torsdag 25. februar 2016

Den klønete skytsengelen - Arto Paasilinna

   
Roman
Utgitt 2014
188 sider
Oversatt fra finsk ved Ellen Holm Stenersen
Aschehoug Forlag

Opprinnelig utgitt på finsk i 2004
Tittel: Tohelo suojelusenkeli


Lest 24.-25.februar 2016



Hvor stort vingespenn har en engel?  Det får du greie på i denne romanen, Det er svært, rundt 11 meter, enkelte meir tykkfalne engler kan ha et vingespenn på rundt 15 meter.
Gigantisk, men det må til for at en engel skal kunne fly!  Framstillingen av engler gjennom kunsten gir således et heilt feil bilde av englenes vinger. Med  slike vinger som kunstnerne har utstyrt disse englene ville de ikke kunne fly! 
Englene  oppebærer samme alder og kroppslige kvaliteter de hadde da de døde. En av sjefsenglene har sogar et kulehull i pannen etter han i det sivile liv ble skutt i hodet under Vinterkrigen, men det gjør ikke noe, han lever i beste velgående, som engel, selv om han altså er død.
Englene lever i sameksistens med menneskene, noen er skytsengler for en eller annen og stiller opp for å hjelpe til og hindre ulykker og sånt. Denne co-eksistensen er ikke av likeverdig karakter, da englene kan, i tillegg til å fly, lese og styre tankene og viljene til menneskene, de kan  også påvirke farten til kjøretøyer. Slik kan de blant annet hindre ulykker.
Menneskene, de levende altså, på sin side kan ikke se eller høre englene, selv når de bråker aldri så mye. Englene er som vi vet , Vårherres tjenere. Fanden har også sine håndtlangere, det er "puker" (av "en puke"), djevler og smådjevler. Urettferdig nok kan ikke disse fly når de er på oppdrag, men må gå eller ta kollektive transportmidler som buss, fly båt  eller taxi. De er usynlige, men fysiske i den forstand at de må snike seg inn på bussen. båten eller flyet når dørene er åpne.
Dette er en viktig del av "miljøet" i romanen, legger jeg så til at hovedpersonen Aaro Korhonen får tildelt den nylig avdøde religionslæreren Sulo Auvinen på 82 år som skytsengel, som i levende tilstand  var nokså klønete av seg og  at denne egenskapen drar han med seg inn i "livet" som engel.  
Det er denne klønete utførelsen av alle de tiltak han setter i gang for å lette livet til Aaro som fører til alle uheldige omstendighetene eller skal jeg heller si katastrofene som inntreffer gjennom boken.

Noen har satt Arto Paasilinna inn i en "pikaresk" bås, men denne romanen er ikke pikaresk i klassisk forstand, selv om en kan ane visse elementer i den. Derimot vil jeg heller si at den meir er som en  latinamerikansk "magisk realisme" der levende og døde omgås på samme scene. Hos Paasilinna kommuniserer ikke de levende og de døde (englene og pukene) med hverandre direkte, som i mange av de latinarmerikanske magiskrealisme-verkene, men deres handlinger påvirkes gjensidig av hverandre
..
Boken er forholdsvis kort og leseren raser avgårde på bølgen av Paasilinnas lette og flytende språkføring. En språkføring med en god andel humoristisk snert.   Jeg humret meg gjennom boken og alle de absurde situasjonene og den svarte humoren. Så får hun heller ha rett hun som kritiserte romanen for flate karakterer, for manglende utvikling og for kvinner som var redusert til masete og spekulative karikaturer.  Men jeg vet nå ikke helt riktig, jeg. Det er først og fremst en morsom bok med satiriske undertoner, og en kan ikke anmelde en slik fabel som om den skulle være en utviklingsroman. Det blir som å anmelde en  Bob Dylan konsert som om det skulle ha vært Pink Floyd.

For oss fakta-friker er det en del interessante ting å sjekke opp, som f.eks  at Kerimäki trekirke er verdens største i sitt slag, at Volvo og Mercedes sine likbiler ser ut til å gå like fort og at Morsdagen er en av de største helligdagene i Finland, da er alt stengt. Det første er bekreftet fakta, det andre kan være sant, men ikke bekreftet, det siste tror jeg pokker ikke noe på!

Alt i alt  en god bok, jeg ha den 4/5 på Goodreads. Det blir vel en femmer på en terning. Det er første gang jeg leser Paasilinna og jeg leser gjerne et par til i samme slengen, innimellom andre bøker som genererer mer lesemotstand.





lørdag 20. februar 2016

Der fire veier møtes - Tommi Kinnunen


 Roman
 Utgitt 2016
 308 sider
 Oversatt fra finsk
 av Turid Farbregd
 Pax Forlag

 Opprinnelig utgitt på finsk i 2014
 Tittel: Neljäntienristeys



  Lest 09.-16.februar 2016


Kinnunens debutroman har fått mange glimrende kritikker, men etter å ha lest den satt jeg igjen med et inntrykk som var langt unna de kvalitetsbeskrivelser som disse kritikerne hadde gitt.
God bok eller dårlig bok?
Jeg må bare  vise til det jeg skreiv i bloggen om Pierre Menard om leserens rolle i bedømmingen eller anmeldelsen om en vil.


Men la meg begynne slik:

"Neljäntienristeys" smak på det ordet. Det heter romanen på originalspråket, finsk.  På finsk kan ofte flere semantiske (som gjelder betydning)  og grammatiske morfer bli limt sammen til et ord.
Jeg måtte bare finne ut av hvert ledd i dette ordet var for å være sikker på at jeg fikk med meg den originale betydningen av tittelen.
"Neljä" visste jeg var "fire", "Yksi,kaksi, kolme, neljä" var omtrent halvparten av mitt finske repertoar. "Tie" fant jeg ut betød vei og "risteys" kryss,  "tienristeys" altså "veikryss" og igjen
"Neljäntienristeys " direkte oversett; "Fireveiskrysset", vi får det til på norsk også,(altså lange sammenlimte ord)

Den norske tittelen på boka "Der fire veier møtes"  er nok en bedre tittel da den også bebuder, sammen med bildet på omslaget, hva det dreier seg om, nemlig livsløpet til fire forskjellige personer, i et slektskapsforhold som går i sine egne baner hvor de noen ganger kommer sammen både fysisk og mentalt, men andre ganger er adskilt enten fysisk eller når det gjelder kommunikasjon og gjensidig forståelse.

Noen kaller den for en "familiekrønike". Ofte forbinder vi slike verk med tykke bøker, gjerne i fleire bind, men denne familiehistorieboka dekker 100 års historie på bare 308 sider!

Den starter i 1895 med den unge jordmora, Anna  på "Kirkestedet" et sted i det flate "Norra Finland" og handler om henne, hennes datter Lahja, Lahjas ektemann Onni og deres svigerdatter Kaarina. Det hele avsluttes i 1996 ved Lahjas død, der Kaarina finner svarene på fortielser og løgner som det heter på bakomslaget.

Kinnunen klarer altså å beskrive de fire hovedpersonenes liv på disse 308 sidene. Han har delt opp romanene i 4 hoveddeler, ikke heilt kronologisk og oppkalt dem etter disse fire hovedpersonene Anna, Lahja,Kaarina og til slutt Onni. Dette grepet er gjort for å holde en slags spenning til slutt, da mye av deres liv er preget av Onnis nærvær og ikke minst fravær.

Hver av disse hovedbolkene er det opp i 8-10 relativt korte kapitler
som nesten kan kalles en korte scener eller akter. Tidsrommet mellom disse scenene i en hovedbolk kan være fra et par til over ti år. Men i mellom dem kan vi få andre scener fra de en eller flere av de andre hovedpersonene. Slik vever Kinnunen sammen en historie som mange mener er "gripende" , "spennende" og "fenomenalt framstilt".

Poenget med en slik framstillingsmåte er jo for at vi lesere skal komme de forskjellige hovedpersonene litt mer inn under huden og forstå noen av deres handlinger, deres tanker, ønsker, lengsler og lidelser, noe som ikke nødvendigvis står like klart for de andre personene. Vi vet etter hvert mer om disse personene enn de gjør de som lever sammen som en familie, Vi får konfliktene fra forskjellige sider.

Vi får servert disse små kapitlene som stort sett trauste fortellinger om dagliglivet til denne arbeidsomme familien på landsbygda en dryg bussreise fra byen Uleåborg i enden av Bottenviken. Det bygges flittig, rom på rom etter hvert som mulighetene byr seg. Anna regner seg som sjølstendig næringsdrivende , hun er jordmor og ligger noen slanter over de fleste andre i velstand. Det er altså mye bygging, ombygging. Så kommer krigen, vinterkrigen, evakuering med påfølgende nedbrenning av hele bygda. Det var det russerne som gjorde, tyskerne var vennene.  Så tilbakevending til bygda og gjenoppbygging. Onni var ute i krigen, og den gjorde noe med ham. En katalysator.

Når jeg hører om Vinterkrigen, så kommer jeg ofte på den vitsen om han finnen som kom heim til sin kone etter at krigen var slutt og etter et langt fravær, og som i et intervju med lokalradioen fortalte at det første,det andre og det tredje han gjorde da han kom hjem var å knulle sin kone, for så å ta av seg skiene. Onni gjorde ikke det. Han var ikke slik. På ingen måte,

Islolasjon er et sentralt begrep både fordi denne bygda de lever i ligger usentralt til med denne bussen til Uleaborg som forbindelse
til omverdenen, men også som beskrivelse av den tilstand som de tidvis befinner seg i i forhold til hverandre. Alle de nye rommene som blir bygget i huset kan også leses som bilder på de veggene. de murene de bygger rundt seg selv.

Kinnunen har fått mye skryt for framstillingsmåten, for språket.
Jeg er ikke så begeistret, han virker noe lavmælt, traust og noen ganger blir det ganske kjedelig. Men han krever en våken leser, han legger igjen hint og hentydninger til noe som dukker opp seinere i boka og som lett kan overses.
Jeg fant ikke noe særlig med morsomheter og jeg kjedet meg i perioder. Den inneholder heller ikke noe særlig med temaer som jeg er spesielt interessert i selv om temaer som "svigermor og svigerdatter under samme tak" og "ting vi ikke snakker om" er velkjent også i min noenlunde nære familie.

Jeg har her forsøkt å gi en noenlunde objektiv anmeldelse av en roman som jeg, da jeg leste den ,ikke syns nådde opp til de gode kritikkene den har fått.  Etter å ha bearbeidet den gjennom denne bloggen, har jeg sett noe av kvaliteten og verdien i den og sitter igjen med et bedre inntrykk enn da jeg først leste den.

Romanen må nok leses igjen, men da i kronologisk rekkefølge, det er fint mulig da alle kapitlene er forsynt med årstall.

Jeg ga boka 3/5 på Goodreads, men hvis vi snakker om terninger på denne bloggen, kan jeg oppgradere til terningkast 4!.






















mandag 15. februar 2016

Morder-Anders og hans venner - Jonas Jonasson












 

MORDER-ANDERS

  OG HANS VENNER

  (SAMT EN OG ANNEN UVENN)

 Roman
 Utgitt 2015
 335 sider
 Oversatt fra Svensk
 av Elisabeth Bjørnson.
 Vigemostad Bjørke

 Lest 13.-14. januar 2016

Jonas Jonassons første bok, den om Hundreåringen som stakk av fra gamlehjemmet, leste jeg en påske for noen år siden. Det var den morsomste jeg hadde lest på lang tid, jeg lo meg skakk gjennom påsken. Jeg har også sett filmversjonen av boken og syns også den var ganske "løyen". 
Oppfølgeren, om analfabeten som kunne regne, var en liten
nedtur, selv om også den er lesbar.

Denne, hans tredje bok, er nok noe opp fra den forrige., men den når ikke heilt opp til hans debutroman.
Det kan skyldes at typen morsomheter, selv om han er ganske kreativ er den samme og det blir en del gjentakelser. Jeg var inne på tanken å kalle boken for burlesk eller til og med pikaresk, men vi er ikke helt der om vi skal bruke en klassisk forståelse av disse begrepene. Handlingene passerer mange ganger langt utenfor det vi forstår med dagligdagse liv og levnet, så den mest nøyaktige betegnelsen er vel en jonassonsk røverhistorie.

Huddinge, sør for Stockholm, Pensjonat Sjöudden, fjorten rom, 225 SEK natten, felles toalett og dusj, rent sengetøy og rene håndklær en gang i uken, men verken sjø eller odde. Dette er rammen rundt fortellingen om Morder-Anders, resepsjonisten Per Persson og den frafalne presten Johanna Kjellander. Penger og hvordan skaffe seg det fort og greit er hovedtemaet.

Morder-Anders har sitte lenge inne for tre mord av folk i dop&rus-bransjen., ikke i rask rekkefølge, han måtte jo sone innimellom. Etter siste soning ønsker han å slutte med mord og dop, men ikke øll og tar inn på dette pensjonatet hvor Per Persson er resepsjonist og der også presten Johanna Kjellander sjekker inn etter at mista både jobben og Troen. Alle er i beit for penger og det fører til at de leier ut Morder-Anders som torpedo til Stockholms underverden. Brukne bein og armer mot stykkbetaling.
Pengene strømmer inn, men så blir Morder-Anders nysgjerrig på Johannas tidligere yrke og ganske fort en kristen. De må skifte næringsvirksomhet og når også denne må bringes til ende, så hopper de over til en tredje bransje hvor nattverd med fullverdig vin og på påfølgende stinne brakker inngår.

Jeg skal ikke røpe med om forløpet, men bare nevne at det er fart og fres, absurditet og humor heile veien. Leseren står i fare for å skratte høyt og skape forundring dersom han sitter sammen med noen, men han vil slite dersom han prøver å finne det dypere budskapet i romanen.

De klassiske pikareskromanene, som f.eks "Lazarillo de Tormes" var som regel samfunnsbeskrivende, gjerne satiriske og refsende i de mer eller mindre vanvittige historiene som ble fortalt.
Hos Jonas Jonasson finner vi ikke noe av det slaget. Skal jeg dra fram en syltynn rød tråd må det være Bibelen og hvordan utsagn og setninger i den dras ut av sammenhengen og tolkes inn til eget formål.
I etterordet ber forfatteren om at Gud skjerper seg og jobber for at hans ivrigste supportere ikke tar ham fullt så alvorlig!

Jeg vil anbefale deg å lese boka, spesielt hvis du liker litt tull og fjas og dersom du trenger til hvile etter, som jeg å ha lest "Magnet".
Du kan godt også kjøpe den for det er godt mulig du vil lese den om igjen seinere, en påske kanskje, men du kan vente til paperback- utgaven kommer.
Boken er verd 100 kroner, men kanskje ikke 349.

Jeg ga den 3/5 på Goodreads  (trykk på lenken) og finner jeg igjen terningen vil den nok vippe litt på 3, men lande på 4.







