onsdag 25. januar 2017

El Laberinto de los Espíritus - Carlos Ruíz Zafón


Roman Utgitt 2016
925 sider
Planeta (Spania)
Spansk
4 og nok siste bok i serien "El Cementerio de los Libros Olvidados"
På norsk "De glemte bøkers kirkegård".

Enda ikke utgitt på norsk men tittelen kan oversettes til
"Åndenes labyrint"  
(Det kan også oversettes til "Sinnenes labyrint" og det kan også passe inn som tittel på norsk, men vi får se hva forlaget velger).

Lest 24.januar 2017 (spansk utgave)

Like før jul kom den spanske utgaven av etterlengtede fjerde romanen i serien "De glemte bøkers kirkegård"  som de norske utgiverne har valgt å kalle den. Jeg ville nok ha foretrukket "gravlund" eller i dette tilfelle helst "gravplass" siden det her er snakk om bøker og ikke mennesker og slik som jeg ser det ikke er tale om noen kirkelig, men en kulturell eller litterær handling som dreier seg om å ta vare på bøker og hindre dem fra ødeleggelse og glemsel.

Etterlengtet ja, siden de tre første bindene i serien kom i 2001 (2004), 2008 (2008) og 2011 (2012).
(Norske utgivelser i parantes), men mest fordi denne boka skulle nøste opp trådene fra de tre første bindene, som også godt kan leses som frittstående enheter, og lime dem sammen til en helhet .
De måtte jo bli ha en svær oppgave og det blei ei overdådig bok, en tykk murstein på nesten tusen sider med ikke altfor stor skrift, så det var tydeligvis  mye som skulle fortelles.

Det som gjør disse fire romanene til en "syklus" er at de trass i mange historier og hendelsesforløp hver for seg har det til felles at de også handler om litteratur og det å skrive og ikke minst om denne "kirkegården" for glemte bøker. Inngangen ligger i en bygning sentralt i Barcelona og den inneholder en enorm mengde bøker organisert i et system med både ganger, broer og tunneler. Disse bøkene er reddet fra undergangen av en liten gruppe mennesker bl.a. ved å sikre seg disse fra nedlagte bokhandlere og andre samlinger som skal avvikles. Dette er ikke noe offentlig bibliotek men et sted bare et fåtall kjenner og har adgang til. Denne adgangsretten følger gjerne fra far til sønn eller datter eller ved at en blir spesielt invitert.



En kan godt se denne syklusen som en skal familiekrønike for bokhandlerfamilien Sempere fordi denne familiens medlemmer og også venner står sentralt i alle romanene, selv om de ikke alltid kan kalles hovedpersoner.

Denne fjerde romanen skulle altså være toppsteinen i byggverket, den som på en må skulle låse dette sammen til et heile. Litt mer konkret hadde forfatteren tenkte  å samle alle historiene og det det måtte være av løse tråder og de forrige romanene og samle og lime dem til en fullstendig historie om personene og ikke minst familien Sempere. 

Det er mange handlinger, forhold og ikke minst forbrytelser som ligger igjen langs veien for leseren etter å ha lest disse, og det ligger igjen tilsvarende mange ubesvarte spørsmål.

Det har han lykkes med!

Hvordan løser forfatteren dette? Jo, han introduserer et "lim", Alicia Gris,en ung dame med sår på både kropp og sjel eller Mussolinis bombing av Barcelona i 1938 som førte til over tusen døde og det dobbelte med sårede.  Vel, Alicia overlevde altså og havnet seinere i en obskur politiavdeling der hun som en slags  kvinnelig,iberisk James Bond, med rett til å drepe, bidrar til å nøste opp og avdekke diverse hendelser fra disse tre romanene, fra tiden før 1920 og fram til midt på 60-tallet, ja boka fortsetter om enn i noe mer raskt tempo helt fram til våre dager.  Hun drikker riktignok ikke "shaken ,not stirred", men et glass hvitvin når hun får sjansen.

