lørdag 14. oktober 2017

Opprinnelse - Dan Brown



Thriller 
Utgitt 2017
Bazar
494 sider
Originalens tittel er ikke så originalt: "Origin". Boka er oversatt av Kjell Jørgen Holbye.

Lest: 08.- 11. oktober 2017

Robert Langdon er tilbake. Vi lesere, i alle fall mange av oss syns det er en betryggelse med helter vi kjenner, eller vi syns vi kjenner. Vi får jo i de fleste thrillere bare servert brokker av heltene våre.
Men likevel, vi gleder oss som regel til å møte dem igjen.

Med reint griseflaks eller en evne til å se inn i framtida har Dan Brown truffet blink, rein innertier, når det gjelder valg av kulisser. Et Spania i spenning!
Vi møter en geskjeftig kronprins, en skummel biskop, Valdespino og hans  muslimske og en jødiske kolleger. I tillegg en museumsdirektør Ambra Vidal i Guggenheim-muséet,Bilbao som roter seg bort i kronprisen, Edmond Kirsch, en tidligere elev av Langdon, en smart nerd og it-gründer  som mener å ha funnet ut hvordan verden ble til og enda verre, hvordan det hele ender....
Nevnes skal også Winston, Edmond sin assistent , en slags moderne etterkommer av den sjølrådige HAL 9000 ("2001, en rom-odyssé"), som leder Langdon &Co gjennom flokene. Denne "Co" er for øvrig den selvsamme Ambra, museumsdirektøren, som havner i lag med Langdon, på flukt fra sin prins.
En gammel marineoffiser med en tatovering fra Franco-tiden, en mystisk katolsk dissentermenighet, mordere og politi er også viktige ingredienser i denne retten.

Brown konstaterer i begynnelsen av boken at alle referanser til kunstverk, arkitektur, steder, vitenskap  og religiøse organisasjoner er hentet fra virkeligheten. Det er jo betryggende og kan gi inspirasjon til videre lesning.

Kronprinsen heter i virkeligheten ikke Julián, men Felipe og denne er jo nå blitt konge etter at faren abdiserte fordi han bla. nok heller ville dra på storviltjakt i Afrika enn å fungere som konge. Kongen i boka er for øvrig svært syk og nær døden og bærer på en stor hemmelighet som han vil la slippe ut av døren.

Som i andre gode thrillere som finnes det hemmeligheter og historier på flere nivå, men hovcdlinjen i boka er: Edmond Kirsch har funnet et bevis på at verden blei skapt uten Gud og han har satt fram en direkte trussel om å avsløre dette i et møte med de tre før nevnte vise menn (Valdespino & Co) i det berømte klosteret oppe i Montserrat-fjellene ikke langt fra Barcelona.

Dette er det noen som ikke liker, og så er spillet i gang.
Det eskalerer når Edmond Kirsch virkelig gjør alvor av trusselen og setter i gang en direktesendt og streamet presentasjon som skal avsløre hva han har funnet ut og kan føre bevis for.

Som vanlig fører det til at vår helt Robert Langdon, like vanlig ledsaget av en tiltrekkende kvinne,denne gang altså Ambra, reiser på en skal vi si, odyssé og besøker en rekke severdigheter, særlig i Barcelona, for å nøste opp i mysteriet og finne ut hva det var Kirsch hadde oppdaget.

Hele tiden med noen i hælene.

Dette er jo en velkjent Dan Brown-oppskrift som har fått enkelte anmeldere til å vise fram den sure delen av seg selv, men for meg funker det konseptet fremdeles og han klarer å få fram spenning og pirre min nysgjerrighet både på hva som skjer videre i boka og også på fakta som presenteres underveis.

Jeg har jo nå begynt å drømme om å komme meg opp på taket på Casa Milà eller La Pedrera  (steinbruddet) som det også kalles, for der å se disse hjelmene som Dan Brown sier var inspirasjonen til soldatenes hjelmer i Star Wars!
Disse ses jo ikke fra bakken.

