tirsdag 25. april 2017

El monarca de las sombras  - Javier Cercas

Skyggenes konge






Roman
Utgitt 2017
283 sider
Literatura Random House (Spania)
Spansk

Mulig norsk tittel: "Skyggenes konge"
Siden denne boka er blodfersk, kom ut i Spania februar 2017, er den ikke oversatt til norsk enda, men jeg regner med den kommer på norsk, da i alle fall de siste bøkene av Javier Cercas er oversatt til norsk.

Hva er det med denne boka som i den korte tiden siden utgivelsen i Spania har fått både toppkarakterer og bunn-notereringer?  Topplitteratur eller klar for søppeldunken?
Att "leseren" er et mangehodet uhyre kan være en ting en kan dra ut av dette, at den treffer forskjellig og at den må ha visse kvaliteter som åpenbarer seg for noen, men ikke for alle, og så er det kanskje temaet: Den Spanske Borgerkrigen (1936-39), (¡otra vez! (igjen")).
Javier Cercas har berørt temaet før, ikke minst i "Soldados de Salamina"  som på norsk kan fås under den kanskje meir malende tittelen  "Stridmenn fra Salamis" og som med en viss kunstnerisk frihet er blitt filmet av David Trueba, med hans kone Ariadna Gil som hovedperson.

Ytre sett er dette en fortelling om Javier Cercas egen familie, dvs helst om hans familie på morssiden  og mer spesifikt om hans mors onkel Manuel Mena, som ble drept i strid 19 år gammel og ble familiens helt.  Boka handler om historien om Grandonkel Manuel, eller riktigere historien om historien om Manuel Mena,
fordi den handler mer om Javier Cercas egen "research" og gransking av historiske facts rundt denne saken, enn selve saken selv. 
Støttet  og igangsatt av sin venn, David Trueba, ja nettopp han der filmmannen, som er noe desillusjonert etter å ha blitt dumpet av sin kone til fordel for en "estrella de Hollywood" - en Hollywoodstjerne, (som jeg seinere har funnet ut var dansken Viggo Mortensen, for de filminteresserte), prøver han å finne ut "sannheten" om Manolo Mena, hvorfor kan kastet seg ut i krigen på Francos side, og etter å ha blitt såret flere ganger,ble drept i det voldsomme slaget ved Ebro. Det er tydeligvis ikke  så lett å få eldre folk til å snakke om den krigen, men han får dem på glid etter hvert.

Ibahernando, den lille landsbyen, som i dag teller ca 500  "sjele", er stedet hvor Cercas familie kommer fra og som også Manolo Mena vokste opp. Som ellers i Extremadura, en rolig og fattigslig landsby, der det fantes to slags folk: fattige med jord og fattige uten jord. Menas familie tilhørte den første gruppen, men det kan ikke alene være forklaringen på hvorfor den ene gruppen sluttet seg til Franco og den andre flyktet til Badajoz for å slutte seg til "de røde" etter at Francos statskupp hadde startet.
Ibarhernando hadde vært positiv til republikken da den blei erklært i 1931, men stemningen snudde og i 1936, tok Franco-sympen over hele byen. Det var ikke bare Manolo som støttet kuppet, men nesten heile familien.
Nå presiserer Javier at hans Grandonkel var "Falangist" og ikke "Frankist" flere ganger, kanskje for å mildne litt på ettermælet, men også for å vise til at det var en vesentlig forskjell på begrepene, i alle fall i tradisjonell betydning. "El Falange", gjengen med de blå skjorten var i tillegg å være anti-kommunistisk, anti-demokratisk, anti-liberalistisk også anti-kapitalistisk!  Frankismen, byttet ut anti-kapitalistisk med kapitalistisk, men behold de andre "anti-ene".

Manuel Mena, tiltrukket av Falangens opprinnelige idéer og dessuten  en sterk tilhenger av "ro og orden" og "system" , styrtet i krigen, ble drept og således lokal "helt". 

Et sentralt tema i boka er hvordan en skal se på krigen, et tema som uten tvil har sin aktualitet også i våre dager.
Forfatteren trekker fram to velkjente spanske malere og to av deres berømte verk:

Diego Velásques
"Le rendición de Breda"
(Overgivelsen av Breda)


Francisco de Goya 
"El 3 de mayo de 1808 en Madrid"

Det skulle være klart hvilke sider av krigen disse begge representerer.  Den første et bilde på krigens edle sider, på et slags sportsmanship hvor seieren og nederlaget markeres med høviskhet. En glorifisering av krigen og ikke minst en spansk seier!

Goyas bilde er det motsatte, motivet der Napoleons soldater meier ned spanske motstandsfolk, i et reint slakteri, er noe helt annet enn glorifisering av krigen. 

Det er ingen tvil om hva Cercas syn på saken er.

