mandag 13. august 2018

Codex - Tom Egeland



Krim
Utgitt 2018
Capitana Forlag
479 sider
Lest: 10-12. august 2018

Jeg kunne ha brukt samme innledningen til "Codex" som til Tom Egelands forrige bok i Bjørn Beltø-serien, "Lasaruseffekten", den er nemlig kokt sammen med de samme ingredienser i gryta. Gamle dokumenter, ekte som uekte, genuine som oppdiktede kirker og andre historiske steder, personer som har levd og er mer eller mindre kjente historisk sett, personer som er skapt av forfatterens fantasi.

Denne gang er det "Codex Christi" som er sentralt  i handlingen. "Codex Christi" blir funnet sammen med en viss tornekrone i graven til en viss pave, Lucas, i den 2000 år gamle Ostias-basilikaen, som var nyoppdaget etter at noen endelig hadde tydet et "chiffer". Her kommer også vår helt, Bjørn Beltø (BB) inn i bildet. Han er nemlig tilkalt som internasjonal observatør til utgravingene av denne basilikaen som nettopp er påbegynt. BB er den samme som før, like bleik og med det samme ikke-så-veldig-godt-drag-på-damene som i de foregående bøkene.

Codexen og tornekrona, ekte eller ikke, vekker stor internasjonal oppmerksomhet fra mange hold, fra skurker av ymse slag og også fra mer ærlige folk. Både motivene til å bemektige seg disse historiske gjenstandene og de personene og gruppene som ønsker dem i sin besittelse er av ulike slag.
De gamle traverne, Vatikanet og diverse katolske organisasjoner, samlere, muslimer, satanister, historikere og arkeologer som varierende moral er inne på scenen. I bakgrunnen lusker, som alltid CIA.

To arkeologer dør brått, BB blir forvirret, men prøver å nøste opp. Folk vet mer enn i vil ut med og han får også beskjed fra sine overordnede om å slutte å forfølge sporene etter Codex  og tornekronen som selvfølgelig er blitt stjålet underveis.

Et rituelt drap i Roma 1944 flettes også inn i handlingen og har en viss relevans til hovedhandlingen.
En dame kommer også inn "fra venstre" og det blir en god del mer gymnastiske øvelser i senga for BB enn det vi er vant med fra tidligere og det ser jo lovende ut.

Og hvordan ender det så med dama og kronen og kodeksen, nei det røper jeg ikke!
Når jeg leser krim, kunne jeg nok ha plukket ut "skurken" både her og der ganske tidlig ved å bruke tillært erfaring og kunnskap om hvilke teknikker forfatterne bruker for å føre oss lesere på villspor, men jeg har latt det være i det siste fordi jeg syns det er mer underholdende å sitte på ryggen på helten, på han som skal løse gåten for å befinne meg på samme stadium i stedet for noen skritt foran
fordi jeg ha drevet med en smule elimineringsarbeid.
Derfor ble jeg med på de samme fintene som BB gikk på og endte opp med en overraskende slutt.

Boka gikk raskt unna, det skyldes både måten Tom Egeland skriver på lett og ledig og drivende slik at en nesten ikke kan vente på å snu sida, og det at boka er delt opp med vekslende innhold i ganske korte kapitler.
Vi kan selvsagt ikke og skal heller ikke sammenligne Egeland med Gabriel García Márquez eller Jorge Luis Borges når det gjelder språkføring, det er ikke språkblomster som er poenget med denne boka, det er spenning, mysterier og underholdning.

Et viktig tema i boka er jo denne kodeksen eller Codex Christi. En "codex" er en tekstsamling, kan være en lovsamling eller et manuskript som er satt sammen av blad og altså ikke en tekstrull. Vi kjenner  det bl.a. i "Codex Calixtinus", Santiago-pilegrimenes gamle "håndbok". Det spesielle med denne kodeksen er at man mener den er skrevet at selveste St.Peter og at den spenner bein under Paulus sin autoritet. Det var jo Paulus som tok grep og styring over kristendommen i dens første år. Han omskapte Jesus fra å være en jødisk opprører til å bli en guddom, en guddom med et mye mildere budskap enn det opprinnelige, mente de som hevdet å ha kunnskap om Codex Christi.
Det er klart at ikke alle var like interessert i at et slikt budskap skulle komme ut og vise seg å være ekte!

BB er hovedpersonen og er bokens "jeg", det samme er denne dama, Hannah når hun forteller sin "historie", den står i kursiv. Sidehistoriene fortelles i 3. person. Dessuten dukker det stadig opp en kort kryptert feltrapport fra en som overvåker BB til en vaktkommandør i Riyadh, som viser hva denne overvåkeren vet til en hver tid om BBs bevegelser og framdriften i hans undersøkelser og graving i dette mysteriet.

Disse grepene skaper et større spenn i fortellingen og avveksling for leseren og unngår at han blir sliten underveis.

Det som gjør Tom Egeland spesielt interessant som krimforfatter er nettopp dette at han forsker i gamle dokumenter og historiske gjenstander og kommer med nye sammenhenger.
Dette er en roman, ja, og mye er oppdiktet, så absolutt og teoriene som dukker står seg vel neppe i vitenskapelig sammenheng, men det er morsom og interessant lesning, og lesere som er over middels interessert i temaene kan jo lese videre på egen hånd i de referte verkene.
For at leseren ikke skal sitte igjen med gapende munn og lure på hva som er fakta og hva som er "løgn og forbannet dikt", har forfatteren satt sammen en faktadel som gir oppklaring i dette.

Denne gir en nok enkelte inspirasjon til visere lesning

En anmeldelse av ei bok skal liksom ha med noe om personer, beskrivelse og utvikling, ser det ut til.
Det finnes etter det jeg kan se ikke noen særlig personutvikling hos BB, og personbeskrivelsene ellers er ganske skjematiske og noe klisjéaktige, dog med noen morsomme sammenligninger mellom dyr og mennesker. Men jeg kan ikke se at det har noen annen enn litteraturvitenskapelig interesse, det betyr ikke noe særlig for framdriften av historien at den eventuelle føflekken den dama hadde på ryggen ikke er nevnt i boka!
Jeg tror også at BB er akkurat slik vi kjenner ham og det er vel få av oss som vi ha en radikal personlighetsutvikling.

Skjønt utvikling, Egeland har truet med at dette er siste boka om BB, den kilden til Tom er tom.
Vel, vi kan da be og håpe.....
I alle fall får vi se fram til neste bok, uansett, for dette er god underholdning.

Trass i at Egeland i denne boka svømmer i samme vannet som før og følger en gammel suksessoppskrift uten å tilsette nye og overraskende ingredienser, så smaker denne litterære retten rett så bra.

Til sist skal det nevnes at forfatterens behandling av Paulus og dennes påvirkning av kristendommens utvikling har vakt visse reaksjoner i kristne miljøer. "Det kan ikke bevises at Paulus ikke møtte Jesus" , hevder en av dem.
Vel.
En annen ting leseren kan få ut av boka er at en vil tenke på hvilket våpen religion har vært i hendene på makthaverne og andre som vil manipulere folk.

Terningkast 5








Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar