovjet, via "gærningen" Fischer til slutten på Sovjet-dominansen, til moderne tider, dataalderen med Anand og Carlsen. Det er drama, tjuvtriks, småjuks, yoghurtbegere som meldinger?, parapsykologer, paranoia og mye annet, også stor og underholdende sjakk ed glimrende prestasjoner.  Dessverre er det gjerne slik at det er skandalene som pressen spanderer mest trykksverte på å beskrive og som de perifere leserne husker best. Liebhaberne husker nok kanskje de spesielt gode trekkene best.

I denne gjennomgangen har forfatterne fått vise at til og med sjakkspillerne er forskjellige som mennesketyper, at spekteret nok er like variert som i den ikkespillende verden, ja, til og med Sovjetrusserne var ulike, svært ulike til og med. Forresten var de ikke alle sovjetrussere, de var latviere, ukrainere, armenere, estere (i postsjakk)  og tar en med sterke spillere som er nevnt i boka blir denne listen enda lenger, alle med sovjet- foran på lik linje med russerne. Og alle var ikke kommunister, om noen var i den villfarelsen.  Ei heller hadde de like dresser. :)
Skal vi koke dette ned til et felles trekk ved alle sjakkspillere, må det være at de er alle interessert i sjakk og at de tåler å sitte lenge på stolen . Noe annet er det ikke.

Foruten å være en skal vi si kort introduksjon til deler av sjakkhistorien, har nok også hensikten vært å bekjempe den noe stereotypiske oppfatning som finnes "der ute" om sjakkspilleren.

Et annen effekt av denne så utmerkede boken er, håper jeg, at den fanger interesse hos både de som ikke vet noe særlig om sjakk og/eller sjakkhistorie. Boken fungerer etter mitt vett som en portal inn til en større og fantastisk verden. Til det er også litteraturhenvisningene bakerst i boka svært nyttige. .
Et godt trekk av forfatterne. Riktignok og dessverre er en del titlene fra Физкультура и спорт - "fizkultura i sport", et russiske forlag, ikke oversatt til engelsk.

Boka er blitt omtrent nøyaktig slik jeg hadde forstilt med at den burde være, den er ispedd småhistorier og anekdoter og sitater som krydrer opp mellom de litt tørrere historiske beskrivelsene. Noen anekdoter og småhistorier har vi hørt både en og flere ganger før i diverse sammenhenger, men disse "lahlumismene" fører ikke til en for sterk kryddersmak, men heller til en fortreffelig rett.
En annen tendes er i trekke inn norske forhold og de indre gemakker til Oslo Schakselskap enkelte ganger, vi kan kanskje kalle det en "grønnisme", men det er nok for å vise at Norge også er og har vært en del av det internasjonale sjakkmiljø, selv om spillestyrken her til lands inntil nylig ikke har vært veldig mye å skryte av.

Det boken ikke er, og som forfatterne heller ikke har hatt intensjoner om å lage, er en sjakkhistorisk fagbok etter akademiske formkrav. Bl.a. finnes det ingen fotnoter, men de har altså lagt til en ganske fyldig litteraturliste delt i en generell del og en for hver verdensmester.

En kan vel kalle boka en populærvitenskapelig historiefortelling om sjakk.

Så lenge jeg har hatt kjennskap til sjakk har det vært diskutert hvem som er "Mesternes mester" i sjakk, Jo, vi vet hva amerikanerne mener, de vil nok rope ut "Fischer" til evig tid, om det da ikke dukker opp en ny amerikaner i VM-stolen, og nå vet vi også hvem herrene Grønn og Lahlum har holder som de beste. De har nemlig satt opp sine rangeringer på hver sin liste, og de er ikke identiske.

Det er nok umulig å skrive den "perfekte" bok, fordi lesernes forkunnskaper , holdninger og meninger spriker for mye til det. Dessuten vil det alltid finnes noe å pirke i for leseren.

