onsdag 19. oktober 2016

Bob Dylan - Nobelprisen i litteratur


Bob Dylan - Nobelprisvinner i litteratur
Lyrikk

Som Bob Dylan-liker siden hans spede begynnelse i 1962 har jeg  fått to injeksjoner av "svermerisk eufori" de siste ukene.
Den første var da Tom Roger Ådland ga ut sin norske versjon av "Blonde on  Blonde" eller "Blondt i blondt", som han kaller albumet. Den utgivelsen brakte på sin måte albumet hjem, kanskje spesielt for oss vestlendinger. Det blei nærere. Jo, han har måttet gjøre noen "vriar", men han har klart det, å beholde Dylan. Et mesterverk, som i alle fall hos meg introduserte en ny Dylan-renaissance der jeg pløyer meg gjennom den røde boksen, den med alle de 41 (til da) utkomne offisielle albumene.

Så smalt bomben. Det kom så overraskende at pressen måtte rydde plass i all "dopingen" de hadde blitt velsignet med og som de så fram til å kunne leve på i flere uker for å frambringe nyheten om Dylans Nobel-pris.

Overraskende?
Både ja og nei. Selv satt jeg og krysset fingrene for Jon Fosse, mesteren av de lange setninger.
Den godeste Bob hadde jo stått på forslagslistene til Nobel-komitéen i flere desennier uten at hans navn var å finne når vinneren ble lest opp av Svenska Akademien.

Det kan være flere grunner til det. I begynnelsen ble av av de som hadde "noke med det" bare sett på som en rufsete ungdomsopprører som drakk og røkte forskjellige slags ting og sang om fred og sånt.
En noe sky unggutt som ikke likte for nesevise journalister og som gjerne slengte ut både den ene og den andre bløffen til disse, ja selve "Bob Dylan" var jo en "bløff".

Han heter, som de fleste vet Robert Allen Zimmermann, født 24.mai 1941 i Duluth, MN (altså Minnesota). Han vokste opp i Hibbing, MN i en jødisk familie med røtter i fra Øst-Europa.
Navnet "Dylan" skal etter det jeg vet komme fra den walisiske poeten Dylan Thomas
 som unge Robert skal ha beundret.

Inspirert også av amerikansk vise- og protestsang, særlig Woodie Guthrie. dro den unge Bob ut fra Minnesota og havna i New York, der han en stund spilte rundt på barer og diverse etablissementer . Etter hvert ble han oppdaget, visesangeren Joan Baez spilte en ikke ubetydelig rolle her.... og resten kan du lese på nettet.
Hans første album kom ut i 1962 siden har det rullet ut 43 offisielle album, pluss en serie med "offisielle bootlegs" og samlealbum. En enorm produksjon over snart 55 år!

Joda, mine foreldre snakket  foraktelig om "døgnfluer" da de snakket da om Beatles, Stones og Bob Dylan.

Hvem er så denne Bob Dylan?
Han er jo ikke så flink til å utlevere seg sjøl, enda om han har gitt ut første bind av en sjølbiografi. Selv om han har levd et liv på scenen og i full offentlighet, virker han også reservert og sky slik at han samtidig framstår både mystisk og mytisk.

"Bob Dylans ti hamskifter" het en overskrift en gang. Jeg fikk ikke lest artikkelen så jeg klarer ikke helt å telle til ti, men det er i alle fall en god del.
Fra starten av karrieren var det protest- og vise-sanger blandet med blues og annen folk og country.
Så kom det mest berømte hamskiftet da Bob gikk over til elektrisk gitar, spilte rock og blei kalt "Judas" av blodfansen. Noen av hans beste album ble til i den perioden. (Med "Blonde on Blonde" som høydepunkt.)

Så ble det Nashville-country og deretter kjærlighetssorg ,bitterhet og lengsel.(F.eks Blood on The Tracks" og "Desire" .Deretter kom det kristenpop og så den forferdelige emiserplata "Saved". Med "Infidels" kom han ut i hverdagen igjen, men  som nyfrelst jøde og Israelvenn, mener noen.

I den senere tid har han sittet ved gravkanten med sangen "Not Dark Yet",og vært både julenisse og "crooner"-
"Crooner" i de to siste albumene, hvor han kun synger sanger skrevet av andre.

Dylans trang til stadig å skifte manifesterer seg også  i konsertene, der  han sjelden synger samme versjon av en sang. Det er blitt hevdet av musikerne at "Hans Boblighet" bare starter  på en sang og så gjelder det bare for bandet å følge med i svingene. Jeg har selv sittet på konsert og lurt på hvilken sang hans er inne på nå og ikke funnet det ut før ut mot midten. Det sies også at plateinnspillingene hans foregår på samme måten. Bob liker ikke å synge samme sangen flere ganger, men om det er helt sant, vet jeg ikke.

Noen kommentarer har hevdet at det er feil å litteraturprisen til en som bare skriver sanger. En sangtekst kan ikke være god nok litteratur fordi den må bevege seg i takt med melodien og derfor er begrenset av denne. Andre har meint at Leonard Cohen og Victor Jara hadde fortjent den bedre.

Synsing basert på følelser, ligger til grunn slike uttalelser. (En sammenligning mellom Victor Jara og Bob Dylan kan jeg for øvrig komme tilbake til seinere, et eller annet sted).

Nå er det ikke sangene Dylan har fått litteraturprisen for men for "å ha skapt nye poetiske uttrykk innen den store amerikanske sangtradisjonen". En kan si at han har heva denne tradisjonen opp på et høyere nivå, eller også løfta tekstene ut av sangtradisjonen slik at poesien også kan stå på egne bein.

Bob Dylans lyrikk har jo vært diskutert og tolket, tolket og diskutert  i over femti år uten at mester Bob selv har bidratt så mye til å løse opp i floker og villfarelser. Etter min mening har det ikke så stor betydning, viktigere er det hva vi tilhørere eller lesere når det her dreier seg om litteratur får ut av tekstene. Hvilke opplevelser de gir oss.
Lyrikksamlingen hans er som en stor litterær fiskedam hvor alle kan få fisk, men det er høyst forskjellig hvordan man opplever fisken. Mange ganger er bildene uklare, ja uforståelige og kommer i bunter hvor sammenhengene ikke er å fatte i det heile tatt. Vi kan kanskje bruke et halvt liv for å finne ut av f.eks "Visions of Johanna" , men til slutt kanskje begriper vi en sammenheng,får vår egen forståelse og opplever det da som stor litterær kunst.

Det tror jeg er hemmeligheten bak hans lyrikk. Noen steder er riktignok sprangene så store at en mistenker ham for å ha inntatt både biologisk og kjemisk produserte hjelpemidler for å klare å få fram disse tekstene, og slik var det kanskje også noen ganger.
Det som imidlertid teller her er ikke prosessen, men produktet.
Produktet det står, det står aleine og det består kvalitetsnivået til en Nobelpris!

Til slutt en kommentar til de mange som meiner at Bob Dylan burde fått fredsprisen i samme slengen. Han hadde så absolutt ikke forringet den senere tids liste over vinnere, men hans periode som fredforkjempende sanger/sangskriver ligger noe tilbake i tid. I så måte var heller Victor Jara en god kandidat selv om hans karriere på det feltet ligger tilbake på 70-tallet, men han holdt fram med å kjempe for frihet, rettferdighet og fred inntil han blei skutt.
En annen ting er at Fredspriskomitéen tydelig har en holdning at prisen ikke skal deles ut til noen som ikke har slåss.

Bildet ovenfor er fra den nye boka med "Bob Dylan, The Lyrics 1962-2012" som kommer primo november.

Om Bob Dylan vil reise til Stockholm for å la seg hylle av skarene under prisutdelingen er langt fra sikkert. Som man sier: "Ingen vet hvor Bob hopper!".



mandag 17. oktober 2016

Sjakken eller livet - Atle Grønn



Sakprosa (sjakk)
Utgitt 2016 
Cappelen Damm
307 Sider

Jeg var litt i tvil hvilken kategori jeg skulle tildele boka. Den er ei bok om sjakkspillere, sier forfatteren, men den er også meir. Den er dør på gløtt inn i den organiserte sjakkens verden av en som har vært der og som fremdeles er der inne. En deltakende observatør, ville en sosialantropolog nikket anerkjennende til forfatterens metoder.
Forfatteren er virkelig en deltakende observatør i ekte sosialantropologisk ånd. Mye av stoffet er egenopplevd, enten selv eller som tilstedeværende observatør, eller blitt fortalt det i det rette miljøet, sjakkmiljøet, oftest kanskje miljøet i OSS - Oslo Schakselskap.

Er vi sjakkspillere  originaler, raringer?  Jeg sier "vi" fordi jeg regner meg som sjakkspiller da jeg nesten daglig sitter og søker etter de beste trekkene i varianten "fjernsjakk". Jeg er fremdeles medlem av Sandnes sjakklubb, der jeg var formann en gang i forrige århundre, men jeg spiller ikke.

Myten om sjakkspillere som særinger fikk jo sitt oppsving under Bobby Fischers "vekst og fall".
Den godeste Fischer, av mange, helst amerikanere, vurdert som verdens beste gjennom tidene, var til tider langt ute i gråsonen på hva som regnes for "normalt"

Atle Grønn viser gjennom en rekke små "bilder" og episoder at sjakkspillere er vanlige mennesker med veldig forskjellig bakgrunn og øvrige interesser. De er bare bundet sammen i et felles bånd: sjakkinteressen. Denne interessen kan være et supplement til livet ellers eller altoppslukende til de grader at det blir selve livet.

Grønn gir bl.a. en interessant beskrivelse av liv, levnet og veggene i Oslo Schackselskap  og går videre ut i verden både med selvopplevde fortellinger og historier som har vandret i sjakkmiljøet.
Leseren får gjennom boken også en gjennomgang av en del sentrale begrep i sjakken, både av selve reglene og andre sentrale begrep som f.eks "bakspiller" og "bukk" (tabbe).. Andre meir historiske fenomen, som vel er helt ukjent for unge spillere i dag "h.p." eller "hengeparti" blir gjennomgått.

Deler av boka er rett ut spennende med dramatiske begivenheter over brettet, tidstrøbbel, "bukker", bløffer og ureint trav. Ureint trav forekommer, dessverre noen ganger, som da Viktor Kortsjnoj tidligere VM finalist, da 73 år (i 2005) klarte å lure sin unge 14 årige motspiller, til å tro at han hadde passert tidskontrollen etter 40 trekk. Denne unge spilleren var dog allerede stormester. Det var GM Magnus Carlsen.

IM Atle Grønn (vi sjakkspillere liker å sette oppnådde tittelgrader foran/bak navnet) er professor i russisk og har således hatt tilgang til og interesse for russiske spillere og kilder som få av oss andre.
Han trekker i boka opp flere personer og episoder som jeg ikke hadde hørt om tidligere.

Det er ikke mulig i en kort anmeldelse å beskrive alle de sider av sjakken som Atle Grønn klarer å presse inn i ei ikke altfor tykk bok på 300 sider. Han er innom mange av de spørsmål ofte oppstår når en snakker om sjakk.
Er sjakk kunst, idrett, vitenskap eller rett og slett bare et brettspill?
(Det siste alternativet  håper jeg bare hevdes av ignoranter og utenforstående ;))

Han tar videre opp skoleretninger innen sjakken, gruppert som analytisk og praktisk sjakk.

Grønn har vært forsiktig med diagrammer. Der han bruker dem er det så illustrerende at det ikke er nødvendig for leseren å "tenke sjæl", bare nikke anerkjennende til det som blir beskrevet.

Mesteparten av det som kommer fram av sjakkteori og sånt i boka er jo velkjent for de fleste sjakkspillere, men jeg fikk med meg en ny aha-opplevelse. nemlig Magnus Carlsen sin nyoppdagede erkjennelse i bedømming av stillinger med løperpar mot springer+løper, der vinstsjansen til "løperparet" blir forsterket om hver spiller har en springer i tillegg!

Det er vanskelig å definere en målgruppe når en skal skrive om sjakk, men jeg syns Grønn gir noe til alle. Til den utenforstående, til novisen. klubbspilleren og sannsynligvis også til mesteren.
For noen er denne innføringen i sjakkens verden  "godt nok," for andre en portal til videre lesing for oss som aldri får for mye.

Grønn fører leseren gjennom sjakken på en til tider labyrintisk måte, men han klarer stort sett overgangene mellom de vekslende temaene på en naturlig måte.  Boken åpner med "de besatte" , altså "de besatte" ikke "de gale" og ender opp med Magnus Carlsen sine to VM-matcher. Det siste som en fin oppvarming til kommende VM-match i New York i november.

Jeg vil anbefale alle, uansett om du har "spillestyrke" eller ikke, å lese boka for å få en innblikk i sjakkens verden, for å avkrefte noen myter som sjakken og dens spillere, selv om noen nok kanskje kan få det til, gjennom bare å fokusere på de litt "sære" av episodene å beholde sin "mening" om sjakken.

Innholdet virker, som sagt litt labyrintisk, noe Grønn har tydeligvis  har forsøkt å gjøre noe med ved å lage første kapittel som en brukerveiledning.
"Sjakken og livet. En brukerveiledning"
I denne veiledningen refereres det til diverse kapittelnummer, men disse kapitlene er ikke nummerert, verken i innholdsfortegnelsen eller inne i boka!
Det er muligens ikke forfatterens, men heller utgiverens "bukk".

Tidvis er boka morsom, noen steder på gapskratt, men som hovedinntrykk er den "humremorsom".


Det er blitt ei god bok om sjakk, kjøpt den og les den eller legg den under julegrana! Eller begge deler.
Terningen "triltet" ikke, den gikk rett i femmeren.