søndag 9. september 2018

Sjakkgeniene - Atle Grønn og Hans Olav Lahlum




Sjakk
Utgitt 2018
Cappelen Damm
429 sider
Lest: 06-08. august 2018



Det var flere grunner til å se fram mot at denne boka skulle komme ut.  Den ville kunne bli et godt tilskudd til en ellers fremdeles ganske tynn katalog over sjakkbøker på norsk, den er skrevet av to forfattere med ekspertise på hvert sitt felt innenfor sjakkhistorien og som før vist seg å være gode fortellere!

Oppgaven dem i mellom er løst slik, forenklet sagt at Grønn som er professor i russisk og som derfor har hatt tilgang til kilder som vi ikke har hatt på norsk eller engelsk eller andre språk har tatt seg av den biten, mens Lahlum, fremdeles forenklet sagt, har tatt seg av resten.
Metodisk sett har de da hver for seg skrevet det de har kalt "førsteutkastet" til kapitlene i sine bolker så har de sammen redigert og formulert disse og laget en syntese og et produkt som de står last og brast sammen om. Leseren vil finne, ser ut til, noen biter Lahlum i Grønn sine bolker og noen biter Grønn i Lahlum sine bolker. Jeg trodde jeg skulle kunne identifisere hvilken forfatter som hadde vært på ferde i de forskjellige passasjer og jeg gjorde nok det også her og der, men jeg er langt fra sikker alle steder.
"Forfatteren" er dermed, slik jeg ser det og tolker forordet, Grønn/Lahlum på samme måten som Jagger/Richards.

Det må være vanskelig skrive ei bok om sjakk på norsk da språkmiljøet er så lite og sjakkmiljøet, om enn voksende, ser det ut til, også er lite. En bør dermed sikte bredt, så bredt  at de også favner et potensielt leser-segment som ikke spiller eller spiller lite sjakk,og samtidig også gi noe igjen for oss som har vært igjennom sjakkhistorien og tilsvarende presentasjoner av disse 16 verdensmesterne en eller flere ganger før og som noen av oss, har eget bibliotek med sjakkbøker hjemme.

Dette er altså historien om de 16 verdensmesterne som vi har hatt fra Steinitz til Carlsen, dvs de vi kaller de "klassiske" verdensmestrene. Disse 16 klassiske verdensmestrene tilhører et system av "arvefølge" (eller en kongerekke, som disse kalles i boka), der en for å bli verdensmester først måtte bli valgt ut, så måtte du skaffe penger til premiepotten og til slutt slå ut mesteren etter visse regler. Dette systemet ble endret av FIDE (verdenssjakkforbundet) etter siste krig slik at utvelgelsen av utfordrer ble gjort etter en turnering og premiefondet ble skaffet via sponsorer og andre, men fremdeles var det slik at mesteren måtte lås ut i en match.

En tid ble det også utnevnt FIDE-verdensmestere fordi Garri Kasparov hadde kuppet tittelen og lagt en egen privat match om den slik som i "gamle dager".

Vi får ta del i sjakkhistorien gjennom presentasjonen av de 16 verdensmestere og ytterligere korte beskrivelser av andre sentrale spillere fra kaféborda i Wien og Berlin sine  røykfulle lokaler og noen ganger alkoholdunstende spillere, til det seriøse og strenge Sovjet, via "gærningen" Fischer til slutten på Sovjet-dominansen, til moderne tider, dataalderen med Anand og Carlsen. Det er drama, tjuvtriks, småjuks, yoghurtbegere som meldinger?, parapsykologer, paranoia og mye annet, også stor og underholdende sjakk ed glimrende prestasjoner.  Dessverre er det gjerne slik at det er skandalene som pressen spanderer mest trykksverte på å beskrive og som de perifere leserne husker best. Liebhaberne husker nok kanskje de spesielt gode trekkene best.

I denne gjennomgangen har forfatterne fått vise at til og med sjakkspillerne er forskjellige som mennesketyper, at spekteret nok er like variert som i den ikkespillende verden, ja, til og med Sovjetrusserne var ulike, svært ulike til og med. Forresten var de ikke alle sovjetrussere, de var latviere, ukrainere, armenere, estere (i postsjakk)  og tar en med sterke spillere som er nevnt i boka blir denne listen enda lenger, alle med sovjet- foran på lik linje med russerne. Og alle var ikke kommunister, om noen var i den villfarelsen.  Ei heller hadde de like dresser. :)
Skal vi koke dette ned til et felles trekk ved alle sjakkspillere, må det være at de er alle interessert i sjakk og at de tåler å sitte lenge på stolen . Noe annet er det ikke.