Et av disse er det stadige bruken av "jødisk" i beskrivelsene av sjakkspillerne. Jo, mange av disse spillerne var enten jødiske eller hadde jødiske aner og forfatternes hensikt med å fremheve dette var nok å beskrive deres stilling i samfunnet og hvilke problemer de som jøder kunne ha fra tid til annen.

Faren med dette er at det kan festne seg en forestilling om at jøder er spesielt gode i sjakk av etniske eller religiøse årsaker. Det er nok snarere sosiokulturelle årsaker til dette.

Boka inneholder bare små porsjoner med praktisk sjakk, noen få diagrammer med så få og korte varianter at alle kan lese boka uten å ha med seg brett og brikker eller en PC. Disse er tatt med for å vise enkelte dramatiske "turning points" i sjakkhistorien.

Begrepet "geni" er forfatterne selv ikke helt sikre på. De har definert dette bredt og har vel hold i det ved at alle disse 16 var "geniale" på sin måte.

Det er blitt et fascinerende verk om 16 fascinerende verdensmestere og deres samtidige og samtid og kan anbefales til alle. Også til alle dem som enda ikke har kjøpt inn julegavene!

Til slutt, som svar på et mulig kommende spørsmål om hvorfor jeg skulle anmelde en sjakkbok, så har jeg helt siden jeg ble klar over sjakk vært en ivrig sjakkbokleser og sjakkboksamler uten at det riktig har ført til de store sjakklige prestasjoner, bortsett fra da en norgesmestertittel i fjernsjakk og deltakelse i en kandidatturnering som skulle kvalifisere til en VM-finale fjernsjakk.
Jeg er fra i sommer leder av "Norges Fjernsjakkforbund.  (Fjernsjakk.no)

Treningskast: en sekser!  - 6 -

Isbjørngåten - Hans Olav Lahlum

Krim
Utgitt 2018
Cappelen Damm
350 sider
Lest: 22-24. august 2018

For å starte med en konklusjon: 
Åttende bok i den kriminalistiske historien, eller sikkert rettere sagt den historiske kriminalromanen med K2 og Patricia føyer seg godt inn i denne rekken og er minst like bra skrevet, interessant og utfordrende for leseren som de foregående.

Lahlum selv nevner i etterordet forskjeller de forgjengerne på noen vesentlige punkter.  At forfatteren har foretatt en viss blodfortynning i romanen er et av dem. Isbjørngåten er den minst "våte" på det punktet av disse romanene. Et annet punkt er metodikken, det punktet for jeg ta seinere i anmeldelsen.

Året er 1973 det er fredag 18.mai på ettermiddagen og en 16-åring forsvinner. Det vekker litt forbauselse hos vår venn K2, førstebetjent Kolbjørn Kristiansen at det er han som blir satt på en slik sak, en nesten ikke sak da det helst forventes at ungdommen dukker opp heilt av seg selv.
Men det viser seg at han ikke gjør det og det viser seg også at mora hans hadde vært elskerinne til og fått denne gutten med en på flere måter stor skipsreder. Dette måtte behandles diskret og K2 var rette mannen mente sjefen.

Denne rederen, Bjørn Christopher Fabricius, også kalt Isbjørnen, hadde mistet sin eldste sønn for 40 år siden da denne blei kidnappet og aldri kom til rette. I forbindelsen med etterforskningen av forsvinningsnummeret til yngesønnen fatter K2 stor interesse for denne kidnappingen fra 1933, både fordi han aner det kan være en sammenheng og fordi slike gåter pirrer ham intellektuelt. 

Etterforskningen dreier seg mest rundt Isbjørnens livsløp og denne setter opp ei liste over gamle uvenner og mulig gjerningsmenn eller kvinner.  Sju personer knyttet til fem episoder og tilhørende årstall. En metodikk man kan kjenne igjen i sjakkens verden. Man setter opp ei liste med kandidattrekk og analyserer deres muligheter og begrensninger så langt og godt en kan før en foretar er valg. Forskjellen er jo at i sjakk bør man ta stillingen slik den er og analysere framover, i krim blir det bakover!. 
Lahlum styrer fortellingen med stram hånd og slipper ut nye opplysninger og saker på riktig tidspunkt for å holde leserens interesse fanget. Han bruker også knep hentet fra sjakken som "decoy"  for å lure leseren ut av banen og inn i pølseboden. Vi kan vel si at det forekommer både "offer", "lavering" og "attraction" for å nevne noen sjakkteoretiske begrep. 