Boka har mange fasetter og mange hendelser som går parallelt noe som krever litt av leseren å holde styr på. Tilsvarende med persongalleriet og hvordan disse står i forhold til hverandre etter hvert. Disse relasjonene endres også etter hvert som fortellingene skrider fram. Både enkelte familiære, personlige forhold og enkeltes forhold til etikk  kommer noen ganger som en overraskelse.

Det er både skurker og helter og noen midt i mellom, folk som har noe å skjule, men med tanke på tidsepoken i denne fjerde boken, mesteparten av handlingen foregår rundt 1959-60, i et strengt Franco-diktatur kan ikke lovens bokstav alltid betraktes som "hellig".
Det er også kjærlighet, svik og drama, mørke og mystikk.

Boken kan leses som en "thriller" en spenningsroman, en kan godt si at denne nesten-tusensiders-romanen  har i seg en thrillerroman, en veldig intens og spennende spenningsroman, men du mister mye av verdien i boken og må skumme mange sider hvis du bare søker den delen og kun vil vite "hvordan det går". Det røper jeg forresten ikke i denne anmeldelsen.

Men bokens sterkeste sider mener jeg er beskrivelsene av et Barcelona under Franco-regimets totalitære diktatur, hvordan menneskene tenker og handler, hvilken frykt og redsler som tilkom de fleste, usikkerhet,fengsling og tortur. Dårlige forhold ikke minst for de som ikke hadde vært "på lag". Noen hadde riktignok klart å skifte side før borgerkrigen var over og framsto ofte som fascistenes verste håndlangere. Men vi møter også mange personer i boka  som spiller sitt eget spill, enten de vil gjøre karriere eller de snart skal gå av med pensjon. Noen utnytter sine stillinger og gjør livet for mange andre mer brutalt enn det som selv diktaturets ledere la opp til. Når vi følger handlingene, ser vi at forfatteren har unngått å lage "typer", men klarer å beskrive dem som mennesker, selv om enkelte er virkelig onde.

Det er også en beskrivelse av Barcelona på steder og gater som er godt kjent av oss Barcelonaelskere og som kan få leseren til å drømme om å ta første fly ned, sette seg på den blå trikken opp til dalstasjonen til fjellbanen til Tibidabo og ta en øll på en av restaurantene med ypperlig utsikt for så å returnere til sentrum igjen, vandre rundt i gatene og smauene i Raval, Barrio Gótico*  og ned til "Els 4Gats" for enda en runde, for eksempel.

Flere av boligene i bøkene kan du finne igjen om du tar deg turen til Barcelona. Du vil også lett se fjellet Montjuich* med det beryktede kastellet, som ble brukt som fengsel og internering og ikke minst tortur under Franco. Dette stedet har en sentral rolle i bøkene.   Men inngangen til de glemte bøkenes kirkegård, den finner du nok aldri, selv om du skulle banke på tusen dører.

Beskrivelsene føles levende og virkelige, men jeg stusset litt over at det er mye tåke og regn i Barcelona i handlingene. Var det ikke noe pent vært på den tiden? Vel, poenget for forfatteren er vel å beskrive hvilke dystre baktepper og omgivelser det var mens hendelsene foregikk. Det gir en ekstra dyster stemning med tåke, med regn og med politi og guardia civil rundt omkring i gatene og med litt mer diskret plasserte personer i frakker med oppbrettede krager som fulgte etter en. Du visste aldri om du ble overvåket, mest sannsynlig ble du det.  Tåken og regnet kan nok leses som symbol både på regimet, tilstandene til folk flest og som en god kulisse for enkelte handlinger.
Men for all del, det kan regne i Barcelona  i virkeligheten også!

Vi er flere som er forhekset av Barcelona, derfor passer det med et sitat fra boka "Barcelona es bruja. Se le mete en la piel y nunca deja ir". - Barcelona er forheksende, den setter seg i huden og vil aldri slippe taket."  