lørdag 6. februar 2016

Magnet - Lars Saabye Christensen










MAGNET

av Lars Saabye Christensen

Roman

Utgitt 2015
780 sider
Cappelen Damm

Lest 03-12.januar 2016






Lars Saabye Christensens nyeste roman har stort sett trillet seksere hos de fleste kritikerne jeg har sett og lest, men selv ga jeg den 4 av 5 på Min Goodreads-side, noe som hadde vært en svak femmer om jeg hadde brukt terning.
De som har lest mitt forrige innlegg vet at jeg i disse bokanmeldelsene vil ha et leserfokusert perspektiv og i vurderingene av bøkene legge mest vekt på hva disse bøkene gir meg og ikke så mye hvordan de står seg når en legger litteraturtekniske vurderinger til grunn.
Hovedhandlingen i romanen er historien om forholdet mellom hovedpersonen, Jokum Jokumsen og Synne Sager. Et forhold som starter på et felleskjøkken på studentbyen Skogn i Oslo, som utvikler seg til kjærlighet og til et ekteskap med sine oppturer og nedturer, som noen ganger sliter med kommunikasjon og gjensidig forståelse, men limes sammen igjen for en stund. Vi følger også deres forhold til foreldre, venner, naboer, forretningspartnere og kritikere, forhold som noen ganger blir kompliserte, mye på grunn av manglende evne eller lyst til å kommunisere skikkelig.
Hovedpersonen selv er jo litt et "syn", veldig lang og tynn og uten spesielle motoriske evner. Det sies at han en gang måtte ha hjelp til å komme løs fra en knute der armer og bein hadde viklet seg inn i hverandre. Han er noe treg, beskjeden og med lite selvtillit, han er nærmest asket og foretrekker lunkent vann til maten framfør øll og vin. Hans Synne er søt, sterk og beslutningsvillig, men sliter også på sin måte. I det det heile tatt er det noe ved alle personene i boka, men det leses meir som bilder av variasjonsbredden av  oss mennesker, meir enn som unormalitet eller galskap. Riktignok stifter opp til fleire av disse personene bekjentskap med en institusjon som en ofte forbinder med kvite frakker og trøyer med ekstra lange ermer.
Gjennom mange bilder, scener og hendelser får vi presentert den såkalte "tidsånden". Det er særlig to slike miljøer som blir beskrevet. Studiemiljøet i Oslo og kunstnermiljøet i California.
Av disse likte jeg best det første, kanskje først og framt fordi jeg kjenner det fra egen erfaring, riktignok fra Bergen, men fra samme epoke. Kombinert med det jeg husker fra den tiden framstår teksten som klare inntrykk visuelt sett. Beskrivelsen av liv og levnet på felleskjøkkenet, på studiet, på studiesirkler og lange diskusjoner om ditt og datt var godt fra et klassestandpunkt, eller om det var borgerlig og dermed dårlig, ubrukelig og forkastelig.
I romanen er det Kafkas "Prosessen" som får den ublide skjebnen å bli erklært borgerlig litteratur av studielederen, men nær sagt selvfølgelig var en ml-er. Jokum, på sin side fikk alle mot seg ved å kalle den "komisk".
Miljøet fra Calefornia kjenner jeg ikke og for meg ble den sekvensen mer en diskusjon om fotograf og kunst. Jokum selv mener det han driver med, fotografering, ikke er kunst, men bare en gjengivelse av virkeligheten, og slik er det i begynnelsen. En debuterende kritiker skriver ved hjelp av bransjesjargonger en positiv anmeldelse av Jokums første utstilling og dermed er han i gang. Ved hjelp av sin kone og andre som ser mulighetene i hans fotografering blir hans bilder til stor kunst og hans navn blir så betydningsfullt at han kan gjøre hva han vil og det blir betraktet som stor kunst, like til han prosjekterer Synnes død  på et konstruert bilde. Jokke selv har hele tiden ment at hans bilder er virkelige, ikke konstruerte, men i en utvikling som kulminerer i bildet av Synnes fremtidige død. utvikles hans fotokunst fra det beskrivende til det oppkonstruerte.
Er kunst noe som er kunst i seg selv, eller er det noe som en gruppe påvirkere definerer som kunst for seg selv og for alle oss andre? Jeg fristes til å sammenligne med Marcel Duchamps pissoar fra 1917. Kunst eller bruksgjenstand?
Lars Saabye Christensen skriver med en lun, morsom stil, typisk denne forfatteren, sier ekspertene. Der er mange detaljer og kanskje noen, flere ganger litt for mange gjentakelser. Noen finner sikkert en litterær verdi i dette, men for meg ble dette for langt, slik at jeg flere ganger måtte opp for å puste. 600 hundre sider kunne sikkert gjort samme nytte uten at leseren trengte til livredning og kunstig åndedrett.
Litteraturteknisk sett fins det mye som nok begeistrer "de som har vett på det" og som triller disse sekserne. Han varierer bla. perspektivene og har lagt inn fortelleren, som i første person, forteller sin historie. Denne fortelleren har skrevet ferdig denne boken om Jokum og Synne. Hans navn kjenner vi ikke, men han kaller seg selv Amper. Denne Amper flytter inn på en studenthybel som deler felleskjøkkenet med Jokke og Synne etter at en av de originale beboerne flyttet ut. Amper deler for øvrig skjebne med Jokke. Slutten tåkelegger forfatteren noe bla. med uttalelsen "slik slutter romanen ikke".
Da jeg som ung frimerkesamler kjøpte nye objekter kom jeg over en dansk forhandler som solgte "mirakelrodekasser". Det var assorterte samlinger, mye gråstein, men der en også fant gull. Denne romanen er en slik "mirakelrodekasse", og hvis jeg hadde lest den en gang tid, hadde jeg nok funnet enda mer gull!
For meg kom det som en ekstra gevinst et ønske om å lese Kafkas "Prosessen".