I sjakken er det  jo en anbefalt metode å sette opp kandidattrekk som utgangspunkt for analysen, men det hender jo at listen over disse blir for kort og at det ligger en "lysende sti" fram mot løsningen/vinsten som spilleren ikke ser. Vi har jo sett,  til og med i Magnus Carlsen sine partier at komputeren finner denne stien  og varsler seieren, men det gjør ikke spillerne. 

Siden dette er krim, og i krim er spenningen og undringen et viktig element , så skal jeg ikke røpe noe om hvem "skurken" er, ei heller noe mer om handlingsforløpet.

Det er altså som før nevnt ei typisk Lahlum-krim. Den minner jo sterkt om Agathe Christie på flere måter. Her er det riksmannsboliger, penger, fine biler, kompliserte familieforhold og butlere. 
Butlere skaper jo alltid en ekstra spenning: 
Var det virkelig butleren som gjorde det? :)

Men det handler også om mennesker som fortjent eller mest ufortjent har kommet vanskeligheter.

Jeg tror dog ikke at Agathe Christie deler Hans Olav Lahlums politiske syn. Vi som vet litt mer om forfatteren enn at han skriver krim, vet hvor han står politisk, men det finnes ikke noe tydelige spor etter dette i boka, hvis en da ikke skal dra fram den tanke at en politiker på høyresida neppe ville stille spørsmål om redernes rederlige eller urederlige intensjoner under krigene. Ofret man mannskap og skip for en rask profitt?  Han trekker også fram fattigfolks elendige kår i tider med arbeidsløshet og nød.

En typisk Lahlum-signatur kan vel også sies å være en sparsommelig bruk av person- og miljøbeskrivelser. En sjakkspiller bryr seg vanligvis *) ikke om hvordan brikkene sine ser ut i detalj, bare han kan skille dem fra hverandre. På samme måte med personene i romanene. Disse personene er først og fremst brikker i et intellektuelt spill, en gåte, et problem eller flere som skal løses. Da er det viktig at vi kan skjelne mellom aktørene, men vi trenger jo egentlig ikke vite noe mer om dem.
Det noe vaklende forholdet, om vi kan kalle det forhold, mellom K2 og Patricia blir også beskrevet nøkternt og minimalistisk, det går helst på nærkontakt av en eller annen grad mellom kinnene deres.
*) Bortsett fra Bobby Fischer og kanskje noen andre...)

Men beskrivelsene av "tidsånden" på syttitallet, knappe som de er, henfører likevel oss som har opplevd den, i en slags drømmende nostalgi; det var tider det!

Jeg har vært inne på det før, men mye av opplevelsene ved litteraturen skapes i hodet på leseren og ikke av forfatteren. Forfatteren skaper  rammene, betingelsene,handlingene og skurken, men det er ofte leseren som lager detaljer og fargelegger. Dette er selvfølgelig avhengig hvor detaljert forfatteren beskriver det, Lahlum overlater mye til leseren.  Ikke klokkeslett og datoer, handlingsforløp, spor og villspor og sånt som er essensielle for handling og oppklaring. Her er han nøye og presis.

Nåtida i romanen er altså i 1973 i en særs interessant epoke, når det gjelder samfunnsutvikling og politikk. Dette bakgrunnsteppe aner vi vagt gjennom referater som står i avisene vis-a-vis avisnotater fra saken K2 etterforsker. Vi hører om Watergate selvfølgelig og om Crotale-saken, en sak om aluminiumskvoter og rakettinnkjøp, som jeg nesten hadde glømt og som nesten felte Korvald-regjeringen.

Politikk er ingen åpenbar faktor i romanen, men Isbjørnens handlinger og beslutninger under de to verdenskrigene er et tema.

