Der fire veier møtes - Tommi Kinnunen

 Roman
 Utgitt 2016
 308 sider
 Oversatt fra finsk
 av Turid Farbregd

 Pax Forlag

 Opprinnelig utgitt på finsk i 2014

 Tittel: Neljäntienristeys

  Lest 09.-16.februar 2016

Kinnunens debutroman har fått mange glimrende kritikker, men etter å ha lest den satt jeg igjen med et inntrykk som var langt unna de kvalitetsbeskrivelser som disse kritikerne hadde gitt.
God bok eller dårlig bok?
Jeg må bare  vise til det jeg skreiv i bloggen om Pierre Menard om leserens rolle i bedømmingen eller anmeldelsen om en vil.

Men la meg begynne slik:

"Neljäntienristeys" smak på det ordet. Det heter romanen på originalspråket, finsk.  På finsk kan ofte flere semantiske (som gjelder betydning)  og grammatiske morfer bli limt sammen til et ord.

Jeg måtte bare finne ut av hvert ledd i dette ordet var for å være sikker på at jeg fikk med meg den originale betydningen av tittelen.
"Neljä" visste jeg var "fire", "Yksi,kaksi, kolme, neljä" var omtrent halvparten av mitt finske repertoar. "Tie" fant jeg ut betød vei og "risteys" kryss,  "tienristeys" altså "veikryss" og igjen
"Neljäntienristeys " direkte oversett; "Fireveiskrysset", vi får det til på norsk også,(altså lange sammenlimte ord)

Den norske tittelen på boka "Der fire veier møtes"  er nok en bedre tittel da den også bebuder, sammen med bildet på omslaget, hva det dreier seg om, nemlig livsløpet til fire forskjellige personer, i et slektskapsforhold som går i sine egne baner hvor de noen ganger kommer sammen både fysisk og mentalt, men andre ganger er adskilt enten fysisk eller når det gjelder kommunikasjon og gjensidig forståelse.

Noen kaller den for en "familiekrønike". Ofte forbinder vi slike verk med tykke bøker, gjerne i fleire bind, men denne familiehistorieboka dekker 100 års historie på bare 308 sider!

Den starter i 1895 med den unge jordmora, Anna  på "Kirkestedet" et sted i det flate "Norra Finland" og handler om henne, hennes datter Lahja, Lahjas ektemann Onni og deres svigerdatter Kaarina. Det hele avsluttes i 1996 ved Lahjas død, der Kaarina finner svarene på fortielser og løgner som det heter på bakomslaget.

Kinnunen klarer altså å beskrive de fire hovedpersonenes liv på disse 308 sidene. Han har delt opp romanene i 4 hoveddeler, ikke heilt kronologisk og oppkalt dem etter disse fire hovedpersonene Anna, Lahja,Kaarina og til slutt Onni. Dette grepet er gjort for å holde en slags spenning til slutt, da mye av deres liv er preget av Onnis nærvær og ikke minst fravær.

Hver av disse hovedbolkene er det opp i 8-10 relativt korte kapitler
som nesten kan kalles en korte scener eller akter. Tidsrommet mellom disse scenene i en hovedbolk kan være fra et par til over ti år. Men i mellom dem kan vi få andre scener fra de en eller flere av de andre hovedpersonene. Slik vever Kinnunen sammen en historie som mange mener er "gripende" , "spennende" og "fenomenalt framstilt".

Poenget med en slik framstillingsmåte er jo for at vi lesere skal komme de forskjellige hovedpersonene litt mer inn under huden og forstå noen av deres handlinger, deres tanker, ønsker, lengsler og lidelser, noe som ikke nødvendigvis står like klart for de andre personene. Vi vet etter hvert mer om disse personene enn de gjør de som lever sammen som en familie, Vi får konfliktene fra forskjellige sider.

Vi får servert disse små kapitlene som stort sett trauste fortellinger om dagliglivet til denne arbeidsomme familien på landsbygda en dryg bussreise fra byen Uleåborg i enden av Bottenviken. Det bygges flittig, rom på rom etter hvert som mulighetene byr seg. Anna regner seg som sjølstendig næringsdrivende , hun er jordmor og ligger noen slanter over de fleste andre i velstand. Det er altså mye bygging, ombygging. Så kommer krigen, vinterkrigen, evakuering med påfølgende nedbrenning av hele bygda. Det var det russerne som gjorde, tyskerne var vennene.  Så tilbakevending til bygda og gjenoppbygging. Onni var ute i krigen, og den gjorde noe med ham. En katalysator.

Når jeg hører om Vinterkrigen, så kommer jeg ofte på den vitsen om han finnen som kom heim til sin kone etter at krigen var slutt og etter et langt fravær, og som i et intervju med lokalradioen fortalte at det første,det andre og det tredje han gjorde da han kom hjem var å knulle sin kone, for så å ta av seg skiene. Onni gjorde ikke det. Han var ikke slik. På ingen måte,

Islolasjon er et sentralt begrep både fordi denne bygda de lever i ligger usentralt til med denne bussen til Uleaborg som forbindelse
til omverdenen, men også som beskrivelse av den tilstand som de tidvis befinner seg i i forhold til hverandre. Alle de nye rommene som blir bygget i huset kan også leses som bilder på de veggene. de murene de bygger rundt seg selv.

Kinnunen har fått mye skryt for framstillingsmåten, for språket.
Jeg er ikke så begeistret, han virker noe lavmælt, traust og noen ganger blir det ganske kjedelig. Men han krever en våken leser, han legger igjen hint og hentydninger til noe som dukker opp seinere i boka og som lett kan overses.
Jeg fant ikke noe særlig med morsomheter og jeg kjedet meg i perioder. Den inneholder heller ikke noe særlig med temaer som jeg er spesielt interessert i selv om temaer som "svigermor og svigerdatter under samme tak" og "ting vi ikke snakker om" er velkjent også i min noenlunde nære familie.

Jeg har her forsøkt å gi en noenlunde objektiv anmeldelse av en roman som jeg, da jeg leste den ,ikke syns nådde opp til de gode kritikkene den har fått.  Etter å ha bearbeidet den gjennom denne bloggen, har jeg sett noe av kvaliteten og verdien i den og sitter igjen med et bedre inntrykk enn da jeg først leste den.

Romanen må nok leses igjen, men da i kronologisk rekkefølge, det er fint mulig da alle kapitlene er forsynt med årstall.

Jeg ga boka 3/5 på Goodreads, men hvis vi snakker om terninger på denne bloggen, kan jeg oppgradere til terningkast 4!.