fredag 18. august 2017

Tørst - Jo Nesbø



Krim
Utgitt 2017
Aschehoug & Co.
527 sider

Lest: 14.-17. august 2017

Jo Nesbøs ferskeste bok om Harry Hole ble liggende over sommeren før jeg fikk lest den. Var det et tegn?  Et tegn på at boka ikke var like god og engasjerende som Nesbø sine beste?
Jeg tror jo ikke på slike tegn og det hadde nok sin mer praktiske forklaring, men factum est: "Tørst" er ikke helt på høyde med det beste han har skrevet.

Det skyldes ikke Harry Hole. Han er vel stort sett som før, men er blitt tørrlagt og klarer seg stort sett vel med det, trass noen nestenulykker, han er nå gift og ansvarlig stefar til Oleg, Rakels barn og han underviser ved politihøyskolen, da han får eller tar et engasjement som etterforsker i denne såkalte "vampyrist"-saken.  Han driver saken igjennom til en oppklaring både ved hjelp av gode kollegaers
assistanse og på tross av andre kollegaers handlinger og holdninger. Alt dette er vel som før.

Det er også metodene, noen etter boka, mens andre nok ikke er pensum på politihøyskolen!

Hovedhandlingen er jakten på en blodtørst seriemorder som bl.a. tar livet av sine ofre, alle kvinner, på diverse bestialske måter, bla. ved å bruke et jerngebiss med "sagtenner" til å bite strupen over på offeret og drikke dets blod.

Harry Hole får hjelp av diverse politifolk, to psykologer, en lege som er spesialist på blod og en tyrkisk bareier, samtidig som han også må svømme rundt i det øvrige politimiljøet som består av den del ubrukelige og fiendtlige personer, deriblant politisjefen.

Intrigene  er for så vidt klassiske og jeg finner ikke noe særlig nytt og originalt i fortellingen. Nesbø serverer leseren mange overraskelser og gjør visse triks for å lure oss. Flere ting klarte han å holde skjult for meg helt til slutten, men denne gangen klarte jeg å plukke ut skurken på et ganske tidlig stadium. Det kan skyldes at jeg har vært gjennom temaene før,
Det er vel kanskje ikke slik, men jeg satt igjen med en følelse av å ha lest mye av boka før, enten skrevet av Nesbø selv, eller av andre. Det har jeg nok ikke gjort, med det kom en følelse av "deja vu" over lesingen,

Jo, Jo Nesbø skriver fremdeles like engasjerende og spennende som før. Han leder deg med et drivende språk gjennom intriger, drap og blod, ikke minst blod, det spruter og drypper som i en Tarantinofilm,

Det er mange personer i romanen med mange forskjellige karaktertrekk, men et fellestrekk synes å være at de er søkende. Søkende etter kontakt, ømhet, sex eller hva det nå måtte være. Eller kanskje bare etter noe å drikke, De virker ensomme selv om de ikke er enslige, en litt rastløs gjeng av noen romanpersoner. Nå er de selvfølgelig ikke alle like, og gjør ikke de samme dumme tingene, men det synes å være et generelt trekk.

Noe med sjarmen med krimhelter som Harry Hole, Kurt Wallander, Bjørn Beltø, K2 og Gunvald Larsson er jo spenningen og  ikke minst nysgjerrigheten etter hvordan det går med heltene våre. Det
har Nesbø ivaretatt på en grei måte midt oppi jakten på morderen.

Det er en del psykologi, naturlig nok, med to psykologer på scenen og med et tema som vampyrisme.
Det blei jeg nok ikke særlig til ekspert på, men han tar også opp til  flere far-sønn forhold og prøver å forklare hvorfor det har gått som det har gått med dem. 

Men først og fremst er dette krim,
Jeg leste den rett etter Hans Olav Lahlums bok "De fem tegn". Det har vel vært uttalt noe spøkefullt  i forfatterkretser at en  burde vente med sin egen utgivelse hvis Nesbøs neste bok skulle komme ut samtidig. Denne gangen hadde ikke Lahlum noen grunn til frykte,  jeg likte hans bok bedre, Den fikk en femmer.

Jeg må til slutt skynde meg å si at dersom du er glad i Jo Nesbø og ikke minst Harry Hole, må du lese den, Den er absolutt lesverdig, om enn ikke hans aller beste.

