lørdag 26. mars 2016

El coronel no tiene quien le escriba - Gabriel García Márquez





Roman
Utgitt 1961
92 sider
Auguirre ed. (Columbia)
Spansk

Også utgitt på norsk:
Ingen skriver til obersten" Gyldendal 1980


Lest 20.mars 2016 (spansk utgave)




Gabriel García Márquez har en gang sagt at denne romanen er den beste han har skrevet, men at han måtte skrive "Cien años de soledad" (100 års ensomhet) først for at folk skulle lese den. Selv om han bedyrer at det ikke er en spøk, så er jeg ikke sikker på at han mente det heilt alvorlig.

Likevel, "El coronel..." er ei framifrå bok som har den storheten i seg at den på få sider, hele romanen er på kun 92 sider i et lite format, klarer å gi leseren en god  beskrivelse av livssituasjonen til obersten, hans familie, venner og sambygdinger og vel også landsmenn under et diktatur med pressesensur, politiske drap og korrupsjon, og også med  ei kirke som bidrar med sensurering på sin måte.
Ved noen få setninger får leseren nok opplysninger til å sette sammen et godt bilde av miljøet i Macondo, en fiktiv landsby på atlanterhavskysten av Columbia.

Kort fortalt går den ytre handlingen ut på at hovedpersonen, obersten går og venter på et brev fra sentralt hold som skal initiere hans pensjon som veteran fra "1000-dagers krigen", en borgerkrig som var følgen av en revolusjon. Denne krigspensjonen har aldri dukket opp, enten pga av rot, eller korrupsjon eller at det aldri var meningen at den skulle utbetales. Nå har obersten ventet på den i 15 år ved at han hver fredag går ned til postkontoret på kaia for å bivåne postutdelingen, men alltid forgjeves.

Det er harde tider. Obersten og hans astmatiske kone har ingen faste inntekter, siden pensjonen aldri kommer og de lever i fattigdom og nød. Deres eneste sønn, Agustín, er død. Fra ham har de arvet en hane, en kamphane som blir foret opp til hanekampsesongen. De regner med å tjene noen penger på denne hanen får sesongen begynner. Må nå er det bare kostnader til mais - hanefor - noe som går ut over andre ting, som mat og kaffe.

Det er urolige tider. Noe av det første som skjer i boken er at obersten gjør seg klar til å gå i en begravelse. Den nylig avdøde skal være den første som har dødd en naturlig død på mange år. Det kommer også fram at sønnen Agustín fikk en brå død, ved at han blei gjennomhullet av kuler på "hanekampbanen" fordi han hadde  ulovlige papirer på seg. Det er, som sagt, streng sensur, men usensurerte avisartikler og papirer med annet klandestint innhold sirkulerer blant enkelte av befolkningen.

Romanen kan lett leses som en fortelling om en noe sta og ubøyelig gammel mann som til protester fra sin noe sytede astmatiske kone gjør hva han finner er riktig selv om det går ut over deres livsstandard. Han kan nok ses på som en gamling som har mistet virkelighetssansen og styrer mot undergangen i sult og elendighet, der han på spørsmål fra sin frue om hva de nå skal spise, svarer med bokens siste ord: "dritt".
Det skal her tilføyes at uttrykket "comer mierda" (spise dritt) kan beskrive en vanskelig situasjon der en må gjennom flere hindringer.
Brukes det imperativt som i "¡come mierda!",kan det leses som "dra til helvete" (eller noe sånt).

Å dra fram den første tolkningen av "spise dritt", kan få leseren til å se på denne hanen som et framtidshåp, en vei ut av misæren. Som et symbol på noe godt som skal komme. Som en frelser, eller kanskje en ny revolusjonshelt som skal lede vei fram til et bedre samfunn.
Vi kan se oberstens utsagn om å spise dritt som et symbol på at det er en lang vei å gå, men at det er et mål, et håp og en framtid.
Kanskje.
La oss håpe det, for det trengtes i 1961 og det trengs i aller høyeste grad i dag!

Til slutt må jeg nevne at leseren kanskje vil lete etter elementer av "magisk realisme" som er så framtredende i mange av García Márquez sine bøker. Leseren vil neppe finne noe av disse her. Denne boken som ble skrevet før "100 års ensomhet",  tilhører ikke den litteraturretningen som er så viktig i spansk språk med hovedvekt på latinamerikansk litteratur i den epoken en gjerne kaller "boomen", "El boom"(på 60 og 70-tallet).

Jeg ga boken 4/5 på Goodreads og følger opp med et terningkast på 5.






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar