fredag 15. januar 2016

Om "Pierre Menard, forfatter av Quijote" av Jorge Luis Borges og litteraturforståelse.

Før jeg "blogget" noe om de bøkene som jeg håper å få lest i tiden framover, måtte jeg bare skrive om denne teksten som ga meg et lys og et perspektiv på litteraturen.

"Pierre Menard, autor del Quijote" eller på norsk "Pierre Menard, forfatter av Quijote" av Jorge Luis Borges, Argentinsk forfatter (1899-1986),  som bodde deler av sitt liv i Europa, mest i Sveits og Spania.
Teksten, ble skrevet rundt 1939 og kom ut første gang i samlingen "El jardín de senderos que se bifurcan" (1941), nå får vi kjøpt den i "Ficciones" som også rommer en annen samling "Artificios" (1944). "Ficciones" er også utgitt på norsk under tittelen "Labyrinter" (1964 og 1993).

Jeg har hittil kalt den for "teksten" fordi jeg ikke synes "novelle" passer på den. "Short story" blir brukt på engelsk, så kanskje "fortelling" er nærmere.
Denne fortellingen er kort, bare 12 sider i min pocket-utgave av "Ficciones", men har fått en bred omtale i "Historia de la literatura Hispanoamericana,  4. De Borges al presente"  av José Miguel Oviedo.

Altså må denne lille "fortellingen" anses som et sentralt verk.
Hvorfor det?

Ytre sett, spesielt med en rask gjennomlesning kan dette verket fortone seg om en litt tullete anmeldelse av en fiktiv forfatter og hans "synlige" verk generelt sett, men med spesiell vekt på det "usynlige" verket han skrev: "El Quijote" 
Denne Pierre Menard satte seg altså føre, etter en god del forberedelser, å skrive "Don Quijote", ikke kopiere, men skrive verket dvs. deler av et par kapitler av Cervantes kjente verk på nytt..

Fortelleren viser to eksempler fra de to tekstene som ble skrevet med over tre hundre års mellomrom.
De var heilt like!,
Ikke en bokstav, ikke et komma var forskjellig !

Som sagt, ytre sett en ganske tøvete fortelling mener en nok etter første "skumming." 
Men Borges skal aldri skummes. Hans verker er så konsentrerte, alle unødvendige ord og setninger er skviset ut som safta på en appelsin. Det som står igjen må du behandle med varsemd, du må lese seint og forsiktig, sikre deg at du får med deg den presise betydningen av ordene, setningene og budskapene. Dette enten du leser han på originalspråket, spansk eller ditt eget språk eventuelt engelsk. 

Etter en ny gjennomlesning eller flere trer det klarere fram. I fortellingen finner du vidsyn og spøk, satire og alvor i fin blanding.

Det var etter en slik andre eller tredje gjennomlesning at jeg plutselig så lyset.
Borges skriver som jeg skrev at begge tekstene var identiske, men fortelleren, altså kritikeren mente at Menard sin versjon var mer "subtil" og "rikere" enn Cervantes sin. Ikke minst for de ble skrevet i to forskjellige tidsperioder med forskjellig historisk erfaring og kunnskapsnivå.

Hele fortellingen kan leses som et morsomt satirisk spark til litt selvgode kritikere/anmeldere eller andre forstå-seg-påere, men kan også ses på som et spark-i-gang til en diskusjon om forfattere, verk og fortolkninger.

Jeg syns å huske fra min utdannelse at det var to hovedoppfatninger om hvordan en skulle se på et verk. 1) Se på verket isolert sett og 2) Se på verket i lys av forfatteren og hans miljø. Den skal vi la ligge her, men heller nevne det som fikk lyset til å gå opp for meg ved denne fortellingen, nemlig

å se verket i lys av leseren

Det er jo leseren som med sin erfaring,kunnskap og sine evner til å farge, assosiere og lage bilder som til slutt "skaper"  det litterære verket. Kritikere og anmeldere, litteraturprofessorer og slike, ja,
men til tross for sine begreper, sin kunnskaper og eleverte forståelser, de er ikke noe annet enn lesere de heller.Lesere er de og selv om de litteraturteknisk har høyere kompetanse enn de fleste av oss har de ikke monopol på disse fortolkningene. Selv om litteraturprofessoren kanskje vil ha det til at han har den, finnes det ingen fasit, kun mer eller mindre generelle oppfattelser.

En gitt tekst har således ikke noen egenverdi isolert sett, men er summen av alle lesernes fortolkninger av den. Her står jeg i fare for å hisse på meg bibellesere og jurister, men tar de en liten kikk rundt på hvordan deres egne hovedverker, Bibel og Lover, blir fortolket, vil de nok sette seg tilbake i stolen og nikke.

Det skal sies at ulike tekster gir forskjellig rom for tolkning av leseren.
Hvis vi skriver "Kain slo i hjel Abel" (eller var det omvendt)? så gir det leseren et vidt spekter av bilder og fortolkninger.
Skriver vi., litt sånn i Tarantino-stil: " Kain hugget til Abel, (eller var det omvendt?), med ei øks med rødt skaft og en skarp, men litt rusten egg på en slik måte at hodet ble halvveis skilt fra kroppen med en etterfølgende blodsprut som tappet blodet ut og førte til at hjernen og de andre organene sluttet å fungere." En slik beskrivelse gir nok mindre rom for leserens egne bilder.
Men likevel dette rokker ikke med det leserfokuserte litteratursynet.

For å stramme litt inn: Leseren må ikke løpe helt løpsk i sin omgang med en tekst, slik at svart blir hvit og skurk blir helt, men mange litterære tekster  har en dobbelbunn, en tve- eller fler-tydighet, bevisst eller ubevisst, en litterær dam som vi kan plaske og kose oss i.

Jeg vil gjerne konkludere med et bilde: 
Forfatteren leverer råmaterialet og kanskje også noen arbeidstegninger, men det er leseren som gjør det til et ferdig produkt.

Dette var viktig for meg å få klarlagt før jeg (eventuelt) gikk i gang med å anmelde, kommentere de bøkene jeg har satt meg føre å lese i tiden framover.