Romanen er i hovedsak en "jeg" roman, der stemmen er fortellerens, K2 sin,  men underveis legger forfatteren inn andre stemmer, stemmer fra Isbjørnen og hans motstandere der det bygges opp et ganske varierende og av motstanderne ugunstig bilde av denne Isbjørnen. Men hvordan var han, egentlig?


Dette og svar på andre undringer, blir avdekket litt etter litt som en skreller en løk, men i motsetning til løken så finner man en substans en løsning innerst inne!

Det siste spørsmålet leseren undrer seg over er jo hvordan det går med K2 og Patricia, men da må du nok lese denne boka, og sannsynligvis også flere K2-romaner som forfatteren ikke har motsatt seg å skrive om det er interesse for det og han har flere idéer.

Det slo meg tidlig at denne boka var et sjakkspill, et interessant parti som etter mye godt spill fører til løsning og seier. Men dette er ikke noen sjakkroman, det er en klassisk krimroman og om ordet sjakk nevnes i teksten, det husker jeg faktisk ikke, så er det bare en digresjon.

Kanskje det  bare er bra om leseren ikke kan sjakk i det heile tatt, for da kan han konsentrere seg om teksten og om handlingen og ikke bli forstyrret av slike assosiasjoner som denne anmelderen!

Boka anbefales.

Terningkast 5

PS1
Jeg ser i etterkant at Hans Olav har fått 6ere for boka og det syns jeg han fortjener, men undertegnede anmelder er veldig gjerrig på sine seksere. På samme måte som enkelte hoppdommere er redd for å gi 20 til et stilreint hopp.

PS2
Det kan ikke utelukkes at mine egne "bilder" av boka som et sjakkspill kan være skapt av det faktum at Lahlum i tillegg til å være forfatter, historiker og politiker også er sjakkspiller, sjakkdommer, sjakkturneringsorganisator, sjakk-kommentator og sjakkhistoriker.
Han blir for øvrig snart også sjakkbokforfatter, det kommer et verk fra hans og Atle Grønns hånd om et par uker.  Anmeldes i min blogg når jeg har fått lest den.

Codex - Tom Egeland

Krim
Utgitt 2018
Capitana Forlag
479 sider
Lest: 10-12. august 2018

Jeg kunne ha brukt samme innledningen til "Codex" som til Tom Egelands forrige bok i Bjørn Beltø-serien, "Lasaruseffekten", den er nemlig kokt sammen med de samme ingredienser i gryta. Gamle dokumenter, ekte som uekte, genuine som oppdiktede kirker og andre historiske steder, personer som har levd og er mer eller mindre kjente historisk sett, personer som er skapt av forfatterens fantasi.

Denne gang er det "Codex Christi" som er sentralt  i handlingen. "Codex Christi" blir funnet sammen med en viss tornekrone i graven til en viss pave, Lucas, i den 2000 år gamle Ostias-basilikaen, som var nyoppdaget etter at noen endelig hadde tydet et "chiffer". Her kommer også vår helt, Bjørn Beltø (BB) inn i bildet. Han er nemlig tilkalt som internasjonal observatør til utgravingene av denne basilikaen som nettopp er påbegynt. BB er den samme som før, like bleik og med det samme ikke-så-veldig-godt-drag-på-damene som i de foregående bøkene.

Codexen og tornekrona, ekte eller ikke, vekker stor internasjonal oppmerksomhet fra mange hold, fra skurker av ymse slag og også fra mer ærlige folk. Både motivene til å bemektige seg disse historiske gjenstandene og de personene og gruppene som ønsker dem i sin besittelse er av ulike slag.
De gamle traverne, Vatikanet og diverse katolske organisasjoner, samlere, muslimer, satanister, historikere og arkeologer som varierende moral er inne på scenen. I bakgrunnen lusker, som alltid CIA.

To arkeologer dør brått, BB blir forvirret, men prøver å nøste opp. Folk vet mer enn i vil ut med og han får også beskjed fra sine overordnede om å slutte å forfølge sporene etter Codex  og tornekronen som selvfølgelig er blitt stjålet underveis.

Et rituelt drap i Roma 1944 flettes også inn i handlingen og har en viss relevans til hovedhandlingen.
En dame kommer også inn "fra venstre" og det blir en god del mer gymnastiske øvelser i senga for BB enn det vi er vant med fra tidligere og det ser jo lovende ut.

Og hvordan ender det så med dama og kronen og kodeksen, nei det røper jeg ikke!
Når jeg leser krim, kunne jeg nok ha plukket ut "skurken" både her og der ganske tidlig ved å bruke tillært erfaring og kunnskap om hvilke teknikker forfatterne bruker for å føre oss lesere på villspor, men jeg har latt det være i det siste fordi jeg syns det er mer underholdende å sitte på ryggen på helten, på han som skal løse gåten for å befinne meg på samme stadium i stedet for noen skritt foran
fordi jeg ha drevet med en smule elimineringsarbeid.
Derfor ble jeg med på de samme fintene som BB gikk på og endte opp med en overraskende slutt.

Boka gikk raskt unna, det skyldes både måten Tom Egeland skriver på lett og ledig og drivende slik at en nesten ikke kan vente på å snu sida, og det at boka er delt opp med vekslende innhold i ganske korte kapitler.
Vi kan selvsagt ikke og skal heller ikke sammenligne Egeland med Gabriel García Márquez eller Jorge Luis Borges når det gjelder språkføring, det er ikke språkblomster som er poenget med denne boka, det er spenning, mysterier og underholdning.

Et viktig tema i boka er jo denne kodeksen eller Codex Christi. En "codex" er en tekstsamling, kan være en lovsamling eller et manuskript som er satt sammen av blad og altså ikke en tekstrull. Vi kjenner  det bl.a. i "Codex Calixtinus", Santiago-pilegrimenes gamle "håndbok". Det spesielle med denne kodeksen er at man mener den er skrevet at selveste St.Peter og at den spenner bein under Paulus sin autoritet. Det var jo Paulus som tok grep og styring over kristendommen i dens første år. Han omskapte Jesus fra å være en jødisk opprører til å bli en guddom, en guddom med et mye mildere budskap enn det opprinnelige, mente de som hevdet å ha kunnskap om Codex Christi.
Det er klart at ikke alle var like interessert i at et slikt budskap skulle komme ut og vise seg å være ekte!

BB er hovedpersonen og er bokens "jeg", det samme er denne dama, Hannah når hun forteller sin "historie", den står i kursiv. Sidehistoriene fortelles i 3. person. Dessuten dukker det stadig opp en kort kryptert feltrapport fra en som overvåker BB til en vaktkommandør i Riyadh, som viser hva denne overvåkeren vet til en hver tid om BBs bevegelser og framdriften i hans undersøkelser og graving i dette mysteriet.

Disse grepene skaper et større spenn i fortellingen og avveksling for leseren og unngår at han blir sliten underveis.

Det som gjør Tom Egeland spesielt interessant som krimforfatter er nettopp dette at han forsker i gamle dokumenter og historiske gjenstander og kommer med nye sammenhenger.
Dette er en roman, ja, og mye er oppdiktet, så absolutt og teoriene som dukker står seg vel neppe i vitenskapelig sammenheng, men det er morsom og interessant lesning, og lesere som er over middels interessert i temaene kan jo lese videre på egen hånd i de referte verkene.
For at leseren ikke skal sitte igjen med gapende munn og lure på hva som er fakta og hva som er "løgn og forbannet dikt", har forfatteren satt sammen en faktadel som gir oppklaring i dette.

Denne gir en nok enkelte inspirasjon til visere lesning

En anmeldelse av ei bok skal liksom ha med noe om personer, beskrivelse og utvikling, ser det ut til.
Det finnes etter det jeg kan se ikke noen særlig personutvikling hos BB, og personbeskrivelsene ellers er ganske skjematiske og noe klisjéaktige, dog med noen morsomme sammenligninger mellom dyr og mennesker. Men jeg kan ikke se at det har noen annen enn litteraturvitenskapelig interesse, det betyr ikke noe særlig for framdriften av historien at den eventuelle føflekken den dama hadde på ryggen ikke er nevnt i boka!
Jeg tror også at BB er akkurat slik vi kjenner ham og det er vel få av oss som vi ha en radikal personlighetsutvikling.

Skjønt utvikling, Egeland har truet med at dette er siste boka om BB, den kilden til Tom er tom.
Vel, vi kan da be og håpe.....
I alle fall får vi se fram til neste bok, uansett, for dette er god underholdning.

Trass i at Egeland i denne boka svømmer i samme vannet som før og følger en gammel suksessoppskrift uten å tilsette nye og overraskende ingredienser, så smaker denne litterære retten rett så bra.

Til sist skal det nevnes at forfatterens behandling av Paulus og dennes påvirkning av kristendommens utvikling har vakt visse reaksjoner i kristne miljøer. "Det kan ikke bevises at Paulus ikke møtte Jesus" , hevder en av dem.
Vel.
En annen ting leseren kan få ut av boka er at en vil tenke på hvilket våpen religion har vært i hendene på makthaverne og andre som vil manipulere folk.

Terningkast 5

Åttenderaden - Arne Danielsen

Oppvekstroman - "Sjakkroman"
Utgitt 2002
Cappelen
272 sider

Lest 20.-24.juli 2018

Boka hadde jeg jo hørt om, men aldri fått meg til å kjøpe eller lese den før jeg plutselig snubla borti forfatteren - Arne Danielsen -  sammen med en felles bekjent under NM i sjakk i Sarpsborg, der jeg for øvrig ikke spilte, men deltok på årsmøtet og lot meg velge til Leder av Norges Fjernsjakkforbund.

Tilfellet ville at han hadde et eller flere ex. av boka i sin taske eller var det ryggsekk?, og jeg fikk kjøpt den inkludert signatur og satte meg så til å lese da jeg omsider kom heim.

Det er ei ganske lettbeint bok om en gutt fra arbeiderklassen, bosatt på Oslos østkant, og vennene hans som vi følger gjennom barneskole, ungdomsskole og videre til de vel er rundt de 18. Oppvekstmiljøet må vel kanskje sies å være ganske normalt for arbeiderklasseunger, de hadde litt forskjellig type "hjemmemiljø"  med innslag av hardt arbeid, fyll, arbeidsløshet, kummerlige boforhold, streiker, dårlig råd, tvil og håp.

I gjengen ble hovedpersonen først kalt "Herold" etter et merke på en hjemmekomponert sykkel, seinere ble han yil "Ernst" etter Ernesto Guevara de la Serna, men det henspilte også på uttrykket "System Ernst", om det som gikk galt.

I gjengen rundt Herold og i østkantmiljøet ellers var det stor sjakkinteresse og det blei snakka mye om sjakkens mestere som Steinitz, Lasker, Nimzowitch, Botvinnik, Aljekhin og ikke minst de nyere heltene Larsen, Spassky, Petrosian og Fischer.  Visse postulater og læresetninger fra sjakken ble også brukt som rettledende i dagliglivet ellers.

Bl.a. så kritiserte man starten på den Cubanske revolusjonen og overfarten med Grandma som rein eventyrpolitikk, slik som det ofte kan være å vase rundt med dama i begynnelsen av spillet i stedet for å utvikle brikkene. Castro og "Che" og gjengen lykkedes bare fordi Batista var en enda dårligere sjakkspiller!

Det går vel tydelig ut av boka hvor den politiske sympatien til protagonisten og hans omgangskrets ligger, men noe klart politisk engasjement synes ikke å spore,

Tone. Hun var en barndomsvenninne av Herold, hun ble ettervært som han fikk øynene opp for henne en slags dragning, en "drømmedame"  et ikon. Men som "Blyge Harry" av Stavangerensemblet var han "altfor seine te smi" , heile prosjektet later til å bli et system Ernst.