Hva så med karakterene, med personene? "Flate", blinker det fra avissidene og nettstedene, men dette begrepet er nå blitt så forflatet av anmelderne selv at en har lyst til å slå til det med en hard backhand tilbake over nettet i en utagbar retur. Her skal jeg ikke snakke mer om å havne på tribunen i feil sportsgren.

Jo visst, karakterene er "flate" i den grad vi ikke får presentert heile mennesker og ei heller utvikler de seg noe særlig, ikke får vi vite fargen på tapetene, som en anmelder dro fram under anmeldelse av en annen bok, men derimot får vi en fin opplevelse av Gaudís hovedverker, om hvordan naturen på sin måte har grepet direkte inn i hans arkitektoniske kunstverker, som Casa Milà og Sagrada Familia.
Ei slik bok er ikke avhengig av om de er flate eller ikke, den fungerer godt uten.

Hvordan går det så til slutt?  Er alt dette oppstått uten Guds hender, eller uten en eventuell annen gud? Har vitenskapens lover virkelig ordnet alt sjøl og hvordan vil det heile ende i framtida?
Hvem er denne mystiske monte@iglesia.es? 
Og hvem er så skurken?
Butleren?
Det røper jeg selvfølgelig ikke!




Fra epilogen:
"Lysstråler i forskjellige farger - rødt, gull, lilla - strømmet inn gjennom blyglassvinduene og satte bygningens tette skog av søyler i brann".
(Bildet innenfra "La sagrada familia" er for øvrig tatt av meg)




Jeg har underveis forsøkt å komme fram til denne terningen, da. Det er naturlig å sammenligne med en annen forfatter som skriver i samme delsjanger, Tom Egeland og hans siste roman "Lazaruseffekten" som fikk en 5-er av meg.
Jeg syns ikke denne er like bra, mer oppjaget og heseblesende liksom. Når det gjelder grunnarbeid og faktakunnskap så virker begge like solide, selv om jeg må innrømme at jeg bare har sjekket noe, ikke alt!  Etter å ha lest alle Dan Brown sine bøker sitter jeg med en innsneken følelse av masseproduksjon, at alt han skriver er tema med variasjoner, liksom. En følelse, som jeg dog ikke kan gjøre til noe mer.

Tross dette, intrigene, spenningen, framstillingen og den samling fakta som presenteres er nok til å gi en positiv karakter.

Terningkast 4.

***
Forresten , viste du at "HAL 9000" fikk sitt navn ved å ta bokstavene som lå foran i alfabetet i forhold til de som blir til IBM?
Ikke jeg heller.
















mandag 2. oktober 2017

Lasaruseffekten - Tom Egeland



Krim
Utgitt 2017
Aschehoug & Co.
548 sider

Lest: 27-29. september 2017

Den nye boka til Bjørn Beltø, jeg mener Tom Egeland er laget etter en god gammel oppskrift.
Skumle munker i kapper noen bevæpnet andre ikke, herrer i dresser, også med og uten våpen, CIA, FBI og KGB (kanskje ikke KGB, forresten) gamle sekter, bøker, spesielt dødens bok, en interessant dame, kileskrift i leire og utdødde språk, tungetaler, sjeler som vandrer,eller ikke!?, folk som jakter og blir jaget, urgamle myter og fortellinger. Skrifter på gammelt pergament, gåter,historisk korrekte og interessante og reint oppspinn. 

Når alle disse ingrediensene og flere til drysses opp i ei gryte og fyres opp med spenning da kan det bli ei god bok, en riktig god krim.

Og det har det blitt!