Så:
Terningkast: 4.


søndag 13. august 2017

De fems tegn - Hans Olav Lahlum






Krim
Utgitt 2017
Cappelen Damm
384 sider

Lest: 11.-13. august 2017


En blodfersk krim-roman fra Hans Olav Lahlum. Lahlum overrasker  denne gangen med en ny vri.
Han har ikke skrevet en krimroman i klassisk stil der en mordoppklarer eller flere jobber med å etterforske et eller flere mord og ved logisk bearbeidelse av innsamlede data og spor til slutt fakker drapsmannen etter å ha finta leseren opp på tribunen en rekke ganger. Nei, i den nye romanen vet vi både hvem morderen er og hvem som skal dø og etter hvert også hvorfor.

Dette blir mer en thriller der vi følger drapsmannens oppsporing av sine ofre, planlegging og gjennomføring av drapene, samtidig med at han ligger i kappløp med en smart dansk kvinnelig etterforsker og også sin egen sviktende helse.

Lahlum henter også denne gang kilden og utspringet til nåtidens hendelser til 2. verdenskrig og til okkupasjonen av Norge. For at hovedpersonen skal være troverdig og ikke en over 90 år gammel gubbe, men heller en viljesterk 80-åring med fysisk styrke nok til å reise rundt i Europa og gjennomføre sine planer, selv om helsa som sagt er sterkt på nedtur, så har Lahlum lagt hendelsene i nåtid til 2004.

Uten å røpe for mye. kan jeg si at romanen er en hevnjakt på gruppe personer som påførte hovedpersonen en uopprettelig skade ved tortur under krigen i et forhørsrom i Trondheim. Lahlum bruker kjente teknikker der han veksler mellom scener fra krigen der hovedpersonen er "han" eller "fangen" og nåtid ,der denne blir "jeg", og også en tredje vinkling, fra  etterforskerens, "hun", sitt blikkpunkt, og så presenteres disse med et driv og en utvikling som gjør dette til en spennende thriller.
Hvordan vil dette ende?

Det sier jeg ikke! Dog jeg må vel innrømme at jeg ganske tidlig kunne ane det meste av utviklingen, men ikke alt.

Temaet er ikke originalt, Lahlum selv nevner ei bok som har vært til inspirasjon, jeg mener selv jeg har lest flere "bekjennelsesromaner" både i krimsjangeren og i en mer psykologisk  sjanger, f.eks "El túnel" av Ernesto Sabato), men her har Lahlum introdusert en "jeger" som jager jegeren, en rødhåret dansk politietterforsker, med en sjakkspillers gode hukommelse og analytiske evner, som er den første til å se visse viktige sammenhenger.

Denne etterforskeren, er forresten sjakkspiller, en sjakkspiller som nettopp er blitt utelatt fra danskenes damelandslag, pga av at de ville satse på yngre og mer aktive spillere. Hun sliter litt med privatlivet, får det ikke helt til med venner og familie og treffer heller ikke noe særlig i forsøkene på å få varig kontakt med menn.
Jeg valgte å kalle "jeg" personen, drapsmannen for bokens hovedperson. Det er jo naturlig å se på en "jeg"- person som det, dessuten er det hans liv og hevntokt som er det sentrale dramaet i boka, men jeg så etter hvert også at hun der dansken også begynte å utvikle seg til en slags "protagonist", selv om hun vel var "antagonist".  Eller var det egentlig omvendt? .
I alle fall har Lahlum antydet at  hun kan dukke opp i en (eller flere?) framtidig(e) roman(er).

Han har  i alle fall brukt en god del plass på denne etterforskeren og jeg syns å ane at han har lagt noe av seg selv i henne, ikke en kopi, nei bevares, men noe.  Lahlum sier selv at hun skal være delvis modellert , men ikke en kopi av en dansk kvinnelig sjakkspiller som forfatteren kjenner.

"En mørk psykologisk  thriller" står det på omslaget, med sentrale temaer som synd, straff, hevn og tilgivelse. Det er temaer som lett kan ende opp i moralske banaliteter, men jeg syns Lahlum kommer godt ut av det og gir leseren  troverdige forklaring på hvorfor ting skjer som det skjer. Noen ganger ville nok kanskje leseren agert på en annen måte, men vi er alle forskjellige, med ulike erfaringer og opplevelser.

Med ettertanke, denne romanen handler vel først og fremst om "ensomhet", mange av de viktige personer i boka er ensomme, om ikke nødvendigvis enslige. "Ensomhet" er et tema som går igjen i mange beskrivelser, Denne romanens art har også, gitt forfatteren høve til å gi mer av sine personer enn i hans "vanlige" krimromanene, og det har han lykkes brukbart med,  selv om han er mer gjerrig på det området enn flere andre. Det er for øvrig ikke noe kvalitetstegn i seg selv, bare snakk om stil.

I det heile, denne romanen var en vellykket ny vri fra Lahlum sin side. Han holder igjen og slipper opp akkurat slik at det blir interessant hele tiden og leseren drives framover i fortellingen av nysgjerrighet  og spenning.

Denne gangen går terningen rett i 5-eren!














torsdag 10. august 2017

Wienerbrorskapet - Ingar Johnsrud





Krim
Utgitt 2016
Aschehoug
440 sider

Et hurtiggående krim med mye fart, smell og "krutrøyk", lik, kropps-deler og -væsker, gørr og blod!
Drapene og elendighetene foregår  i forbindelse med en tilbaketrukken kristen sekt og etterforskningen avdekker også tråder til et førkrigs Wien og til et tyskokkupert Norge, samt til et krigsherjet Afghanistan av nyere dato.
I heile tatt heller vanlige forbindelseslinjer i moderne norsk krim.  Ikke særlig originalt, men tross alt en spennende oppbygning, som får leseren til å haste seg videre.
En stund. 
Etter hvert ble til litt vel mye smell og skudd og mord og en kan falle for fristelsen å lese seg hastig og overfladisk bakover mot slutten for å se hva det ender opp i. 
Joda, noe skjer, men gjennom alle mordene, smellene, røyken og alt det der synes jeg det heile ender opp med en fis. Slutten står ikke i stil med forventningene leseren har etter begynnelsen.
Nå skal det sies at jeg hare hørt dette skal være første  bind i en trilogi, og at forfatteren derfor muligens har spart noe til de neste to bindene, men isolert sett syns jeg ikke leseren får det det kan forventer.

Ett annet atterhald er at undertegnede  var på grensen til å sovne noen steder og at han derved ikke er sikker på å ha fått med seg alle vesentlige detaljer i handlingen.
Stilen er kjapp, setningene stort sett korte og det er også kapitlene, noe som driver selv den mest lesetrøtte videre i handlingen.

Noen ganger glimter forfatteren til med gode bilder og fine og til dels morsomme kommentarer, men så ødelegger han det med en del plumpheter og banaliteter. Spesielt der han til stadighet skriver om rumper, pupper og kjønnsorganer som tvinger seg fram under tettsittende klær. Det blir for mye og for dumt. gjentakende og klisjéaktig.

Han befinner seg til tider på et akseptabelt litterært nivå, men faller altså i fristelse å senke dette nedover gjennom generell journalistikk og til et litterært lavmål, som minner om "Kriminaljournalen" (1952-93).

Ellers syns jeg at forfatteren kommer med gjentar seg selv litt for ofte der han kunne sluppet dette ved en liten omskriving. Det trekker ned.

Personbeskrivelsene er korte og ofte  klisjéaktige , om de ikke er fraværende, Det finnes en rekke personer i handlingen, men leseren får ikke mye ut av disse . De virker mer som figurer  enn som mennesker. Hovedpersonen er selvfølgelig skilt, har barn, en ny kjæreste som han ikke vet hva han skal gjøre med, bortsett fra å knulle og kanskje også et begynnende ett-eller-anet med en ny kollega.

Bokomslaget er krydret med seksere som litteraturjournalister  har trillet, jeg mistenker dem for å ha vært på samme kneipa ett eller annet sted østpå i Oslo, for en sekser, det lukter av kameraderi og smøring. I alle fall det det skudd over mål.

Men for all del, boka er ikke dårlig, den er middels og kan passe som underholdning på bussen eller som tidtrøyte på venteværelset til tannlegen.

Den er bare ikke på langt nær det mesterverket som enkelte anmeldere har påstått.

En treer  -3- fra meg.