Han får seg jo noen damebekjentskap etter hvert, noen havner i senga noen utenfor, men "The Vision of Johanna" eh. Tone slipper ham ikke.

 Miljøskildringene virker ekte og det snakkes etter det jeg, en vestlending, forstår en østkant-, skal vi si -dialekt, en sosiolekt eller "slang".
Skriftbildet for den samme vestlending var i begynnelsen ganske uvant og jeg lurte på hva språk det var, slik som  "boruhena?" -  jeg mener å kunne identifisere ganske mange språk ut fra skriftbildene, men ikke her!
 Men så kom jeg på å lese disse dialogene høyt, og da kom budskapet fram,  på "årntli".

Dialogene er ellers preget av pubertet og ungdomssnakk. Pikk og pule, røke bønner og drikke øll  går igjen og språket kanskje  litt meir uvørent enn det jeg var vant med fra den tida, men jeg er tross alt 5 år eldre enn forfatteren.

"Ernst" er fortelleren, men om fortelleren også er forfatteren selv, det vet jeg ikke helt. Personene i romanen skal være hentet fra hans omgangskrets så vidt jeg forstår og flere av figurene fra Oslo Schackselskap  skal være lett gjenkjennelige i boka selv om de er gitt andre navn.

Guttene følger godt med i hva som skjer  i sjakkverdenen. Fischer moser både Larsen og Tajmanov 6-0 og slår så Petrosian i kandidatmatchen.
Her gjør forfatteren et interessant og originalt(?!) trekk , han lar guttene smelte sjakken sammen med en annen lidenskap,musikken og særlig Led Zeppelin. De finner på å sette sammen sanger og tekster av Zep til hvert av de 9 partiene i matchen mellom Fischer og Petrosian  (6,5-2,5) og ender opp, naturlig nok med 9. parti og Stairways to Heaven!

Romanen viser også til de store kulturforskjeller det var i OSS - Oslo Schakselskap og Sporveisarbeidernes sjakklubb, det den første var preget av "ukultur mens den andre av solidaritet og medmenneskelighet.

Mot slutten av romanen havner Ernst, som deltaker NSUs på nordisk sporveissjakkunions mesterskap  i Reykjavik, i et land hvor det neppe finnes "skjenekøyretøy",  men like fullt Nordisk skulle det arrangeres, det tolvte i rekken.

Og tilfeldigvis, tror du ikke at de herrer Fischer og Spassky skulle spille der samtidig, med alle de viderverdigheter vi vet det innebar. Spennende ble det også å se om Bobby, Boris og Ernst tumlet borti hverandre.

Det er ikke så mye å se om stil og struktur, det er ikke noen komplisert sak, ingen eksperimentell roman, den er lett å lese og lett å forstå og for en som er nesten på samme alder blir det også en fin mimrestund.

Romanen er også til tider morsom, med vittige replikker og "vendinger" og til slutt blir det spennende, man blir engasjert og lurer på hvordan det går med "kameraten" vår.

Dessuten vil romanen også forhåpentlig åpne en dør inn i til sjakkens forunderlige verden og også vise at sjakk ikke bare er for én type mennesker, de spesielle, som noen mener, men for alle uansett sosial plassering og personlighetstype.

Helt i slutten får han en sjanse til revansje mot sin hovedfiende "Døden" noe som kan føre til et glimt av håp....

Det er ikke ofte man får fornøyelsen av å lese en sjakkroman/novelle. Fernando Arrabals "La Torre herida por el Rayo"  er en av dem, dessuten Stefan Zweigs  "Sjakknovelle"  og Kurt Vonneguts mer morbide short story  "All the Kings Horses" og Eivind Riis Hauges "Sjakkspillere" -tre noveller, er de jeg kommer på.
I en slags svermerisk eufori var jeg på nippet til å gi denne boka en femmer, men etter en samlet vurdering er nok fireren mest korrekt.
Det betyr at den absolutt er lesbar, underholdende og kan anbefales.

Terningkast : 4