lørdag 25. august 2018

Isbjørngåten - Hans Olav Lahlum













Krim
Utgitt 2018
Cappelen Damm
350 sider
Lest: 22-24. august 2018

For å starte med en konklusjon: 
Åttende bok i den kriminalistiske historien, eller sikkert rettere sagt den historiske kriminalromanen med K2 og Patricia føyer seg godt inn i denne rekken og er minst like bra skrevet, interessant og utfordrende for leseren som de foregående.

Lahlum selv nevner i etterordet forskjeller de forgjengerne på noen vesentlige punkter.  At forfatteren har foretatt en viss blodfortynning i romanen er et av dem. Isbjørngåten er den minst "våte" på det punktet av disse romanene. Et annet punkt er metodikken, det punktet for jeg ta seinere i anmeldelsen.


Året er 1973 det er fredag 18.mai på ettermiddagen og en 16-åring forsvinner. Det vekker litt forbauselse hos vår venn K2, førstebetjent Kolbjørn Kristiansen at det er han som blir satt på en slik sak, en nesten ikke sak da det helst forventes at ungdommen dukker opp heilt av seg selv.
Men det viser seg at han ikke gjør det og det viser seg også at mora hans hadde vært elskerinne til og fått denne gutten med en på flere måter stor skipsreder. Dette måtte behandles diskret og K2 var rette mannen mente sjefen.

Denne rederen, Bjørn Christopher Fabricius, også kalt Isbjørnen, hadde mistet sin eldste sønn for 40 år siden da denne blei kidnappet og aldri kom til rette. I forbindelsen med etterforskningen av forsvinningsnummeret til yngesønnen fatter K2 stor interesse for denne kidnappingen fra 1933, både fordi han aner det kan være en sammenheng og fordi slike gåter pirrer ham intellektuelt. 

Etterforskningen dreier seg mest rundt Isbjørnens livsløp og denne setter opp ei liste over gamle uvenner og mulig gjerningsmenn eller kvinner.  Sju personer knyttet til fem episoder og tilhørende årstall. En metodikk man kan kjenne igjen i sjakkens verden. Man setter opp ei liste med kandidattrekk og analyserer deres muligheter og begrensninger så langt og godt en kan før en foretar er valg. Forskjellen er jo at i sjakk bør man ta stillingen slik den er og analysere framover, i krim blir det bakover!. 
Lahlum styrer fortellingen med stram hånd og slipper ut nye opplysninger og saker på riktig tidspunkt for å holde leserens interesse fanget. Han bruker også knep hentet fra sjakken som "decoy"  for å lure leseren ut av banen og inn i pølseboden. Vi kan vel si at det forekommer både "offer", "lavering" og "attraction" for å nevne noen sjakkteoretiske begrep. 

I sjakken er det  jo en anbefalt metode å sette opp kandidattrekk som utgangspunkt for analysen, men det hender jo at listen over disse blir for kort og at det ligger en "lysende sti" fram mot løsningen/vinsten som spilleren ikke ser. Vi har jo sett,  til og med i Magnus Carlsen sine partier at komputeren finner denne stien  og varsler seieren, men det gjør ikke spillerne. 

Siden dette er krim, og i krim er spenningen og undringen et viktig element , så skal jeg ikke røpe noe om hvem "skurken" er, ei heller noe mer om handlingsforløpet.

Det er altså som før nevnt ei typisk Lahlum-krim. Den minner jo sterkt om Agathe Christie på flere måter. Her er det riksmannsboliger, penger, fine biler, kompliserte familieforhold og butlere. 
Butlere skaper jo alltid en ekstra spenning: 
Var det virkelig butleren som gjorde det? :)
Men det handler også om mennesker som fortjent eller mest ufortjent har kommet vanskeligheter.

Jeg tror dog ikke at Agathe Christie deler Hans Olav Lahlums politiske syn. Vi som vet litt mer om forfatteren enn at han skriver krim, vet hvor han står politisk, men det finnes ikke noe tydelige spor etter dette i boka, hvis en da ikke skal dra fram den tanke at en politiker på høyresida neppe ville stille spørsmål om redernes rederlige eller urederlige intensjoner under krigene. Ofret man mannskap og skip for en rask profitt?  Han trekker også fram fattigfolks elendige kår i tider med arbeidsløshet og nød.