Foruten å være en skal vi si kort introduksjon til deler av sjakkhistorien, har nok også hensikten vært å bekjempe den noe stereotypiske oppfatning som finnes "der ute" om sjakkspilleren.

Et annen effekt av denne så utmerkede boken er, håper jeg, at den fanger interesse hos både de som ikke vet noe særlig om sjakk og/eller sjakkhistorie. Boken fungerer etter mitt vett som en portal inn til en større og fantastisk verden. Til det er også litteraturhenvisningene bakerst i boka svært nyttige. .
Et godt trekk av forfatterne. Riktignok og dessverre er en del titlene fra Физкультура и спорт - "fizkultura i sport", et russiske forlag, ikke oversatt til engelsk.

Boka er blitt omtrent nøyaktig slik jeg hadde forstilt med at den burde være, den er ispedd småhistorier og anekdoter og sitater som krydrer opp mellom de litt tørrere historiske beskrivelsene. Noen anekdoter og småhistorier har vi hørt både en og flere ganger før i diverse sammenhenger, men disse "lahlumismene" fører ikke til en for sterk kryddersmak, men heller til en fortreffelig rett.
En annen tendes er i trekke inn norske forhold og de indre gemakker til Oslo Schakselskap enkelte ganger, vi kan kanskje kalle det en "grønnisme", men det er nok for å vise at Norge også er og har vært en del av det internasjonale sjakkmiljø, selv om spillestyrken her til lands inntil nylig ikke har vært veldig mye å skryte av.

Det boken ikke er, og som forfatterne heller ikke har hatt intensjoner om å lage, er en sjakkhistorisk fagbok etter akademiske formkrav. Bl.a. finnes det ingen fotnoter, men de har altså lagt til en ganske fyldig litteraturliste delt i en generell del og en for hver verdensmester.

En kan vel kalle boka en populærvitenskapelig historiefortelling om sjakk.

Så lenge jeg har hatt kjennskap til sjakk har det vært diskutert hvem som er "Mesternes mester" i sjakk, Jo, vi vet hva amerikanerne mener, de vil nok rope ut "Fischer" til evig tid, om det da ikke dukker opp en ny amerikaner i VM-stolen, og nå vet vi også hvem herrene Grønn og Lahlum har holder som de beste. De har nemlig satt opp sine rangeringer på hver sin liste, og de er ikke identiske.

Det er nok umulig å skrive den "perfekte" bok, fordi lesernes forkunnskaper , holdninger og meninger spriker for mye til det. Dessuten vil det alltid finnes noe å pirke i for leseren.

Et av disse er det stadige bruken av "jødisk" i beskrivelsene av sjakkspillerne. Jo, mange av disse spillerne var enten jødiske eller hadde jødiske aner og forfatternes hensikt med å fremheve dette var nok å beskrive deres stilling i samfunnet og hvilke problemer de som jøder kunne ha fra tid til annen.

Faren med dette er at det kan festne seg en forestilling om at jøder er spesielt gode i sjakk av etniske eller religiøse årsaker. Det er nok snarere sosiokulturelle årsaker til dette.

Boka inneholder bare små porsjoner med praktisk sjakk, noen få diagrammer med så få og korte varianter at alle kan lese boka uten å ha med seg brett og brikker eller en PC. Disse er tatt med for å vise enkelte dramatiske "turning points" i sjakkhistorien.

Begrepet "geni" er forfatterne selv ikke helt sikre på. De har definert dette bredt og har vel hold i det ved at alle disse 16 var "geniale" på sin måte.

Det er blitt et fascinerende verk om 16 fascinerende verdensmestere og deres samtidige og samtid og kan anbefales til alle. Også til alle dem som enda ikke har kjøpt inn julegavene!

Til slutt, som svar på et mulig kommende spørsmål om hvorfor jeg skulle anmelde en sjakkbok,
så har jeg helt siden jeg ble klar over sjakk vært en ivrig sjakkbokleser og sjakkboksamler uten at det riktig har ført til de store sjakklige prestasjoner, bortsett fra da en norgesmestertittel i fjernsjakk og deltakelse i en kandidatturnering som skulle kvalifisere til en VM-finale fjernsjakk.
Jeg er fra i sommer leder av "Norges Fjernsjakkforbund.  (Fjernsjakk.no)

Treningskast: en sekser!  - 6 -











Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar