lørdag 26. mars 2016

El coronel no tiene quien le escriba - Gabriel García Márquez





Roman
Utgitt 1961
92 sider
Auguirre ed. (Columbia)
Spansk

Også utgitt på norsk:
Ingen skriver til obersten" Gyldendal 1980


Lest 20.mars 2016 (spansk utgave)




Gabriel García Márquez har en gang sagt at denne romanen er den beste han har skrevet, men at han måtte skrive "Cien años de soledad" (100 års ensomhet) først for at folk skulle lese den. Selv om han bedyrer at det ikke er en spøk, så er jeg ikke sikker på at han mente det heilt alvorlig.

Likevel, "El coronel..." er ei framifrå bok som har den storheten i seg at den på få sider, hele romanen er på kun 92 sider i et lite format, klarer å gi leseren en god  beskrivelse av livssituasjonen til obersten, hans familie, venner og sambygdinger og vel også landsmenn under et diktatur med pressesensur, politiske drap og korrupsjon, og også med  ei kirke som bidrar med sensurering på sin måte.
Ved noen få setninger får leseren nok opplysninger til å sette sammen et godt bilde av miljøet i Macondo, en fiktiv landsby på atlanterhavskysten av Columbia.

Kort fortalt går den ytre handlingen ut på at hovedpersonen, obersten går og venter på et brev fra sentralt hold som skal initiere hans pensjon som veteran fra "1000-dagers krigen", en borgerkrig som var følgen av en revolusjon. Denne krigspensjonen har aldri dukket opp, enten pga av rot, eller korrupsjon eller at det aldri var meningen at den skulle utbetales. Nå har obersten ventet på den i 15 år ved at han hver fredag går ned til postkontoret på kaia for å bivåne postutdelingen, men alltid forgjeves.

Det er harde tider. Obersten og hans astmatiske kone har ingen faste inntekter, siden pensjonen aldri kommer og de lever i fattigdom og nød. Deres eneste sønn, Agustín, er død. Fra ham har de arvet en hane, en kamphane som blir foret opp til hanekampsesongen. De regner med å tjene noen penger på denne hanen får sesongen begynner. Må nå er det bare kostnader til mais - hanefor - noe som går ut over andre ting, som mat og kaffe.

Det er urolige tider. Noe av det første som skjer i boken er at obersten gjør seg klar til å gå i en begravelse. Den nylig avdøde skal være den første som har dødd en naturlig død på mange år. Det kommer også fram at sønnen Agustín fikk en brå død, ved at han blei gjennomhullet av kuler på "hanekampbanen" fordi han hadde  ulovlige papirer på seg. Det er, som sagt, streng sensur, men usensurerte avisartikler og papirer med annet klandestint innhold sirkulerer blant enkelte av befolkningen.

Romanen kan lett leses som en fortelling om en noe sta og ubøyelig gammel mann som til protester fra sin noe sytede astmatiske kone gjør hva han finner er riktig selv om det går ut over deres livsstandard. Han kan nok ses på som en gamling som har mistet virkelighetssansen og styrer mot undergangen i sult og elendighet, der han på spørsmål fra sin frue om hva de nå skal spise, svarer med bokens siste ord: "dritt".
Det skal her tilføyes at uttrykket "comer mierda" (spise dritt) kan beskrive en vanskelig situasjon der en må gjennom flere hindringer.
Brukes det imperativt som i "¡come mierda!",kan det leses som "dra til helvete" (eller noe sånt).

Å dra fram den første tolkningen av "spise dritt", kan få leseren til å se på denne hanen som et framtidshåp, en vei ut av misæren. Som et symbol på noe godt som skal komme. Som en frelser, eller kanskje en ny revolusjonshelt som skal lede vei fram til et bedre samfunn.
Vi kan se oberstens utsagn om å spise dritt som et symbol på at det er en lang vei å gå, men at det er et mål, et håp og en framtid.
Kanskje.
La oss håpe det, for det trengtes i 1961 og det trengs i aller høyeste grad i dag!

Til slutt må jeg nevne at leseren kanskje vil lete etter elementer av "magisk realisme" som er så framtredende i mange av García Márquez sine bøker. Leseren vil neppe finne noe av disse her. Denne boken som ble skrevet før "100 års ensomhet",  tilhører ikke den litteraturretningen som er så viktig i spansk språk med hovedvekt på latinamerikansk litteratur i den epoken en gjerne kaller "boomen", "El boom"(på 60 og 70-tallet).

Jeg ga boken 4/5 på Goodreads og følger opp med et terningkast på 5.






tirsdag 1. mars 2016

Dukkeføreren - Jostein Gaarder







  Roman

   Utgitt 2016

  255 sider

  Aschehoug Forlag




   Lest 27.februar-29.februar 2016


 