En typisk Lahlum-signatur kan vel også sies å være en sparsommelig bruk av person- og miljøbeskrivelser. En sjakkspiller bryr seg vanligvis *) ikke om hvordan brikkene sine ser ut i detalj, bare han kan skille dem fra hverandre. På samme måte med personene i romanene. Disse personene er først og fremst brikker i et intellektuelt spill, en gåte, et problem eller flere som skal løses. Da er det viktig at vi kan skjelne mellom aktørene, men vi trenger jo egentlig ikke vite noe mer om dem.
Det noe vaklende forholdet, om vi kan kalle det forhold, mellom K2 og Patricia blir også beskrevet nøkternt og minimalistisk, det går helst på nærkontakt av en eller annen grad mellom kinnene deres.
*) Bortsett fra Bobby Fischer og kanskje noen andre...)

Men beskrivelsene av "tidsånden" på syttitallet, knappe som de er, henfører likevel oss som har opplevd den, i en slags drømmende nostalgi; det var tider det!

Jeg har vært inne på det før, men mye av opplevelsene ved litteraturen skapes i hodet på leseren og ikke av forfatteren. Forfatteren skaper  rammene, betingelsene,handlingene og skurken, men det er ofte leseren som lager detaljer og fargelegger. Dette er selvfølgelig avhengig hvor detaljert forfatteren beskriver det, Lahlum overlater mye til leseren.  Ikke klokkeslett og datoer, handlingsforløp, spor og villspor og sånt som er essensielle for handling og oppklaring. Her er han nøye og presis.

Nåtida i romanen er altså i 1973 i en særs interessant epoke, når det gjelder samfunnsutvikling og politikk. Dette bakgrunnsteppe aner vi vagt gjennom referater som står i avisene vis-a-vis avisnotater fra saken K2 etterforsker. Vi hører om Watergate selvfølgelig og om Crotale-saken, en sak om aluminiumskvoter og rakettinnkjøp, som jeg nesten hadde glømt og som nesten felte Korvald-regjeringen.

Politikk er ingen åpenbar faktor i romanen, men Isbjørnens handlinger og beslutninger under de to verdenskrigene er et tema.

Romanen er i hovedsak en "jeg" roman, der stemmen er fortellerens, K2 sin,  men underveis legger forfatteren inn andre stemmer, stemmer fra Isbjørnen og hans motstandere der det bygges opp et ganske varierende og av motstanderne ugunstig bilde av denne Isbjørnen. Men hvordan var han, egentlig?


Dette og svar på andre undringer, blir avdekket litt etter litt som en skreller en løk, men i motsetning til løken så finner man en substans en løsning innerst inne!

Det siste spørsmålet leseren undrer seg over er jo hvordan det går med K2 og Patricia, men da må du nok lese denne boka, og sannsynligvis også flere K2-romaner som forfatteren ikke har motsatt seg å skrive om det er interesse for det og han har flere idéer.

Det slo meg tidlig at denne boka var et sjakkspill, et interessant parti som etter mye godt spill fører til løsning og seier. Men dette er ikke noen sjakkroman, det er en klassisk krimroman og om ordet sjakk nevnes i teksten, det husker jeg faktisk ikke, så er det bare en digresjon.

Kanskje det  bare er bra om leseren ikke kan sjakk i det heile tatt, for da kan han konsentrere seg om teksten og om handlingen og ikke bli forstyrret av slike assosiasjoner som denne anmelderen!

Boka anbefales.

Terningkast 5

PS1
Jeg ser i etterkant at Hans Olav har fått 6ere for boka og det syns jeg han fortjener, men undertegnede anmelder er veldig gjerrig på sine seksere. På samme måte som enkelte hoppdommere er redd for å gi 20 til et stilreint hopp.

PS2
Det kan ikke utelukkes at mine egne "bilder" av boka som et sjakkspill kan være skapt av det faktum at Lahlum i tillegg til å være forfatter, historiker og politiker også er sjakkspiller, sjakkdommer, sjakkturneringsorganisator, sjakk-kommentator og sjakkhistoriker.
Han blir for øvrig snart også sjakkbokforfatter, det kommer et verk fra hans og Atle Grønns hånd om et par uker.  Anmeldes i min blogg når jeg har fått lest den.



















Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar