Etter i saumane - Kjartan Fløgstad

Essays - Undertittel: Kultur og Politikk i arbeidarklassens hundreår.
336 sider

Utgitt 2016
Gyldendal norsk forlag

Lest 17.april - 23.april 2016

Boka består av 22 essays, 11 skal være nyskrevne, resten av litt eldre dato. Samlingen er delt i fire kapitler : I Musikken, II Vitskapen, III Kulturen og IV Politikken, i tillegg til en innledning og avslutningen , "På Marmorklippene".

Det forundret meg først at Fløgstad åpner denne samlingen med et sitat fra fortellingen  "Uqbar, Tlön y Orbis Tertius" fra  "Ficciones" (1956 Buenos Aires) av Jorge Luis Borges. Jo, Fløgstads er glad i Latinamerikansk litteratur, men hva så?

Jo, så vidt jeg husker fra min egen lesning av denne boken , så var eller er "Tlön" et fantasiland der det ideelle har fortrengt det materielle, der språket mangler substantiver som er erstattet av subjektive beskrivelser, der psykologien er overordnet vitenskapen.

Dess mer jeg har tenkt over det, dess mer treffende syns jeg sitatet

er, det drar nemlig fram essensen i essayene!

Den røde tråden i boken , og nå siterer jeg Fløgstad "viser korleis borgarskapets ideologiske klesplagg heng i hop, eller raknar i saumane. Boka tar opp tråden og viser andre måtar å sy saman verdensbilde på."

Han sier bl.a. at kapitalismens intellektuelle er i ferd med å omskrive det 20. århundres historie, "i smått som i stort og på mange felt".

For å dra ut noen eksempler så viser han til norske folkemusikere som på grunn av sin nasjonale musikkinnstilling ble sett på som å være svake for nazismen, mens "stornasser" som f.eks Herbert von Karajan, berømt dirigent for både Berliner og Wiener- filharmonikerne og flere med ham slapp unna og fikk holde på med sitt uten avbrudd.

I det heile tatt går Fløgstad igjennom mange nazister som ikke fikk sin fortjente straff, men som fortsatte i sine offentlige stillinger etter krigen. Leger og advokater var i overraskende stor grad nazister, også i Norge. Bl.a. var de dommerne som sto for domfellelse av tyske studenter til "Berufsverbot"  (yrkesforbud) på 70-tallet pga av sine politiske standpunkt, også var dommere høyt oppe i Nazi-systemet.

Forbindelsen mellom borgerskap, landadel og nazister var tettere enn mange likte å innrømme etter krigen. Mange av nazistenes idéer virker forlokkene på disse gruppene. Deres målsetning var jo å holde arbeiderklassen nede, eller i det minste i sjakk slik at de ikke fikk kjempet seg til flere rettigheter. I så måte virket nazistene tankesett og politikk som et nyttig instrument.

Både i historieskriving og politikk er det gjort store bestrebelser på å overfokusere på noens forbrytelser, mens tilsvarende gjort av andre er blitt bagatellisert.

I det heile tatt har er arbeiderklassen blitt demonisert. Ett av de nyere forsøkene er det forholdsvis nye begrepet "kommunasisme" som selvfølgelig er fullstendig vrøvl, men med klare hentydninger til Hitler/Stalin er formålet med det å skremme.

Fløgstad unnlater heller ikke å nevne at forsvaret av kapitalismen og borgerskapets stilling har ført til kupp og høyrediktatur i flere land i Europa, som Spania. Hellas og Portugal og mange flere ellers i verden.

Det jobbes hardt i nyliberalistenes tenketanker som Citiva og Nest

med å utforme og selge inn filosofi, tankesett og forestillinger som gagner borgerskapet. Godt hjulpet at det Fløgstad kaller "medial støy", omdefinering og vridning på begreper mm. Han navngir en historiker i Nest som er tatt for kildeforfalskning uten at det ser ut til å ha blitt noe særlig oppstuss av det.

Det er når jeg leser slikt og også med tanke på hvem som styrer mediene en sitter igjen med en følelse av at vi er på rask vei mot "Tlön",

I denne boken er det mange eksempler og gjennomganger av fakta som bygger opp mot den røde tråden. De få eksemplene som jeg har trukket fram, tjener ikke på langt nær som en fullverdig presentasjon av innholdet, men kun som en smakebit.

Tankene, analysene og beskrivelsene i boka er godt dokumentert med en kildeliste på over 8 sider.

Selvsagt har en bok med et slikt innhold fått en del kritikk, noen mener det er konspirasjonsteorier, mens en tenketanker og historiker fra Nest, fylte sin munn  og kalte Fløgstad en klovn.

Muligens i mangel av gode argumenter mot.

Jeg har også lest flere gode og positive anmeldelser.

Boken fortjener å bli lest, ikke bare av folk som er historie og politisk interesserte eller er spesielt opptatt av Fløgstads skriving.

Les den med åpent og gjerne kritisk sinn, som en jo alltid skal lese bøker med, så vil du nok kanskje få en aha-opplevelse.

Det jeg håper leserne får med seg av denne boka er å bli oppmerksom på de kreftene og prosessene som er i sving i det samfunnet vi lever i og at leserne ikke skal ta for gitt at de

rettigheter og goder en har i dag vil fortsette uten videre.

For min egen del var det mange nye opplysninger i stoffet, men ingen særlig oppsiktsvekkende og oppskakende, snarlig heller en stadfesting av noe en hadde en følelse av fra før.

Det som kanskje var litt overraskende var hvor mye litteratur det finnes om det Fløgstad skriver om og hvor lite av dette som er kommet fram blant folk.

Kanskje ikke så overraskende likevel, vi er jo på vei mot "Tlön".

Jeg har boken 4/5 på Goodreads, jeg er fristet til å gi terningkast 5 pga av innholdet, men må trekke litt for at jeg synes framstillingen kan virke litt rotete og springende noen steder. Muligens dette fordi det da fordi det opprinnelig har vært 22 enkeltstående essays og ikke et gjennomstrukturert verk.

Om krim - en personlig reise

En snadde som symbol på den saklige, ettertenksomme detektiven.

Hva er krim?
Hvorfor  skiller vi et ut fra "vanlig" skjønnlitteratur.

Med krim oppfatter vi vanligvis litteratur; romaner og noveller  hvor en forbrytelse eller flere, vanligvis drap  blir etterforsket og oppklart av politimenn, detektiver eller sivile som damer med skarpe øyne og logisk sans  eller forfattere med tilsvarende. Ofte blir leserens lurt rundt i forkjellige irrganger noe som gjør at han tror han har løsningen etter 20 sider,  en annen løsning etter 50, er fullstendig forvirra etter 120, nesten sikker igjen på å ha avslørt skurken 20 sider før slutt for  så på de siste sidene bare må innrømme at han er blitt lurt trill rundt.           
Dette er en ganske klassisk oppbygging på en krimroman. Leseren skal være med på prosessen og oppfordres stilltiende til å forsøke å løse gåtene.

Noen ganger vet leseren alt. Han har vært med skurken på ugjerning(ene) og er også med den som skal fakke skurken på oppklaringen.

Spenningen er det framtredende i disse romanene. En spenning de har til felles med det vi kaller "thrillere" og andre spenningsromaner. I disse romanene er det jo ikke oppklaringen som er hovedtemaet, men den fysiske og psykiske spenningen som bygger seg opp og får utløsning i mer eller mindre kriminelle utførelser.
Vi har også romaner om gamle mysterier, gåter og kodeløsning og selvfølgelig også spionromaner.
Jeg syns det for mitt vedkommende er riktig å samle dem i samme kategori.

Hvorfor skiller man dem ut fra vanlige romaner? 
Det er vel akkurat det med formålet bak disse bøkene som er det viktigste. At disse bøkene er skrevet for å underholde, for å skape noe som er spennende for leseren. Mange lesere er ikke så interessert i å lese  såkalte "tunge" bøker, dvs bøker som krever noe mer av leseren enn bare å det å bli underholdt, noe mer enn å finne ut hvem som er butleren. Noen lesere, meg inkludert leser gjerne en slik krimbok innimellom, kanskje mellomn hver av de andre bøkene de leser. Etter en tung murstein, selv om den er aldri så god, interessant og til ettertanke, så er det mange ganger en salig restitusjon å pløye gjennom ei krimbok.

Det kan sies at denne grensen er noe uklar og med tiden er det blitt enda vanskeligere å skille. Vi har krimromaner som ikke skiller seg særlig fra andre romaner verken med hensyn til kvalitet eller tema, personkarakteristikker, miljøbeskrivelser , karakterutvikling, eller andre kriterier som bøker vurderes etter.

Det finnes altså krimromaner med særlige litterære kvaliteter og det finnes også "vanlige" romaner som godt kunne leses som krim.

Dette skille mellom det en også kaller "seriøs" skjønnlitteratur og krimlitteratur oppsto allerede da de første krimbøkene kom ut. Flere forfattere skrev i begge sjangere, men skrev gjerne krimbøkene under pseudonym eller et annet pseudonym dersom de allerede hadde utgitt bøker under et slikt. Dermed var de også med på å lage et skille mellom den seriøse litteraturen og den ikke fullt så seriøse krimlitteraturen.

Men et slikt historisk skille hadde nok ikke hatt så stor betydning dersom det ikke også i dag blir ansett opportunt å opprettholde det.
Og det er det !

Ikke minst i markedsføring og salg.  Krimsegmentet betraktes nok fremdeles av mange som ikke fullt så høyverdig litteratur, men det selger bedre! Det er ting som tyder på, ja, en kan være ganske sikker på at det finnes lesere som kun vil ha krim. Det er derfor viktig å "tagge" disse som sådan, uten at det er ment som et B-stempel.

Denne bloggen har til nå bestått av vurderinger av bøker jeg har lest fra julen 2015 og utover. Det som ikke kommer fram er at jeg innimellom også har lest krim! Flere krimbøker.
Derfor vil jeg også anmelde disse, men disse anmeldelsene vil nødvendigvis bli en del kortere, først og fremst pga av denne sjangerens egenart, både med hensyn til hvor dypt en kan komme i en slik bok og ikke minst for ikke å røpe spenningen.

Som en innledning til denne rekka av krimbøker vil komme utover, vil jeg ta leseren med på en kort odyssé gjennom min reise i krimverdenen.

Jeg mener å huske at noe av det første jeg leste var detektiven Knut Gribb, denne etterforskeren som sammen med assistentene Brede og Jerven stadig jaktet på og fakket forbrytere, som den notoriske Thomas Ryer. Det var Sven Elvestad som skapte den karakteren og skrev de første bøkene under pseudonym. Han var seinere også kjent under navnet "Stein Riverton" som har gitt navn til "Rivertonklubben" og "Rivertonprisen", noe som igjen viser til hvor betydelig Elvestad var i norsk krim.
Da jeg ble kjent med Knut Gribb i "Detektiv-magasinet" var det nok andre forfattere som hadde overtatt.

Gnisten var tent og det blei mye Agathe Christie, anbefalt av engelsklæreren, George Simenon med Maigret, ikke så varmt anbefalt ;), Perry Mason av Erle Stanley Gardner.

Der holdt jeg på å hoppe elegant over den famøse, narkomane detektiven fra 221b Baker Street, London, nemlig Sherlock Holmes, skrevet av Sir Arthur Conon Doyle. Jeg har jo fått med meg noen av disse bøkene.

"Bergenstoget plyndret i natt" står i en egen klasse. En morsom liten fabel om fire pengelense studenter kommer på idéen om at det er lurt å plyndre bergenstoget på 1. april, da ingen vil tro på det...
Boka blei utgitt 1923 av Jonatan Jerv, som var selveste Nordahl Grieg, sammen med forlagsmannen og oversetteren Nils Lie.

Så kom hardkoktkrim og antihelter inn. Raymond Chandler, Ross McDonald med henholdsvis Philip Marlow og Lew Archer. Tøffe helter som sleit med sitt på si.

John Dickson Carr (Carter Dickson) med bla Dr. Gideon Fell og ikke minst Patricia Highsmith, med den talentfulle, men akk så umoralske og bedragerske Tom Ripley. Sistnevnte godt levendegjort av Matt Damon i flere filmer.

Mens vi er inne på Matt Damon, må jeg ikke glømme en annen av mine tidligere favoritter, Robert Ludlum og hans bøker om den avsporede agenten og drapsmaskinen med hukommelsessvikt, Jason Bourne. Her har Matt Damon også spilt Jason Bourne i flere gode filmer.

I samme åndedrag må jeg også nevne spionhistorienes mester John  LeCarré som ble heftig lest, ikke minst på 70- og 80-tallet.

På slutten av 60-tallet blei jeg kjent med Maj Sjöwall og Per Wahlöö, ekteparet som med sin 10-boksserie om politimannen Martin Beck sammen med kollegaen Lennart Kollberg og ikke minst den handlingsglade Gunvald, Gunvald Larsson skapte en ny standard, men en mer sosialrealistisk krim, som i stor grad har påvirket nordisk og norsk kriminallitteratur. Vi kan fremdeles følge disse folkene i adskillige TV episoder.

Sjöwall & Wahlöö ble etter fulgt av en rekke krimforfattere i Sverige, noe som førte til en svensk krim- "boom" og seinere også en nordisk.  Jeg kunne ha laget en lang liste over svenske krimforfattere jeg har lest og likt, men  for nøye meg med å trekke fram fire: Camilla Läckberg, Henning Mankell, Stieg Larsson og Jan Guillou. 

Camilla Lãckberg skriver godt om liv og levnet og ikke minst mord i idylliske Fjãllbacka på kysten i Bohuslän en by eller bygd og et landskap jeg har syklet gjennom og som må ha Sveriges tetteste mordfrekvens i forholds til innbyggertallet, hios en skal tro det vi leser io hennes bøker.  

Hennings Mankell sine 12 bøker om Kurt Wallander i Ystad, Skåne er nesten ikoniske og gjort enda videre kjent gjennom film og TV. Men han skrev også andre krimromaner og ikke minst like mange bøker utenom krimsjangeren. Hans sosialpolitiske engasjement er sterkt i begge sjangre.

Da jeg leste Stieg Larssons første bok, "Men som hater kvinner"  ble jeg begeistret. En komplett krimbok, med parallellhistorier, plot, politiske spark og en kjeltring på øverste businessnivå og en såkalt samfunnstøtte som til slutt blir tatt med buksa nede. Herlig og perfekt!

Oppfølgerne i den såkalte "Millenium"-serien, det ble bare to av dem er nesten like gode. Dessverre oppsto det i etterkant av hans død en krangel både om rettigheter og om det moralske i la en annen forfatter fortsette Millenium-serien. Jeg har kjøpt boka til David Lagercrantz, men ikke lest den, ennå.

Så Jan Guillou, da, selve kongen av politisk, samfunnskritisk krim. Helten i Hamiltonserien, Carl Gustaf Gilbert Hamilton, greve, riking, sosialist, militær, feltagent, morder og en beskrivelse av og et ballespark til tingenes tilstand på forskjellige nivå i Sverige som har fått meg til å sitte på tribunen og trampeklappe. I tillegg har han skrevet mye annet som ikke er krim og som er høyverdig lesning.

De tre herrene, Mankell, Larsson og Guillou er tydelige eksempler på at grensen mellom krim og "ikke-krim" egentlig er utydelig og kunstig.

La meg også bare nevne en danske,  Jussi Adler-Olsen med sin "Avdeling Q" og  den svenske duoen Hjorth & Rosenfeldt  som også står bak TV-suksessen "Broen", før jeg sier noen ord om noen (få) norske.

I likhet med svenske og danske forfattere har også oppblomstringen av norske krimforfattere bidratt til at det gode omdømmet Nordisk krim har fått i det siste.

Kongen på haugen må sies å være Jo Nesbø, hans stilling etter spesielt bøkene med Harry Hole er så sterk at andre norske kolleger vegrer seg å legge sine nyutgivelser til samme årstid som Nesbø.
På sitt beste er Nesbø så intens og spennende at du ikke legger merke til at sidene flyr og timene har gått før du er på baksida.

Tidligere kom Gunnar Stålesen med sin alko-helt Varg Veum, som på mange måter likner på Harry Hole, dvs helst er det jo omvendt.
At han opererte i Bergen var slett ikke skjemmende.

Favoritten i hine dager var riktignok John Michelet med sin mer politiske innfallsvinkel i krimmen. Boken "Jernkorset" syns jeg fremdeles er et høydepunkt.

Jeg liker enigma-krim. Fortellinger der nye og gamle mystiske koder bidrar til utvikling og noen ganger forvirring i romanen. Forsøk på å finne en løsningen på fortidens gåter er også spennende. Derfor liker jeg Tom Egeland og hans Bjørn Beltø, arkeolog og albino. Han kan settes i samme kategori som Dan Brown, han med "Da Vinci-koden" og "Engler og demoner", men jeg liker Egeland bedre, kanskje først og fremst fordi han skriver mer fra hjemlig miljø.

Det burde ha gått fram av denne bloggen at jeg foretrekker krim som er noe mer enn bare krim, men jeg skal evne et unntak,
Hans Olav Lahlum.
Han skriver krim på den mer klassiske måten. Gode og intelligent konstruerte mysterier og løsninger. Hans helt , K2, framstår kanskje som en litt kjønnsløs person, men han har sine damehistorier, emosjoner og bekymringer. Ellers framstår han som en mer "streit" person enn mange av de andre krimheltene vi kommer over. Lahlum sin stil er nøktern og til tider morsom, litt tørrvittig kanskje slik Lahlum ofte kan være i andre sammenhenger.
Lite blod, sex og vold i Lahlums bøker, men det er lik, ofte flere lik, og de er ofte forbundet med hendelser fra tidligere tider. Hans Olav er også historiker med etterkrigstiden som spesialfelt, hans bøker beskriver da også miljøer fra noe tilbake i tid og jeg humrer ofte av minner fra 60 og 70 tallet.
Jeg syns det passer godt å avslutte med Lahlum, da han er en forfatter som jeg kommer til å følge og godt kan kjøpe usett.

Øh, jeg holdt nesten på å glemme, det som dette innlegget egentlig er innledningen til.
Det er kommet mange interessante krimbøker dette året og det vil komme mange flere utover året (2016) som jeg gleder meg til. 
Noen har jeg allerede lest , de skal jeg kommentere i kommende innlegg, andre får komme etter hvert.

Ha et godt krimår !

Harens år - Arto Paasilinna

Roman

Utgitt 2004

159 sider

Oversatt fra finsk ved Nøste Kendzior

Aschehoug Forlag

Opprinnelig utgitt på finsk i 1975

Tittel: Jäniksen vusi

Lest 26.mars-01.april 2016

En ode til den finske flatfylla eller til de finske skoger? Det er mye av begge deler. Flatfylla  blir best beskrevet når hovedpersonen våkner opp etter en rangel med ei vakker, men ukjent dame rundt seg. Dama har ring og han spør om hun er forlovet, hun svarer "ja". Han spør med hvem, hvorpå hun svarer: "Deg"!.

De finske skogene, spesielt de i Lappland ligger som en ramme rundt heile fortellingen,. De er som rene lunger som gir frihet og rein luft til forskjell fra den trykkende luften og det konforme, tvangstrøyelignende livet i Helsinki.

Historien begynner med at to nokså desillusjonerte, bedradde, middelaldrene pressemenn, en fotograf og journalisten Vatanen kjører på en hare på vei hjem fra et oppdrag. Vatanen går ut av bilen og finner en skadet  hareunge med et brukket bakbein. Vatanen spjelker beinet med en kvist og strimler av lommetørkleet sitt. Så tar Vatanen haren med seg inn i skogen og forsvinner fra sitt "gamle liv", fra jobben, fra et "kjerringhelvet" av ei kone, fra bylivet, fra Helsinki.

Etter å ha slått kona med knappest mulige margin i kampen om hans, eller vel rettere sagt parets bankinnskudd, begynner hans odyssé rundt omkring i Lapplands skoger og bygder sammen med haren. Vatanen  er ingen forbryter, men han liker sterke drikker og kvinner og går  ikke av veien for noe dersom noen truer haren eller forsøker å ta den fra ham. Han møter mange på sin vei som enten misliker haren eller som helst vil bemektige seg den, hver av sin årsak. Andres klåfingrethet og ønske som å stjele haren fører til mange episoder som Vatanen ikke har kontroll på selv. De fører også til mange sceneskifter som til slutt fører til at Vatanen forviller seg langt inn i Sovjetunionen på jakt etter en bjørn han vil hevne seg på. Den hadde trampet på haren.

Vatanen får felt bjørnen, men han og haren blir straks tatt hånd om av Sovjetunionens offentlige tjenestemenn. Det viser seg at Vatanen på sin ferd i Lapplands skoger har pådratt seg 22 lovbrudd. Ei liste over disse lovbruddene var sent til Leningrad med krav om utlevering. Russerne ler av det de kaller hans kriminelle rulleblad og sender både Vatanen og haren tilbake over grensen til Finland, med en invitasjon om å komme tilbake og ta noen glass når han slipper ut igjen

Vatanen og haren havner i finsk fengsel, men flykter på en noe spesiell måte.

Hele fortellingen holdes i en kjapp, naken og vittig stil. Det finnes få beskrivelser av natur og dyr og mennesker. Om Vatanen får vi ikke vite stort annet enn at han har slitt på hjemmefronten, kjeder seg på jobben osv., men vi vet ikke hvordan har ser ut eller hvor gammel han er, annet at han er middelaldrende og at han ikke går utenom en fest. Fornavnet husker jeg heller ikke å ha sett. 

Hva får vi så ut av denne korte romanen bortsett fra en til tider morsom fortelling?

Politikk? Vel, en av personene Vatanen møter mente å kunne bevise ved hjelp av analyser av hodeskalle og ordforråd at Finlands president Urho Kekkonen var blitt erstattet av en "stand-in" rundt 1968, da Kekkonen skal ha dødd eller blitt myrdet. Den nye Kekkonen hadde blant annet er aktivt ordforråd som var på 1200 flere ord enn det den opprinnelige hadde. Sprengstoff som ikke kunne publiseres, mente bevishaveren.
Et av tiltalepunktene mot Vatanen var at han hadde mishandlet sekretæren til det konservativ-liberale Samlingspartiet sin ungdomsorganisasjon på et restauranttoalett. Det kan knapt sier å være en politisk handling. Vatanens uttalelser om at det var greit å slippe unna de radikaliserte ungdommenes argumentasjon i Helsinki, dette var jo på tidlig 70-tall og et utsagn om at kommunister ikke kunne ha det godt, kan nok ikke tolkes som et politisk budskap.

Møtet med Sovjet var bra, selv om han blei holdt tilbake og forhørt i to måneder. Mellom forhørene kunne han bevege seg fritt i gatene. Alle sovjetiske myndighetspersoner stilte seg velvillig til ham. Men som sagt ikke noe politisk budskap å tolke ut av dette.

Derimot ser en element av satire over personer og institusjoner i maktapparatet og det tjenere. Prester, militære, politi, diplomater og deres fruer for å nevne noen, får gjennomgå.

Mest handler det om solidaritet mellom mann og hare, om omsorg og vennskap.

Det handler også om den følelsen en av og til kan få i situasjoner der problemene ligger uten på hverandre og der en sitter i en saktegående kø på motorveien og mest har lyst til å stanse bilen,
hoppe ut, låse den og bare gå av gårde.

De fleste gjør det ikke. Vatanen gjør det, men det ligger ikke et klart råd om at flere burde følge etter. Det er jo ikke bare så enkelt.

Selv om det er mange snurrige episoder, så er de hver for seg ikke urealistiske. Det er ikke noe hokus-pokus. Det er ingen samtaler mellom mennesker og dyr, alt er realistisk.

Bortsett fra slutten. Måten Vatanen og haren flyktet fra fengselet på, har noe som minner om "realismo mágico" over seg.

Dette var Paasilinnas debutroman. Han har siden gitt ut mange, tilsvarende tynne romaner og er også blitt beskyldt for med tiden å bare gjenta seg selv og bli kjedelig. Andre mener dette er stor litteratur.

Jeg ga boken 3/5 på Goodreads. Ei lettbeint bok som passer å lese innimellom tyngre saker og som i alle fall får deg til å stramme smilebåndet. Terningen lander på 4.

El coronel no tiene quien le escriba - Gabriel García Márquez

Roman
Utgitt 1961
92 sider
Auguirre ed. (Columbia)
Spansk

Også utgitt på norsk:
Ingen skriver til obersten" Gyldendal 1980


Lest 20.mars 2016 (spansk utgave)




Gabriel García Márquez har en gang sagt at denne romanen er den beste han har skrevet, men at han måtte skrive "Cien años de soledad" (100 års ensomhet) først for at folk skulle lese den. Selv om han bedyrer at det ikke er en spøk, så er jeg ikke sikker på at han mente det heilt alvorlig.

Likevel, "El coronel..." er ei framifrå bok som har den storheten i seg at den på få sider, hele romanen er på kun 92 sider i et lite format, klarer å gi leseren en god  beskrivelse av livssituasjonen til obersten, hans familie, venner og sambygdinger og vel også landsmenn under et diktatur med pressesensur, politiske drap og korrupsjon, og også med  ei kirke som bidrar med sensurering på sin måte.
Ved noen få setninger får leseren nok opplysninger til å sette sammen et godt bilde av miljøet i Macondo, en fiktiv landsby på atlanterhavskysten av Columbia.

Kort fortalt går den ytre handlingen ut på at hovedpersonen, obersten går og venter på et brev fra sentralt hold som skal initiere hans pensjon som veteran fra "1000-dagers krigen", en borgerkrig som var følgen av en revolusjon. Denne krigspensjonen har aldri dukket opp, enten pga av rot, eller korrupsjon eller at det aldri var meningen at den skulle utbetales. Nå har obersten ventet på den i 15 år ved at han hver fredag går ned til postkontoret på kaia for å bivåne postutdelingen, men alltid forgjeves.

Det er harde tider. Obersten og hans astmatiske kone har ingen faste inntekter, siden pensjonen aldri kommer og de lever i fattigdom og nød. Deres eneste sønn, Agustín, er død. Fra ham har de arvet en hane, en kamphane som blir foret opp til hanekampsesongen. De regner med å tjene noen penger på denne hanen får sesongen begynner. Må nå er det bare kostnader til mais - hanefor - noe som går ut over andre ting, som mat og kaffe.

Det er urolige tider. Noe av det første som skjer i boken er at obersten gjør seg klar til å gå i en begravelse. Den nylig avdøde skal være den første som har dødd en naturlig død på mange år. Det kommer også fram at sønnen Agustín fikk en brå død, ved at han blei gjennomhullet av kuler på "hanekampbanen" fordi han hadde  ulovlige papirer på seg. Det er, som sagt, streng sensur, men usensurerte avisartikler og papirer med annet klandestint innhold sirkulerer blant enkelte av befolkningen.

Romanen kan lett leses som en fortelling om en noe sta og ubøyelig gammel mann som til protester fra sin noe sytede astmatiske kone gjør hva han finner er riktig selv om det går ut over deres livsstandard. Han kan nok ses på som en gamling som har mistet virkelighetssansen og styrer mot undergangen i sult og elendighet, der han på spørsmål fra sin frue om hva de nå skal spise, svarer med bokens siste ord: "dritt".
Det skal her tilføyes at uttrykket "comer mierda" (spise dritt) kan beskrive en vanskelig situasjon der en må gjennom flere hindringer.
Brukes det imperativt som i "¡come mierda!",kan det leses som "dra til helvete" (eller noe sånt).

Å dra fram den første tolkningen av "spise dritt", kan få leseren til å se på denne hanen som et framtidshåp, en vei ut av misæren. Som et symbol på noe godt som skal komme. Som en frelser, eller kanskje en ny revolusjonshelt som skal lede vei fram til et bedre samfunn.
Vi kan se oberstens utsagn om å spise dritt som et symbol på at det er en lang vei å gå, men at det er et mål, et håp og en framtid.
Kanskje.
La oss håpe det, for det trengtes i 1961 og det trengs i aller høyeste grad i dag!

Til slutt må jeg nevne at leseren kanskje vil lete etter elementer av "magisk realisme" som er så framtredende i mange av García Márquez sine bøker. Leseren vil neppe finne noe av disse her. Denne boken som ble skrevet før "100 års ensomhet",  tilhører ikke den litteraturretningen som er så viktig i spansk språk med hovedvekt på latinamerikansk litteratur i den epoken en gjerne kaller "boomen", "El boom"(på 60 og 70-tallet).

Jeg ga boken 4/5 på Goodreads og følger opp med et terningkast på 5.

Dukkeføreren - Jostein Gaarder

  Roman

   Utgitt 2016

  255 sider

  Aschehoug Forlag

   Lest 27.februar-29.februar 2016

 

I Jostein Gaarders siste roman, Dukkeføreren som nylig kom ut, er det komparativ lingvistikk som er det vitenskapelige temaet. Eller rettere sagt indoeuropeisk komparativ lingvistikk. De andre språkfamiliene har hovedpersonen, Jakop Jacobsen (!) ikke noe forhold til. Det er den indoeuropeiske språkfamilien (forkortes :"IE") som er hans forhold, hans familie i mangel av noen annen familie.
Jakops mor er død, han har ingen søsken og hans far hadde bare vært innom moren i ny og né. Han er helt uten familie og lever et ensomt liv. Jakop er en middelaldrene lektor med norsk som hovedfag og altså denne spesialkompetansen på indoeuropeiske språk. Semantikk, betydninger, presisjoner og språket som verktøy, det behersker han til det fullkomne. Han er viden kjent og får mye honnør for sine foredrag om IE-lingvistikk, men han har det verre med å engasjere i klasserommet.
Han kan også bruke språket fortreffelig til å konstruere og fortelle historier om hvordan han ble kjent med avdøde som han har gått i begravelse og minnestund til.
Jakop har nemlig  gått i mange begravelser, sannsynligvis for å lindre på noe av den ensomheten som trykker. Han gjør "research"
på den familien han forventer å møte og forteller om sitt forhold til avdøde.
Vi ser at han ikke har noen problem med å bruke språket og konversere med folk verken i faglig eller mer dagligdags sammenheng, men han strever med å komme inn på folk og vel også med å gi av seg selv.
Det er nok selve kommunikasjonen har sliter med, på tross at en språklig høyt nivå. Å uttrykke og forstå et budskap, forståelse av budskapet på andre, sosial kompetanse er vel noe han har problem med.
Ekteskapet hans, han var faktisk gift, varte i tre år, tre skrantende år, som endte opp med en uløst krangel om bruksretten til en gammel Toyota Corolla.
Hans nære venn er Peder Ellingsen Skrindo, en venn som er hans sparringspartner både i livets daglige spørsmål og ikke minst i de faglige. Denne "Pelle" er en kløpper på Indo-Européiske røtter og er til stor hjelp for Jakop mange ganger.
Det er såre vel og ganske vanlig, men problemet er bare at "Pelle" er ei hånd-dukke og selv om den er en slags substitutt, er den også  et hinder for et mer normalt sosial liv, som Jakop tross alt ønsker å leve.

Så treffer han Agnes.

Romanen kan leses som Jakops sjølbiografi der han forteller om sitt opphav. sin oppvekst, "hippie"-tida, studietida, ekteskap og lærervirke, 

Den kan også leses som en krønike til familien til språkforskeren Erik Lundin som han går i begravelsen til . Han treffer videre
medlemmer av denne familien , alene eller i grupper i flere av de mange begravelsene han går i.

En annen innfallsvinkel er å se boken som en beskrivelse av en ensom mann som trass alle språklige behendigheter, ikke får det helt til i de samtalene som kan føre til et harmonisk og intimt forhold til andre.

Kanskje inntil han møter Agnes.

Boken er også en slags "teaser" i IE lingvistikk, og det er interessant. Vi får kanskje ikke smake så mye på kjøttet, men vi får lukte i gryta. Han gir oss mange smakebiter på proto-indoeuropeiske (PIE) røtter og hvordan de har utviklet seg til ord som i moderne språk som norsk, tysk, spansk, russisk, sanskrit (indisk og "mor" til alle indoariske språk) osv.
Ei språkrot er den minste betydningsbærende enheten i et ord, som f.eks "bok-" 

Mange (noen) lesere vil nok med interesse lese om disse ordenes betydning, faglig kalt "etymologi" og deres opphav og kanskje ønske å vite mer. Dette er for så vidt også temaer som jeg har interessert meg for, ikke med samme glød og ensidighet som Jakop, men så har jeg heller ikke utviklet så mange av Jakops særegenheter. For dem det måtte interessere, legger jeg ut  lenker til et par-tre bøker som jeg har lest, for videre lesning nederst i bloggen.

"Dukkeføreren" er en såkalt førstepersonsfortelling. Det er hovedpersonen som er fortelleren, men heile romanen er konstruert som et brev til denne Agnes, som også tilhører "Lundin"-klanen og som Jakop ønsker å knytte seg til. Agnes har allerede gjort tiltak for å få Jakop ut av hans noe besynderlige livsførsel,
Det tar et stykke tid fra hans begynte på brevet til han sender det, men til slutt får han trykket på "send" og smekket det over på Agnes sitt nettbrett.

Med tanke på det jeg tidligere har skrevet om leserens rolle i og betydning for et litterært verk, så er det her fint å vite at slutten kan leseren finne ut av selv gjennom et etterarbeide. Det kan høyne leseropplevelsen og forståelsen.

De anmeldelser jeg har sett har vært noe lunkne og ikke vist så mange øyne på terningene sine. Opplevelsen av romanen kan nok være vidt forskjellig hos leserne. Kanskje det ble for mange språklige "røtter" og kanskje anmelderne ikke var fornøyd med hvordan Gaarder har knyttet trådene sammen til slutt. Hvem vet?
Jeg ga den 4/5 på Goodreads og 5/6 på "bokelskere.no og min egen bokdatabase ble det 7/10. 

Gjennomgangen av  IE- familiens etymologi og opprinnelse trekker opp!



Foreslått litteratur:

The Horse, the Wheel, and Language: How Bronze-Age Riders from the Eurasian Steppes Shaped the Modern World 
David W Anthony, Princeton N.J. 2007

Indo-European Language and Culture
Benjamin W. Fortson IV, Oxford UK 2010

Indo-European Origins

William G Davey, Ruidoso New Mexico 2009

Den klønete skytsengelen - Arto Paasilinna

   

Roman

Utgitt 2014

188 sider

Oversatt fra finsk ved Ellen Holm Stenersen

Aschehoug Forlag

Opprinnelig utgitt på finsk i 2004

Tittel: Tohelo suojelusenkeli

Lest 24.-25.februar 2016

Hvor stort vingespenn har en engel?  Det får du greie på i denne romanen, Det er svært, rundt 11 meter, enkelte meir tykkfalne engler kan ha et vingespenn på rundt 15 meter.
Gigantisk, men det må til for at en engel skal kunne fly!  Framstillingen av engler gjennom kunsten gir således et heilt feil bilde av englenes vinger. Med  slike vinger som kunstnerne har utstyrt disse englene ville de ikke kunne fly! 
Englene  oppebærer samme alder og kroppslige kvaliteter de hadde da de døde. En av sjefsenglene har sogar et kulehull i pannen etter han i det sivile liv ble skutt i hodet under Vinterkrigen, men det gjør ikke noe, han lever i beste velgående, som engel, selv om han altså er død.
Englene lever i sameksistens med menneskene, noen er skytsengler for en eller annen og stiller opp for å hjelpe til og hindre ulykker og sånt. Denne co-eksistensen er ikke av likeverdig karakter, da englene kan, i tillegg til å fly, lese og styre tankene og viljene til menneskene, de kan  også påvirke farten til kjøretøyer. Slik kan de blant annet hindre ulykker.
Menneskene, de levende altså, på sin side kan ikke se eller høre englene, selv når de bråker aldri så mye. Englene er som vi vet , Vårherres tjenere. Fanden har også sine håndtlangere, det er "puker" (av "en puke"), djevler og smådjevler. Urettferdig nok kan ikke disse fly når de er på oppdrag, men må gå eller ta kollektive transportmidler som buss, fly båt  eller taxi. De er usynlige, men fysiske i den forstand at de må snike seg inn på bussen. båten eller flyet når dørene er åpne.
Dette er en viktig del av "miljøet" i romanen, legger jeg så til at hovedpersonen Aaro Korhonen får tildelt den nylig avdøde religionslæreren Sulo Auvinen på 82 år som skytsengel, som i levende tilstand  var nokså klønete av seg og  at denne egenskapen drar han med seg inn i "livet" som engel.  
Det er denne klønete utførelsen av alle de tiltak han setter i gang for å lette livet til Aaro som fører til alle uheldige omstendighetene eller skal jeg heller si katastrofene som inntreffer gjennom boken.

Noen har satt Arto Paasilinna inn i en "pikaresk" bås, men denne romanen er ikke pikaresk i klassisk forstand, selv om en kan ane visse elementer i den. Derimot vil jeg heller si at den meir er som en  latinamerikansk "magisk realisme" der levende og døde omgås på samme scene. Hos Paasilinna kommuniserer ikke de levende og de døde (englene og pukene) med hverandre direkte, som i mange av de latinarmerikanske magiskrealisme-verkene, men deres handlinger påvirkes gjensidig av hverandre
..
Boken er forholdsvis kort og leseren raser avgårde på bølgen av Paasilinnas lette og flytende språkføring. En språkføring med en god andel humoristisk snert.   Jeg humret meg gjennom boken og alle de absurde situasjonene og den svarte humoren. Så får hun heller ha rett hun som kritiserte romanen for flate karakterer, for manglende utvikling og for kvinner som var redusert til masete og spekulative karikaturer.  Men jeg vet nå ikke helt riktig, jeg. Det er først og fremst en morsom bok med satiriske undertoner, og en kan ikke anmelde en slik fabel som om den skulle være en utviklingsroman. Det blir som å anmelde en  Bob Dylan konsert som om det skulle ha vært Pink Floyd.

For oss fakta-friker er det en del interessante ting å sjekke opp, som f.eks  at Kerimäki trekirke er verdens største i sitt slag, at Volvo og Mercedes sine likbiler ser ut til å gå like fort og at Morsdagen er en av de største helligdagene i Finland, da er alt stengt. Det første er bekreftet fakta, det andre kan være sant, men ikke bekreftet, det siste tror jeg pokker ikke noe på!

Alt i alt  en god bok, jeg ha den 4/5 på Goodreads. Det blir vel en femmer på en terning. Det er første gang jeg leser Paasilinna og jeg leser gjerne et par til i samme slengen, innimellom andre bøker som genererer mer lesemotstand.

Der fire veier møtes - Tommi Kinnunen

 Roman
 Utgitt 2016
 308 sider
 Oversatt fra finsk
 av Turid Farbregd

 Pax Forlag

 Opprinnelig utgitt på finsk i 2014

 Tittel: Neljäntienristeys

  Lest 09.-16.februar 2016

Kinnunens debutroman har fått mange glimrende kritikker, men etter å ha lest den satt jeg igjen med et inntrykk som var langt unna de kvalitetsbeskrivelser som disse kritikerne hadde gitt.
God bok eller dårlig bok?
Jeg må bare  vise til det jeg skreiv i bloggen om Pierre Menard om leserens rolle i bedømmingen eller anmeldelsen om en vil.

Men la meg begynne slik:

"Neljäntienristeys" smak på det ordet. Det heter romanen på originalspråket, finsk.  På finsk kan ofte flere semantiske (som gjelder betydning)  og grammatiske morfer bli limt sammen til et ord.

Jeg måtte bare finne ut av hvert ledd i dette ordet var for å være sikker på at jeg fikk med meg den originale betydningen av tittelen.
"Neljä" visste jeg var "fire", "Yksi,kaksi, kolme, neljä" var omtrent halvparten av mitt finske repertoar. "Tie" fant jeg ut betød vei og "risteys" kryss,  "tienristeys" altså "veikryss" og igjen
"Neljäntienristeys " direkte oversett; "Fireveiskrysset", vi får det til på norsk også,(altså lange sammenlimte ord)

Den norske tittelen på boka "Der fire veier møtes"  er nok en bedre tittel da den også bebuder, sammen med bildet på omslaget, hva det dreier seg om, nemlig livsløpet til fire forskjellige personer, i et slektskapsforhold som går i sine egne baner hvor de noen ganger kommer sammen både fysisk og mentalt, men andre ganger er adskilt enten fysisk eller når det gjelder kommunikasjon og gjensidig forståelse.

Noen kaller den for en "familiekrønike". Ofte forbinder vi slike verk med tykke bøker, gjerne i fleire bind, men denne familiehistorieboka dekker 100 års historie på bare 308 sider!

Den starter i 1895 med den unge jordmora, Anna  på "Kirkestedet" et sted i det flate "Norra Finland" og handler om henne, hennes datter Lahja, Lahjas ektemann Onni og deres svigerdatter Kaarina. Det hele avsluttes i 1996 ved Lahjas død, der Kaarina finner svarene på fortielser og løgner som det heter på bakomslaget.

Kinnunen klarer altså å beskrive de fire hovedpersonenes liv på disse 308 sidene. Han har delt opp romanene i 4 hoveddeler, ikke heilt kronologisk og oppkalt dem etter disse fire hovedpersonene Anna, Lahja,Kaarina og til slutt Onni. Dette grepet er gjort for å holde en slags spenning til slutt, da mye av deres liv er preget av Onnis nærvær og ikke minst fravær.

Hver av disse hovedbolkene er det opp i 8-10 relativt korte kapitler
som nesten kan kalles en korte scener eller akter. Tidsrommet mellom disse scenene i en hovedbolk kan være fra et par til over ti år. Men i mellom dem kan vi få andre scener fra de en eller flere av de andre hovedpersonene. Slik vever Kinnunen sammen en historie som mange mener er "gripende" , "spennende" og "fenomenalt framstilt".

Poenget med en slik framstillingsmåte er jo for at vi lesere skal komme de forskjellige hovedpersonene litt mer inn under huden og forstå noen av deres handlinger, deres tanker, ønsker, lengsler og lidelser, noe som ikke nødvendigvis står like klart for de andre personene. Vi vet etter hvert mer om disse personene enn de gjør de som lever sammen som en familie, Vi får konfliktene fra forskjellige sider.

Vi får servert disse små kapitlene som stort sett trauste fortellinger om dagliglivet til denne arbeidsomme familien på landsbygda en dryg bussreise fra byen Uleåborg i enden av Bottenviken. Det bygges flittig, rom på rom etter hvert som mulighetene byr seg. Anna regner seg som sjølstendig næringsdrivende , hun er jordmor og ligger noen slanter over de fleste andre i velstand. Det er altså mye bygging, ombygging. Så kommer krigen, vinterkrigen, evakuering med påfølgende nedbrenning av hele bygda. Det var det russerne som gjorde, tyskerne var vennene.  Så tilbakevending til bygda og gjenoppbygging. Onni var ute i krigen, og den gjorde noe med ham. En katalysator.

Når jeg hører om Vinterkrigen, så kommer jeg ofte på den vitsen om han finnen som kom heim til sin kone etter at krigen var slutt og etter et langt fravær, og som i et intervju med lokalradioen fortalte at det første,det andre og det tredje han gjorde da han kom hjem var å knulle sin kone, for så å ta av seg skiene. Onni gjorde ikke det. Han var ikke slik. På ingen måte,

Islolasjon er et sentralt begrep både fordi denne bygda de lever i ligger usentralt til med denne bussen til Uleaborg som forbindelse
til omverdenen, men også som beskrivelse av den tilstand som de tidvis befinner seg i i forhold til hverandre. Alle de nye rommene som blir bygget i huset kan også leses som bilder på de veggene. de murene de bygger rundt seg selv.

Kinnunen har fått mye skryt for framstillingsmåten, for språket.
Jeg er ikke så begeistret, han virker noe lavmælt, traust og noen ganger blir det ganske kjedelig. Men han krever en våken leser, han legger igjen hint og hentydninger til noe som dukker opp seinere i boka og som lett kan overses.
Jeg fant ikke noe særlig med morsomheter og jeg kjedet meg i perioder. Den inneholder heller ikke noe særlig med temaer som jeg er spesielt interessert i selv om temaer som "svigermor og svigerdatter under samme tak" og "ting vi ikke snakker om" er velkjent også i min noenlunde nære familie.

Jeg har her forsøkt å gi en noenlunde objektiv anmeldelse av en roman som jeg, da jeg leste den ,ikke syns nådde opp til de gode kritikkene den har fått.  Etter å ha bearbeidet den gjennom denne bloggen, har jeg sett noe av kvaliteten og verdien i den og sitter igjen med et bedre inntrykk enn da jeg først leste den.

Romanen må nok leses igjen, men da i kronologisk rekkefølge, det er fint mulig da alle kapitlene er forsynt med årstall.

Jeg ga boka 3/5 på Goodreads, men hvis vi snakker om terninger på denne bloggen, kan jeg oppgradere til terningkast 4!.