Han skriver også:
"Saken er den at de heller ikke forsto hvorfor de i stedet for å alliere seg mot de rike og med de fattige som var nesten like fattige som dem selv , allierte deg seg i stedet med de rike og mot de som var enda fattigere enn dem selv. Og de "føkket det til""

Manolos død var meningsløs, ikke minst fordi han ga sitt liv for en urettferdig sak, nemlig overgriperen Franco, men også fordi han kastet seg ut i krigen naiv og blåøyd og med et glorifisert syn på selve krigen.  Etter noen runder på slagmarken, endret han nok syn på hva krig var, men da var det for seint.

Mye av boka er en beskrivelse av forfatterens reiser til steder hvor grandonkelen var og kjempet  under borgerkrigen og samtaler med personer som kjente til relevante handlinger og personer som kjente til noen som kjente... osv. 
Han finner til slutt fram til en del dokumenter og til og med det rommer Manolo døde etter å ha fått seg en Republikanerkule i hofta oppe i det som kalles "Terra Alta" i Katalonia.

Den er også en beskrivelse av en del troppeforflytninger og trefninger som ikke gir noen umiddelbar mening for en utenlandsk leser og det kan lett virke som fyllstoff, men har nok en funksjon å gi en til fasett til et helt bilde om krigen.  Marsj og venting hører også med.

Cercas sammenligner også Manolo Mena med Akilles, helten fra Troya, som kjempet hardt, men ble drept pga av en sårbart hæl, og udødeliggjort som en legendehelt.  Dette iht Illiaden.

I Odysséen, som skal ha vært skrevet av samme mann, Homer, finner Odyssevs denne helten Akilles, som en konge i dødsriket. Akilles klager til Odyssevs og sier han heller ville være tjener av en tjener blant de levende, eller en monark i skyggenes kongedømme.
"Skyggenes Konge" er direkte oversatt tittelen på den spanske originalen, og også hovedtemaet i boka.
Finnes det en edel død, en heltemodig død, en riktig død? 
Javier Cercas, ikke nødvendigvis forfatteren, men fortelleren og jeg-personen Javier Cercas hevder at Manolo døde tre ganger:

1) fordi han tapte alt i krigen, også livet
2) fordi han tapte det for en sak som ikke var hans; fordi krigen ikke forsvarte hans egne interesser, men interessene til andre.
3) fordi han hadde tapt alt for en dårlig sak. Hadde han tapt det for en god sak, kun hans død ha hatt en mening.

Hva slags bok er dette. Underveis i lesingen dukker dette spørsmålet opp. Er det er historisk verk eller noe annet, en roman?
Vel. Javier Cercas er IKKE en historiker, han er forfatter og journalist. Selv om han dokumenter noe av stoffet med faksimiler noen steder, så er det ikke nok til å kalle det et historisk verk. Disse faksimilene er for øvrig utydelige og for meg umulige å lese, om det skyldes trykkingen eller en bevisst handling for å skjule dokumentasjonssvindel  vet jeg ikke, selv om jeg har så pass tillitt til forfatteren at jeg tror det første.
Vi befinner oss nok i en gråsoner mellom en historisk reell og en fiktiv verden et sted. De få stikkprøver jeg har gjort på "empirien" viser at den holder stikk, men hva som er virkelig og hva som er oppdikta, om noe, kan ikke leseren vite, men den er klassifisert som roman..

Roman, er den, men den gir, føler jeg en god beskrivelse av en tå som fremdeles er øm i Spania.
Den er også en pekefinger til dagens vrøvl om "hellig krig": krig er ikke hellig, den er skitten, den er et helvete!

Jo, jeg kan skjønne at noen har kastet enere eller toere etter boken, den har sine svakheter. Blir kanskje noe repeterende og enkel, noen ganger med lange setninger som minne om Jon Fosse og noen ganger en følelse av at forfatteren drøyer ut boken for å nå respektable 283 sider.

Men så tenker jeg, må alt dette være med for å få leseren satt inn i riktig modus; for at leseren skal kunne fornemme det som forfatteren mener og skjønne problemstillingene og temaene i boka.
Jo, det må vel kanskje det!

Fra enkelte hold i Spania har det vært hevdet at Cercas "hvitvasker fascismen", men det å gi en forklaring på hvorfor noen sluttet seg til "El Falange" og også viser til forskjellene mellom denne og Francos ideologi, før den siste overtok hele showet, er ikke å drive med hvitvasking. Mer oppklaring og informasjon rundt dette må bare være av det gode. Jeg ble i alle fall ikke noe fascinert av disse bevegelsene etter å ha lest boka!

Så, dukker det også opp for leseren flere gullkorn, setninger både til smilebåndet og til ettertanken og ikke minst fraser som en kan nikke "bejaende" til og mumle: "akkurat", "nettopp dét ja", "nemlig".

De som har lest mine bokblogginnlegg vet at jeg gir litt ekstra til bøker som trigger meg til å lese og vite mer om emnene i bøkene. Det gjør denne, så absolutt.

Terningkast 5.