Lasaruseffekten - Han der Lasarus fra Bibelen , en kompis av Jesus som døde, men rusla ut fra graven etter at Jesus hadde vekket ham til live i Johannes 11-12 har gitt navnet til boka.
Hva skjer med sjelen når vi dør? Er hovedspørsmålet i boka. Noen mener, og har funnet vitenskapelig bevis, ja til og med framprovosert dokumenterte kasus der sjelen, når vertskroppen dør, leter febrilsk etter en ny, da i form av et nyfødt barn og smetter inn i dets kropp og på den måten gjennomfører en sjelevandring. Kirken, her mest den katolske kirkens lære har hele tiden bestridt dette fenomenet og hevdet det ikke er kompatibelt med Troen, og om det skulle vise seg å være sant likevel, måtte det skjules for menighet og allmue. 

Biblos Nekros - De dødes bok blir liksom hovedobjektet i denne boka. Det skal være et eldgammelt skrift av akkadisk og egyptisk opprinnelse som skal "avsløre" gammel viten og gamle sannheter og skal også kunne si noe om framtida. Ikke rart at mange aktører jakter på denne samtidig.

Vår helt, arkeologen og oldtidseksperten, albinoen Bjørn Beltø er en av dem. Han vikler seg da inn og blir viklet inn i en rekke episoder og hendelser i jakten på denne boka. Hvordan det ender, røper jeg ikke. Krimbøker holder seg best når spenningen er uforløst!

Disse bøkene om Beltø, er også et fristed for oss lesere som syns vi får nok av "kryddersex" i andre krimbøker, altså sex som neppe har noen annen funksjon i boka enn det å gi leseren en dose sex.
Med Beltø kan en være noenlunde trygg. Han liker jo damer, bevares, han drømmer og fantaserer, men han har liksom ikke heilt draget og det blir lite på ham.  Så slapp av, ingen banaliteter her, folkens!.

Bortsett fra at han klarer å holde på spenningen, og leserens interesse gjennom hele boka, syns jeg det at Egeland lar handlingene bade i en dam av interessante historiske fakta og myter, ispedd noe fri fantasi, hever hans krim seg over den  vanlige standarden i sjangeren. Selv om du kanskje kan gjette hvor hen det bærer eller i alle fall får rett i noen antakelser så er det så mye mer igjen. For oss som er interessert i historie og gamle skrifter, språk osv, kan lesingen av hans krim bidra til å ville finne ut mer om enkelte emner,  Noen ganger kommer en ikke videre, fordi tråden en følger er oppdiktet, men de fleste tilfellene så er opplysningene basert på historisk virkelighet, formidlet til oss etter godt "feltarbeid".

Bakerst i boka, etter epilogen, har Tom satt opp en faktadel der leseren får videre kunnskaper om personer,begivenheter og begrepet  i tillegg til hva som rett og slett av forfatterens egen fantasi.
Vi får også mer viten om hvordan han har hentet informasjon og inspirasjon til en "tungetale" som er sentral i boka.  For min egen del syns jeg at det var litt artig å treffe da jeg mente at en av setningene måtte stamme fra et semittisk språk.

Det jeg imidlertid enda ikke skjønner er hvordan det utdødde og isolerte språket sumersk kunne ha en relasjon til de baltiske språkene. Verken slektskapsmessig eller strukturmessig er det vel noe som kan tyde på det!

I et anfall av en slags "svermerisk eufori" (uff , jeg har visst brukt det uttrykket før, men skitt..) var jeg på nippet til å kaste ut en sekser, men så kom jeg på at den midterste delen, den sentrale delen som skal gi den viktige forklaringen på hvorfor Beltø, venninnen og hennes datter er havna i den situasjonen som de befinner seg i, og et viktig bidrag til temaet sjelevandring, henger litt etter i forhold til resten av boka.

Boka er tykk, godt over 500 sider, men det går fort unna. Egeland skriver lett og ledig, og jager deg av gårde, Generelt korte kapitler, ikke for mange lange setninger og et spennende jag, får leseren til å lese, lese, lese og skynde seg videre.  Her er det ikke språkblomstene som teller, men spenningen, nysgjerrigheten og underholdningen.
"
Jeg ser allerede fram til neste bok "fra Tom Egelands penn" ;) og spesielt til ei ny om Bjørn Beltø!

Terningkast: 5