Boka, vi kan godt si bøkene, er jo også en høysang til litteraturen, det dras fram en del sentrale verk og forfattere og en del trivia, f.eks at Cervantes og Shakespeare, kanskje de to største litterære personene i sin tid døde på samme dag 23.april 1616. Denne dagen feires, som bokens sier, også som Sant Jordís dag i Barcelona. En dag som er blomstenes,bøkenes og forelskelsens dag.

Jeg er fristet til å ta med to sitater til:
"No hay libros modestos sino ignorancias soberbias"
"Det fins ikke beskjedne bøker, bare hovmodig uvitenhet"

Så denne, som ble uttalt av en i politiet (husker ikke hvem) ment som en slags unnskyldning:
"La verdad es un acuerdo que permite que los inocentes no tengan que convivir con la realidad"

"Sannheten er en avtale som tillater at de uskyldige ikke må leve sammen med virkeligheten".



Langt ute i digresjonene, jo visst, men fristende å vise til samsvar med dagsaktuelle uttalelser som "alternative fakta" fra Trump-administrasjonen.

Det er ikke så mye å skrive om fortellerteknikk og sånt. Han går jo inn i hodene og tankene på flere personer, perspektiv, og han veksler mellom fortelling og dialog, der han lar dialogen spille hovedrollen når det gjelder å avdekke tidligere hendelser.  Det meste foregår i fortid, men i noen avsnitt med felles "scene" går han over i nåtid. Selv om jeg har identifisert disse avsnittene til en viss hendelse er jeg ikke sikker på hensikten bortsett kanskje fra å gjøre den sekvensen litt meir intens.
Men han benytter seg ikke av det knepet i resten av boka,

Beskrivelsen er som nevnt fra og det finnes både vittigheter og språklige blomster som en lett går glipp av om en leser for raskt, og spesielt hvis det ikke er morsmålet.

Finnes det da ikke noe å utsette på verket? Jo, boka blei jo lang, og spesielt da jeg leste den på spansk måtte jeg opp og puste noen ganger. Det tar på både hode og øyne og konsentrasjon, det er jo en balansegang mellom det å få med seg mest mulig og ikke bruke flere uker på den. Det er jo fristende ut fra et promoteringsformål å si at den godt kunne vært kuttet ned 200 sider til ca 700, selv det er digert, men så spørres det nok om hva kan en kutte ned uten at det går ut over  innholdet og leseopplevelsen.

Jeg ga boken 5/5 på Goodreads  uten å blunke, men når jeg skal kaste terning så er jeg litt mer i tvil.
En sekser er jo "verdenslitteratur" og jeg tror ikke jeg har gitt noen til nå i min blogg. Men med noe atterhald og en liten minus så blir det en SEKSER, likevel.

Så får jeg håpe at den norske oversettelsen kommer om ikke så lenge og at både denne og andre bøker finner sin plass i "El Cementerio de los Libros Olvidados" når tiden er inne.

Jeg vil absolutt anbefale deg å ta en tur ned til den lokale boksjappa, om det finnes noen igjen, og sikre deg boka når den kommer i hyllene der.!


* Jeg har valgt å bruke den kastiljanske (spanske) versjonen på de offisielle stedene i Barcelona. Noe fordi det var slik jeg lærte dem kjenne da jeg ruslet rundt i byen i dager og uker på 70-tallet, men mest fordi det er mer tidsriktig i forhold til den epoken boken beskriver.
Under Franco var katalansk noe man snakket dempet på metroen, men det var slett ikke språket for offentlige navn på steder og gater. 

Forfatteren, hvis fulle havn er Carlos Ruíz Zafón, heter i kortversjonen "Carlos Ruíz" og ikke "Carlos Zafón" fordi "Ruíz" er hans fars etternavn og "Zafón" er hans mors, dette i henhold til spansk navnetradisjon. Han er født (1964) og oppvokst i Barcelona, men på tross av sitt glødende litterære engasjement for byen, skriver han på kastiljansk.
Før han tok fatt på romansyklusen om "de glemte bøkene" skrev han en del bøker for ungdom, bla. en trilogi kalt "Tåketrilogien", altså tåke og mystikk der også.

Terningkast: 6