I Jostein Gaarders siste roman, Dukkeføreren som nylig kom ut, er det komparativ lingvistikk som er det vitenskapelige temaet. Eller rettere sagt indoeuropeisk komparativ lingvistikk. De andre språkfamiliene har hovedpersonen, Jakop Jacobsen (!) ikke noe forhold til. Det er den indoeuropeiske språkfamilien (forkortes :"IE") som er hans forhold, hans familie i mangel av noen annen familie.
Jakops mor er død, han har ingen søsken og hans far hadde bare vært innom moren i ny og né. Han er helt uten familie og lever et ensomt liv. Jakop er en middelaldrene lektor med norsk som hovedfag og altså denne spesialkompetansen på indoeuropeiske språk. Semantikk, betydninger, presisjoner og språket som verktøy, det behersker han til det fullkomne. Han er viden kjent og får mye honnør for sine foredrag om IE-lingvistikk, men han har det verre med å engasjere i klasserommet.
Han kan også bruke språket fortreffelig til å konstruere og fortelle historier om hvordan han ble kjent med avdøde som han har gått i begravelse og minnestund til.
Jakop har nemlig  gått i mange begravelser, sannsynligvis for å lindre på noe av den ensomheten som trykker. Han gjør "research"
på den familien han forventer å møte og forteller om sitt forhold til avdøde.
Vi ser at han ikke har noen problem med å bruke språket og konversere med folk verken i faglig eller mer dagligdags sammenheng, men han strever med å komme inn på folk og vel også med å gi av seg selv.
Det er nok selve kommunikasjonen har sliter med, på tross at en språklig høyt nivå. Å uttrykke og forstå et budskap, forståelse av budskapet på andre, sosial kompetanse er vel noe han har problem med.
Ekteskapet hans, han var faktisk gift, varte i tre år, tre skrantende år, som endte opp med en uløst krangel om bruksretten til en gammel Toyota Corolla.
Hans nære venn er Peder Ellingsen Skrindo, en venn som er hans sparringspartner både i livets daglige spørsmål og ikke minst i de faglige. Denne "Pelle" er en kløpper på Indo-Européiske røtter og er til stor hjelp for Jakop mange ganger.
Det er såre vel og ganske vanlig, men problemet er bare at "Pelle" er ei hånd-dukke og selv om den er en slags substitutt, er den også  et hinder for et mer normalt sosial liv, som Jakop tross alt ønsker å leve.

Så treffer han Agnes.

Romanen kan leses som Jakops sjølbiografi der han forteller om sitt opphav. sin oppvekst, "hippie"-tida, studietida, ekteskap og lærervirke, 

Den kan også leses som en krønike til familien til språkforskeren Erik Lundin som han går i begravelsen til . Han treffer videre
medlemmer av denne familien , alene eller i grupper i flere av de mange begravelsene han går i.

En annen innfallsvinkel er å se boken som en beskrivelse av en ensom mann som trass alle språklige behendigheter, ikke får det helt til i de samtalene som kan føre til et harmonisk og intimt forhold til andre.

Kanskje inntil han møter Agnes.

Boken er også en slags "teaser" i IE lingvistikk, og det er interessant. Vi får kanskje ikke smake så mye på kjøttet, men vi får lukte i gryta. Han gir oss mange smakebiter på proto-indoeuropeiske (PIE) røtter og hvordan de har utviklet seg til ord som i moderne språk som norsk, tysk, spansk, russisk, sanskrit (indisk og "mor" til alle indoariske språk) osv.
Ei språkrot er den minste betydningsbærende enheten i et ord, som f.eks "bok-" 

Mange (noen) lesere vil nok med interesse lese om disse ordenes betydning, faglig kalt "etymologi" og deres opphav og kanskje ønske å vite mer. Dette er for så vidt også temaer som jeg har interessert meg for, ikke med samme glød og ensidighet som Jakop, men så har jeg heller ikke utviklet så mange av Jakops særegenheter. For dem det måtte interessere, legger jeg ut  lenker til et par-tre bøker som jeg har lest, for videre lesning nederst i bloggen.

"Dukkeføreren" er en såkalt førstepersonsfortelling. Det er hovedpersonen som er fortelleren, men heile romanen er konstruert som et brev til denne Agnes, som også tilhører "Lundin"-klanen og som Jakop ønsker å knytte seg til. Agnes har allerede gjort tiltak for å få Jakop ut av hans noe besynderlige livsførsel,
Det tar et stykke tid fra hans begynte på brevet til han sender det, men til slutt får han trykket på "send" og smekket det over på Agnes sitt nettbrett.

Med tanke på det jeg tidligere har skrevet om leserens rolle i og betydning for et litterært verk, så er det her fint å vite at slutten kan leseren finne ut av selv gjennom et etterarbeide. Det kan høyne leseropplevelsen og forståelsen.

De anmeldelser jeg har sett har vært noe lunkne og ikke vist så mange øyne på terningene sine. Opplevelsen av romanen kan nok være vidt forskjellig hos leserne. Kanskje det ble for mange språklige "røtter" og kanskje anmelderne ikke var fornøyd med hvordan Gaarder har knyttet trådene sammen til slutt. Hvem vet?
Jeg ga den 4/5 på Goodreads og 5/6 på "bokelskere.no og min egen bokdatabase ble det 7/10. 

Gjennomgangen av  IE- familiens etymologi og opprinnelse trekker opp!



Foreslått litteratur:

The Horse, the Wheel, and Language: How Bronze-Age Riders from the Eurasian Steppes Shaped the Modern World 
David W Anthony, Princeton N.J. 2007

Indo-European Language and Culture
Benjamin W. Fortson IV, Oxford UK 2010

William G Davey, Ruidoso New Mexico 2009