fredag 4. november 2016

Eivind Riise Hauge - Sjakkspillere (Tre noveller)


Noveller
Utgitt 2016
Vigemostad Bjørke
153 Sider

Lest 02.November 2016

Denne tynne boka består av tre noveller:
Victor Tukmakovs siste vinter (revidert)  68 sider
Halle Gaut                                                 41 sider
Zsuzsa                                                       44 sider

I tillegg en avsluttende "Kuriosa" del, som er bygget opp rundt et parti mellom Victor Tukmakov og Aleksandr Beljavskij (9) Kandidatfinale , Moskva 1981, der Tukmakov skal ha foretatt et vakkert springeroffer.

I løpet av denne høsten har norske sjakkentusiaster blitt velsignet med to litterære verker om sjakk. Mens Atle Grønns bok - "Sjakken eller livet", som er anmeldt på denne bloggen tidligere er en faktabasert, delvis sjølopplevd omgang med sjakklivet og som legger igjen et budskap om at sjakkspillere er som vanlige mennesker, bare med en felles fascinasjon for spillet, er denne boka en mer mollstemt sak der den knytter sterke tråder mellom, skal vi si livskriser og sjakken.
Hauges bok gir et inntrykk av å bygge på fakta, men er det ikke. Like snedig som Tolkien har han konstruert en fantasiverden, en fantasiverden som riktignok ligger så nær opp til virkeligheten at det er besnærende. Det er fort gjort å gå fem på.

Dette er ikke egentlig ei bok om sjakk, selv om du finner både diagram og trekksekvenser, men forfatteren bruker sjakken som kulisser dynket med kvasifakta om spillet for å fortelle om mennesker i kriser og nød, nederlag , ubalanse og galskap. Innimellom ligger det håp, et håp som oftest er knyttet til sjakkens vakrere sider.

Den første novellen er utgitt i en tidligere samling fra 2010 også med navnet Victor Tukmakovs siste vinter. Hva som er revidert i den vet jeg ikke da jeg ikke har lest første utgave.
Denne novellen er en slags fabel om fortelleren "jeg" som er en sentral person i en sjakklubb i Bergen (formann?) og en pjusket, avdanket russisk storspiller og trener som fortelleren får til å komme til Bergen for å forsterke laget i Vestlandsserien i sjakk. Denne begivenhet er i så måte nok inspirert av den gangen da Stavanger Sjakklubb  i en viktig opprykkskamp fikk med seg sitt sterkeste  medlem, nemlig  Magnus Carlsen, på første bord mot en forholdsvis sterk motstander og sikret opprykk.
Denne historien med Tukmakov er derimot bare dikning, rein fiksjon. Forfatteren bygger gjennom novellen opp en troverdig historie om denne Tukmakov underbygget og referert til sjakklige begivenheter. Poenet er imidlertid at disse sjakkhistoriske hendelsene er falske. Victor Tukmakov heter i virkeligheten Vladimir. Denne ekte V. Tukmakov er i dag en 70 årig, fremdeles aktiv spillende og skrivende sjakkspiller. Han har jevnt og trutt spilt sjakk gjennom hele sin karriere, han har ikke vært i konflikt med myndighetene, han er for øvrig ukrainer, ikke russer. Heller ikke har han vært forsvunnet fra offentligheten og plutselig dukket opp i Bergen, slik som en noe loslitt Bobby Fischer gjorde i Japan.
Kandidatfinalen oi 1981 som starter novellen på en noe dramatisk og spennende måte, fant aldri sted. Det året var det selve VM finalen som blei arrangert i Merano, Italia mellom Karpov og Kortchnoi. Denne Kortchnoi var en fighter, en rabulist, en kranglefant og en dissident. Han ble kalt grusomme Victor og har nok lånt navnet til bokens Tukmakov. Jeg trenger vel heller ikke nevne at dette 9. matchpartiet med diagrammet hvor Tukmakov ofret sin springer heller aldri har forekommet. Jo den "forrektige" Tukmakov har spilt flere partiet mot Beljavski, men ikke et på 69 trekk og heller ikke med denne stillingen.

Detaljene er altså for det meste "feika", men miljøet virker ekte nok og gjenkjennelig. Det at en drar helt til "Chess & Bridge" i Baker Street, London for å kjøpe bøker og sjakkutstyr i konkurranseformat med riktig kongestørrelse og bly i beina, det har jeg selv gjort før vi fikk en skikkelig butikk i Norge.
For mange virker det kanskje som et paradoks at sjakkbrikker og brett må være i en bestemt størrelse når de brukes i konkurranser. De er jo egentlig bare symboler på noe som foregår i hodet på spillerne. Bare en sjelden gang kan spilleren berøre de disse brikkene, nemlig hver gang han eller hun flytter eller hvis spilleren må rette på ei brikke som står skeivt på ruta ved samtidig si "j'adoube".
Men sånn er det, og ingen skal kunne skylde på feil størrelse på utstyret når en taper.

Det er fort gjort å røpe for mye av handlingene så jeg begir meg ikke inn på dem, men de handler om mennesker i det trivielle som søker etter det fullkomne, kanskje lykke. Men selv om du finner den, f.eks en slags Nirvanatilstand når du løser en komplisert, nesten umulig oppgave, så er det kanskje ikke nok. Blir det for mye, kan det tippe over. I siste novella har det allerede gått galt og man prøver å reparere. Zsusza, som også nevnes i første novelle som yngste datter av en ambisiøs ungarsk far er anbrakt blant hvite frakker og reimsenger. Det heile bygger på historien om en virkelig ungarsk familie, en ambisiøs far Laszlo Polgar og hans tre døtre Zsuzsa (den eldste i virkeligheten), Sofia og Judith som alle med nitidig trening og jerndisiplin ble veldig gode sjakkspillere. Judith ble verdens beste kvinnelige spiller og var til og med oppe blant topp 10 i åpen klasse. Men ingen av dem havna på asyl og lever tilsynelatende lykkelige,normale liv, Zsusza (Susan) nå også som ivrig sjakkblogger.

Disse novellene vil jeg karakterisere som artige, historiene kunne ha skjedd, framdriften er til tider spennende og noen ganger morsom.  Det jeg ikke liker med dem er koblingen sjakk og galskap som er konkret i den siste novellen og som ligger bak et sted også i de andre. Vi kjemper fremdeles en seig kamp mot visse myter og meninger i våre ikke-spillende omgivelser enten det gjelder påstander om ADHD, Asberger , "særing" eller rett og slett "rein galskap".
Å lese disse novellene uten omtanke kan lett gi næring til slike forestillinger, men leser en dem i et litt videre "syn" kan man se sjakken som et symbol på selve livet (og "åndelig virksomhet") og hvor galt det kan gå hvis en går for mye opp i bare deler av det.

Jeg tror i alle fall sjakkspillere og entusiaster vil ha glede av å lese boka. Det kan være at andre kan føle tematikken litt for sær, men den burde ikke være det-

Forfatteren får pluss for originalitet og for å ha bygget opp en nesten virkelig og en nesten overbevisende verden og jeg gir boken derfor

Terningkast 4.