Harens år - Arto Paasilinna

Roman

Utgitt 2004

159 sider

Oversatt fra finsk ved Nøste Kendzior

Aschehoug Forlag

Opprinnelig utgitt på finsk i 1975

Tittel: Jäniksen vusi

Lest 26.mars-01.april 2016

En ode til den finske flatfylla eller til de finske skoger? Det er mye av begge deler. Flatfylla  blir best beskrevet når hovedpersonen våkner opp etter en rangel med ei vakker, men ukjent dame rundt seg. Dama har ring og han spør om hun er forlovet, hun svarer "ja". Han spør med hvem, hvorpå hun svarer: "Deg"!.

De finske skogene, spesielt de i Lappland ligger som en ramme rundt heile fortellingen,. De er som rene lunger som gir frihet og rein luft til forskjell fra den trykkende luften og det konforme, tvangstrøyelignende livet i Helsinki.

Historien begynner med at to nokså desillusjonerte, bedradde, middelaldrene pressemenn, en fotograf og journalisten Vatanen kjører på en hare på vei hjem fra et oppdrag. Vatanen går ut av bilen og finner en skadet  hareunge med et brukket bakbein. Vatanen spjelker beinet med en kvist og strimler av lommetørkleet sitt. Så tar Vatanen haren med seg inn i skogen og forsvinner fra sitt "gamle liv", fra jobben, fra et "kjerringhelvet" av ei kone, fra bylivet, fra Helsinki.

Etter å ha slått kona med knappest mulige margin i kampen om hans, eller vel rettere sagt parets bankinnskudd, begynner hans odyssé rundt omkring i Lapplands skoger og bygder sammen med haren. Vatanen  er ingen forbryter, men han liker sterke drikker og kvinner og går  ikke av veien for noe dersom noen truer haren eller forsøker å ta den fra ham. Han møter mange på sin vei som enten misliker haren eller som helst vil bemektige seg den, hver av sin årsak. Andres klåfingrethet og ønske som å stjele haren fører til mange episoder som Vatanen ikke har kontroll på selv. De fører også til mange sceneskifter som til slutt fører til at Vatanen forviller seg langt inn i Sovjetunionen på jakt etter en bjørn han vil hevne seg på. Den hadde trampet på haren.

Vatanen får felt bjørnen, men han og haren blir straks tatt hånd om av Sovjetunionens offentlige tjenestemenn. Det viser seg at Vatanen på sin ferd i Lapplands skoger har pådratt seg 22 lovbrudd. Ei liste over disse lovbruddene var sent til Leningrad med krav om utlevering. Russerne ler av det de kaller hans kriminelle rulleblad og sender både Vatanen og haren tilbake over grensen til Finland, med en invitasjon om å komme tilbake og ta noen glass når han slipper ut igjen

Vatanen og haren havner i finsk fengsel, men flykter på en noe spesiell måte.

Hele fortellingen holdes i en kjapp, naken og vittig stil. Det finnes få beskrivelser av natur og dyr og mennesker. Om Vatanen får vi ikke vite stort annet enn at han har slitt på hjemmefronten, kjeder seg på jobben osv., men vi vet ikke hvordan har ser ut eller hvor gammel han er, annet at han er middelaldrende og at han ikke går utenom en fest. Fornavnet husker jeg heller ikke å ha sett. 

Hva får vi så ut av denne korte romanen bortsett fra en til tider morsom fortelling?

Politikk? Vel, en av personene Vatanen møter mente å kunne bevise ved hjelp av analyser av hodeskalle og ordforråd at Finlands president Urho Kekkonen var blitt erstattet av en "stand-in" rundt 1968, da Kekkonen skal ha dødd eller blitt myrdet. Den nye Kekkonen hadde blant annet er aktivt ordforråd som var på 1200 flere ord enn det den opprinnelige hadde. Sprengstoff som ikke kunne publiseres, mente bevishaveren.
Et av tiltalepunktene mot Vatanen var at han hadde mishandlet sekretæren til det konservativ-liberale Samlingspartiet sin ungdomsorganisasjon på et restauranttoalett. Det kan knapt sier å være en politisk handling. Vatanens uttalelser om at det var greit å slippe unna de radikaliserte ungdommenes argumentasjon i Helsinki, dette var jo på tidlig 70-tall og et utsagn om at kommunister ikke kunne ha det godt, kan nok ikke tolkes som et politisk budskap.

Møtet med Sovjet var bra, selv om han blei holdt tilbake og forhørt i to måneder. Mellom forhørene kunne han bevege seg fritt i gatene. Alle sovjetiske myndighetspersoner stilte seg velvillig til ham. Men som sagt ikke noe politisk budskap å tolke ut av dette.

Derimot ser en element av satire over personer og institusjoner i maktapparatet og det tjenere. Prester, militære, politi, diplomater og deres fruer for å nevne noen, får gjennomgå.

Mest handler det om solidaritet mellom mann og hare, om omsorg og vennskap.

Det handler også om den følelsen en av og til kan få i situasjoner der problemene ligger uten på hverandre og der en sitter i en saktegående kø på motorveien og mest har lyst til å stanse bilen,
hoppe ut, låse den og bare gå av gårde.

De fleste gjør det ikke. Vatanen gjør det, men det ligger ikke et klart råd om at flere burde følge etter. Det er jo ikke bare så enkelt.

Selv om det er mange snurrige episoder, så er de hver for seg ikke urealistiske. Det er ikke noe hokus-pokus. Det er ingen samtaler mellom mennesker og dyr, alt er realistisk.

Bortsett fra slutten. Måten Vatanen og haren flyktet fra fengselet på, har noe som minner om "realismo mágico" over seg.

Dette var Paasilinnas debutroman. Han har siden gitt ut mange, tilsvarende tynne romaner og er også blitt beskyldt for med tiden å bare gjenta seg selv og bli kjedelig. Andre mener dette er stor litteratur.

Jeg ga boken 3/5 på Goodreads. Ei lettbeint bok som passer å lese innimellom tyngre saker og som i alle fall får deg til å stramme smilebåndet. Terningen lander på 4.

El coronel no tiene quien le escriba - Gabriel García Márquez

Roman
Utgitt 1961
92 sider
Auguirre ed. (Columbia)
Spansk

Også utgitt på norsk:
Ingen skriver til obersten" Gyldendal 1980


Lest 20.mars 2016 (spansk utgave)




Gabriel García Márquez har en gang sagt at denne romanen er den beste han har skrevet, men at han måtte skrive "Cien años de soledad" (100 års ensomhet) først for at folk skulle lese den. Selv om han bedyrer at det ikke er en spøk, så er jeg ikke sikker på at han mente det heilt alvorlig.

Likevel, "El coronel..." er ei framifrå bok som har den storheten i seg at den på få sider, hele romanen er på kun 92 sider i et lite format, klarer å gi leseren en god  beskrivelse av livssituasjonen til obersten, hans familie, venner og sambygdinger og vel også landsmenn under et diktatur med pressesensur, politiske drap og korrupsjon, og også med  ei kirke som bidrar med sensurering på sin måte.
Ved noen få setninger får leseren nok opplysninger til å sette sammen et godt bilde av miljøet i Macondo, en fiktiv landsby på atlanterhavskysten av Columbia.

Kort fortalt går den ytre handlingen ut på at hovedpersonen, obersten går og venter på et brev fra sentralt hold som skal initiere hans pensjon som veteran fra "1000-dagers krigen", en borgerkrig som var følgen av en revolusjon. Denne krigspensjonen har aldri dukket opp, enten pga av rot, eller korrupsjon eller at det aldri var meningen at den skulle utbetales. Nå har obersten ventet på den i 15 år ved at han hver fredag går ned til postkontoret på kaia for å bivåne postutdelingen, men alltid forgjeves.

Det er harde tider. Obersten og hans astmatiske kone har ingen faste inntekter, siden pensjonen aldri kommer og de lever i fattigdom og nød. Deres eneste sønn, Agustín, er død. Fra ham har de arvet en hane, en kamphane som blir foret opp til hanekampsesongen. De regner med å tjene noen penger på denne hanen får sesongen begynner. Må nå er det bare kostnader til mais - hanefor - noe som går ut over andre ting, som mat og kaffe.

Det er urolige tider. Noe av det første som skjer i boken er at obersten gjør seg klar til å gå i en begravelse. Den nylig avdøde skal være den første som har dødd en naturlig død på mange år. Det kommer også fram at sønnen Agustín fikk en brå død, ved at han blei gjennomhullet av kuler på "hanekampbanen" fordi han hadde  ulovlige papirer på seg. Det er, som sagt, streng sensur, men usensurerte avisartikler og papirer med annet klandestint innhold sirkulerer blant enkelte av befolkningen.

Romanen kan lett leses som en fortelling om en noe sta og ubøyelig gammel mann som til protester fra sin noe sytede astmatiske kone gjør hva han finner er riktig selv om det går ut over deres livsstandard. Han kan nok ses på som en gamling som har mistet virkelighetssansen og styrer mot undergangen i sult og elendighet, der han på spørsmål fra sin frue om hva de nå skal spise, svarer med bokens siste ord: "dritt".
Det skal her tilføyes at uttrykket "comer mierda" (spise dritt) kan beskrive en vanskelig situasjon der en må gjennom flere hindringer.
Brukes det imperativt som i "¡come mierda!",kan det leses som "dra til helvete" (eller noe sånt).

Å dra fram den første tolkningen av "spise dritt", kan få leseren til å se på denne hanen som et framtidshåp, en vei ut av misæren. Som et symbol på noe godt som skal komme. Som en frelser, eller kanskje en ny revolusjonshelt som skal lede vei fram til et bedre samfunn.
Vi kan se oberstens utsagn om å spise dritt som et symbol på at det er en lang vei å gå, men at det er et mål, et håp og en framtid.
Kanskje.
La oss håpe det, for det trengtes i 1961 og det trengs i aller høyeste grad i dag!

Til slutt må jeg nevne at leseren kanskje vil lete etter elementer av "magisk realisme" som er så framtredende i mange av García Márquez sine bøker. Leseren vil neppe finne noe av disse her. Denne boken som ble skrevet før "100 års ensomhet",  tilhører ikke den litteraturretningen som er så viktig i spansk språk med hovedvekt på latinamerikansk litteratur i den epoken en gjerne kaller "boomen", "El boom"(på 60 og 70-tallet).

Jeg ga boken 4/5 på Goodreads og følger opp med et terningkast på 5.

Dukkeføreren - Jostein Gaarder

  Roman

   Utgitt 2016

  255 sider

  Aschehoug Forlag

   Lest 27.februar-29.februar 2016

 

I Jostein Gaarders siste roman, Dukkeføreren som nylig kom ut, er det komparativ lingvistikk som er det vitenskapelige temaet. Eller rettere sagt indoeuropeisk komparativ lingvistikk. De andre språkfamiliene har hovedpersonen, Jakop Jacobsen (!) ikke noe forhold til. Det er den indoeuropeiske språkfamilien (forkortes :"IE") som er hans forhold, hans familie i mangel av noen annen familie.
Jakops mor er død, han har ingen søsken og hans far hadde bare vært innom moren i ny og né. Han er helt uten familie og lever et ensomt liv. Jakop er en middelaldrene lektor med norsk som hovedfag og altså denne spesialkompetansen på indoeuropeiske språk. Semantikk, betydninger, presisjoner og språket som verktøy, det behersker han til det fullkomne. Han er viden kjent og får mye honnør for sine foredrag om IE-lingvistikk, men han har det verre med å engasjere i klasserommet.
Han kan også bruke språket fortreffelig til å konstruere og fortelle historier om hvordan han ble kjent med avdøde som han har gått i begravelse og minnestund til.
Jakop har nemlig  gått i mange begravelser, sannsynligvis for å lindre på noe av den ensomheten som trykker. Han gjør "research"
på den familien han forventer å møte og forteller om sitt forhold til avdøde.
Vi ser at han ikke har noen problem med å bruke språket og konversere med folk verken i faglig eller mer dagligdags sammenheng, men han strever med å komme inn på folk og vel også med å gi av seg selv.
Det er nok selve kommunikasjonen har sliter med, på tross at en språklig høyt nivå. Å uttrykke og forstå et budskap, forståelse av budskapet på andre, sosial kompetanse er vel noe han har problem med.
Ekteskapet hans, han var faktisk gift, varte i tre år, tre skrantende år, som endte opp med en uløst krangel om bruksretten til en gammel Toyota Corolla.
Hans nære venn er Peder Ellingsen Skrindo, en venn som er hans sparringspartner både i livets daglige spørsmål og ikke minst i de faglige. Denne "Pelle" er en kløpper på Indo-Européiske røtter og er til stor hjelp for Jakop mange ganger.
Det er såre vel og ganske vanlig, men problemet er bare at "Pelle" er ei hånd-dukke og selv om den er en slags substitutt, er den også  et hinder for et mer normalt sosial liv, som Jakop tross alt ønsker å leve.

Så treffer han Agnes.

Romanen kan leses som Jakops sjølbiografi der han forteller om sitt opphav. sin oppvekst, "hippie"-tida, studietida, ekteskap og lærervirke, 

Den kan også leses som en krønike til familien til språkforskeren Erik Lundin som han går i begravelsen til . Han treffer videre
medlemmer av denne familien , alene eller i grupper i flere av de mange begravelsene han går i.

En annen innfallsvinkel er å se boken som en beskrivelse av en ensom mann som trass alle språklige behendigheter, ikke får det helt til i de samtalene som kan føre til et harmonisk og intimt forhold til andre.

Kanskje inntil han møter Agnes.

Boken er også en slags "teaser" i IE lingvistikk, og det er interessant. Vi får kanskje ikke smake så mye på kjøttet, men vi får lukte i gryta. Han gir oss mange smakebiter på proto-indoeuropeiske (PIE) røtter og hvordan de har utviklet seg til ord som i moderne språk som norsk, tysk, spansk, russisk, sanskrit (indisk og "mor" til alle indoariske språk) osv.
Ei språkrot er den minste betydningsbærende enheten i et ord, som f.eks "bok-" 

Mange (noen) lesere vil nok med interesse lese om disse ordenes betydning, faglig kalt "etymologi" og deres opphav og kanskje ønske å vite mer. Dette er for så vidt også temaer som jeg har interessert meg for, ikke med samme glød og ensidighet som Jakop, men så har jeg heller ikke utviklet så mange av Jakops særegenheter. For dem det måtte interessere, legger jeg ut  lenker til et par-tre bøker som jeg har lest, for videre lesning nederst i bloggen.

"Dukkeføreren" er en såkalt førstepersonsfortelling. Det er hovedpersonen som er fortelleren, men heile romanen er konstruert som et brev til denne Agnes, som også tilhører "Lundin"-klanen og som Jakop ønsker å knytte seg til. Agnes har allerede gjort tiltak for å få Jakop ut av hans noe besynderlige livsførsel,
Det tar et stykke tid fra hans begynte på brevet til han sender det, men til slutt får han trykket på "send" og smekket det over på Agnes sitt nettbrett.

Med tanke på det jeg tidligere har skrevet om leserens rolle i og betydning for et litterært verk, så er det her fint å vite at slutten kan leseren finne ut av selv gjennom et etterarbeide. Det kan høyne leseropplevelsen og forståelsen.

De anmeldelser jeg har sett har vært noe lunkne og ikke vist så mange øyne på terningene sine. Opplevelsen av romanen kan nok være vidt forskjellig hos leserne. Kanskje det ble for mange språklige "røtter" og kanskje anmelderne ikke var fornøyd med hvordan Gaarder har knyttet trådene sammen til slutt. Hvem vet?
Jeg ga den 4/5 på Goodreads og 5/6 på "bokelskere.no og min egen bokdatabase ble det 7/10. 

Gjennomgangen av  IE- familiens etymologi og opprinnelse trekker opp!



Foreslått litteratur:

The Horse, the Wheel, and Language: How Bronze-Age Riders from the Eurasian Steppes Shaped the Modern World 
David W Anthony, Princeton N.J. 2007

Indo-European Language and Culture
Benjamin W. Fortson IV, Oxford UK 2010

Indo-European Origins

William G Davey, Ruidoso New Mexico 2009

Den klønete skytsengelen - Arto Paasilinna

   

Roman

Utgitt 2014

188 sider

Oversatt fra finsk ved Ellen Holm Stenersen

Aschehoug Forlag

Opprinnelig utgitt på finsk i 2004

Tittel: Tohelo suojelusenkeli

Lest 24.-25.februar 2016

Hvor stort vingespenn har en engel?  Det får du greie på i denne romanen, Det er svært, rundt 11 meter, enkelte meir tykkfalne engler kan ha et vingespenn på rundt 15 meter.
Gigantisk, men det må til for at en engel skal kunne fly!  Framstillingen av engler gjennom kunsten gir således et heilt feil bilde av englenes vinger. Med  slike vinger som kunstnerne har utstyrt disse englene ville de ikke kunne fly! 
Englene  oppebærer samme alder og kroppslige kvaliteter de hadde da de døde. En av sjefsenglene har sogar et kulehull i pannen etter han i det sivile liv ble skutt i hodet under Vinterkrigen, men det gjør ikke noe, han lever i beste velgående, som engel, selv om han altså er død.
Englene lever i sameksistens med menneskene, noen er skytsengler for en eller annen og stiller opp for å hjelpe til og hindre ulykker og sånt. Denne co-eksistensen er ikke av likeverdig karakter, da englene kan, i tillegg til å fly, lese og styre tankene og viljene til menneskene, de kan  også påvirke farten til kjøretøyer. Slik kan de blant annet hindre ulykker.
Menneskene, de levende altså, på sin side kan ikke se eller høre englene, selv når de bråker aldri så mye. Englene er som vi vet , Vårherres tjenere. Fanden har også sine håndtlangere, det er "puker" (av "en puke"), djevler og smådjevler. Urettferdig nok kan ikke disse fly når de er på oppdrag, men må gå eller ta kollektive transportmidler som buss, fly båt  eller taxi. De er usynlige, men fysiske i den forstand at de må snike seg inn på bussen. båten eller flyet når dørene er åpne.
Dette er en viktig del av "miljøet" i romanen, legger jeg så til at hovedpersonen Aaro Korhonen får tildelt den nylig avdøde religionslæreren Sulo Auvinen på 82 år som skytsengel, som i levende tilstand  var nokså klønete av seg og  at denne egenskapen drar han med seg inn i "livet" som engel.  
Det er denne klønete utførelsen av alle de tiltak han setter i gang for å lette livet til Aaro som fører til alle uheldige omstendighetene eller skal jeg heller si katastrofene som inntreffer gjennom boken.

Noen har satt Arto Paasilinna inn i en "pikaresk" bås, men denne romanen er ikke pikaresk i klassisk forstand, selv om en kan ane visse elementer i den. Derimot vil jeg heller si at den meir er som en  latinamerikansk "magisk realisme" der levende og døde omgås på samme scene. Hos Paasilinna kommuniserer ikke de levende og de døde (englene og pukene) med hverandre direkte, som i mange av de latinarmerikanske magiskrealisme-verkene, men deres handlinger påvirkes gjensidig av hverandre
..
Boken er forholdsvis kort og leseren raser avgårde på bølgen av Paasilinnas lette og flytende språkføring. En språkføring med en god andel humoristisk snert.   Jeg humret meg gjennom boken og alle de absurde situasjonene og den svarte humoren. Så får hun heller ha rett hun som kritiserte romanen for flate karakterer, for manglende utvikling og for kvinner som var redusert til masete og spekulative karikaturer.  Men jeg vet nå ikke helt riktig, jeg. Det er først og fremst en morsom bok med satiriske undertoner, og en kan ikke anmelde en slik fabel som om den skulle være en utviklingsroman. Det blir som å anmelde en  Bob Dylan konsert som om det skulle ha vært Pink Floyd.

For oss fakta-friker er det en del interessante ting å sjekke opp, som f.eks  at Kerimäki trekirke er verdens største i sitt slag, at Volvo og Mercedes sine likbiler ser ut til å gå like fort og at Morsdagen er en av de største helligdagene i Finland, da er alt stengt. Det første er bekreftet fakta, det andre kan være sant, men ikke bekreftet, det siste tror jeg pokker ikke noe på!

Alt i alt  en god bok, jeg ha den 4/5 på Goodreads. Det blir vel en femmer på en terning. Det er første gang jeg leser Paasilinna og jeg leser gjerne et par til i samme slengen, innimellom andre bøker som genererer mer lesemotstand.

Der fire veier møtes - Tommi Kinnunen

 Roman
 Utgitt 2016
 308 sider
 Oversatt fra finsk
 av Turid Farbregd

 Pax Forlag

 Opprinnelig utgitt på finsk i 2014

 Tittel: Neljäntienristeys

  Lest 09.-16.februar 2016

Kinnunens debutroman har fått mange glimrende kritikker, men etter å ha lest den satt jeg igjen med et inntrykk som var langt unna de kvalitetsbeskrivelser som disse kritikerne hadde gitt.
God bok eller dårlig bok?
Jeg må bare  vise til det jeg skreiv i bloggen om Pierre Menard om leserens rolle i bedømmingen eller anmeldelsen om en vil.

Men la meg begynne slik:

"Neljäntienristeys" smak på det ordet. Det heter romanen på originalspråket, finsk.  På finsk kan ofte flere semantiske (som gjelder betydning)  og grammatiske morfer bli limt sammen til et ord.

Jeg måtte bare finne ut av hvert ledd i dette ordet var for å være sikker på at jeg fikk med meg den originale betydningen av tittelen.
"Neljä" visste jeg var "fire", "Yksi,kaksi, kolme, neljä" var omtrent halvparten av mitt finske repertoar. "Tie" fant jeg ut betød vei og "risteys" kryss,  "tienristeys" altså "veikryss" og igjen
"Neljäntienristeys " direkte oversett; "Fireveiskrysset", vi får det til på norsk også,(altså lange sammenlimte ord)

Den norske tittelen på boka "Der fire veier møtes"  er nok en bedre tittel da den også bebuder, sammen med bildet på omslaget, hva det dreier seg om, nemlig livsløpet til fire forskjellige personer, i et slektskapsforhold som går i sine egne baner hvor de noen ganger kommer sammen både fysisk og mentalt, men andre ganger er adskilt enten fysisk eller når det gjelder kommunikasjon og gjensidig forståelse.

Noen kaller den for en "familiekrønike". Ofte forbinder vi slike verk med tykke bøker, gjerne i fleire bind, men denne familiehistorieboka dekker 100 års historie på bare 308 sider!

Den starter i 1895 med den unge jordmora, Anna  på "Kirkestedet" et sted i det flate "Norra Finland" og handler om henne, hennes datter Lahja, Lahjas ektemann Onni og deres svigerdatter Kaarina. Det hele avsluttes i 1996 ved Lahjas død, der Kaarina finner svarene på fortielser og løgner som det heter på bakomslaget.

Kinnunen klarer altså å beskrive de fire hovedpersonenes liv på disse 308 sidene. Han har delt opp romanene i 4 hoveddeler, ikke heilt kronologisk og oppkalt dem etter disse fire hovedpersonene Anna, Lahja,Kaarina og til slutt Onni. Dette grepet er gjort for å holde en slags spenning til slutt, da mye av deres liv er preget av Onnis nærvær og ikke minst fravær.

Hver av disse hovedbolkene er det opp i 8-10 relativt korte kapitler
som nesten kan kalles en korte scener eller akter. Tidsrommet mellom disse scenene i en hovedbolk kan være fra et par til over ti år. Men i mellom dem kan vi få andre scener fra de en eller flere av de andre hovedpersonene. Slik vever Kinnunen sammen en historie som mange mener er "gripende" , "spennende" og "fenomenalt framstilt".

Poenget med en slik framstillingsmåte er jo for at vi lesere skal komme de forskjellige hovedpersonene litt mer inn under huden og forstå noen av deres handlinger, deres tanker, ønsker, lengsler og lidelser, noe som ikke nødvendigvis står like klart for de andre personene. Vi vet etter hvert mer om disse personene enn de gjør de som lever sammen som en familie, Vi får konfliktene fra forskjellige sider.

Vi får servert disse små kapitlene som stort sett trauste fortellinger om dagliglivet til denne arbeidsomme familien på landsbygda en dryg bussreise fra byen Uleåborg i enden av Bottenviken. Det bygges flittig, rom på rom etter hvert som mulighetene byr seg. Anna regner seg som sjølstendig næringsdrivende , hun er jordmor og ligger noen slanter over de fleste andre i velstand. Det er altså mye bygging, ombygging. Så kommer krigen, vinterkrigen, evakuering med påfølgende nedbrenning av hele bygda. Det var det russerne som gjorde, tyskerne var vennene.  Så tilbakevending til bygda og gjenoppbygging. Onni var ute i krigen, og den gjorde noe med ham. En katalysator.

Når jeg hører om Vinterkrigen, så kommer jeg ofte på den vitsen om han finnen som kom heim til sin kone etter at krigen var slutt og etter et langt fravær, og som i et intervju med lokalradioen fortalte at det første,det andre og det tredje han gjorde da han kom hjem var å knulle sin kone, for så å ta av seg skiene. Onni gjorde ikke det. Han var ikke slik. På ingen måte,

Islolasjon er et sentralt begrep både fordi denne bygda de lever i ligger usentralt til med denne bussen til Uleaborg som forbindelse
til omverdenen, men også som beskrivelse av den tilstand som de tidvis befinner seg i i forhold til hverandre. Alle de nye rommene som blir bygget i huset kan også leses som bilder på de veggene. de murene de bygger rundt seg selv.

Kinnunen har fått mye skryt for framstillingsmåten, for språket.
Jeg er ikke så begeistret, han virker noe lavmælt, traust og noen ganger blir det ganske kjedelig. Men han krever en våken leser, han legger igjen hint og hentydninger til noe som dukker opp seinere i boka og som lett kan overses.
Jeg fant ikke noe særlig med morsomheter og jeg kjedet meg i perioder. Den inneholder heller ikke noe særlig med temaer som jeg er spesielt interessert i selv om temaer som "svigermor og svigerdatter under samme tak" og "ting vi ikke snakker om" er velkjent også i min noenlunde nære familie.

Jeg har her forsøkt å gi en noenlunde objektiv anmeldelse av en roman som jeg, da jeg leste den ,ikke syns nådde opp til de gode kritikkene den har fått.  Etter å ha bearbeidet den gjennom denne bloggen, har jeg sett noe av kvaliteten og verdien i den og sitter igjen med et bedre inntrykk enn da jeg først leste den.

Romanen må nok leses igjen, men da i kronologisk rekkefølge, det er fint mulig da alle kapitlene er forsynt med årstall.

Jeg ga boka 3/5 på Goodreads, men hvis vi snakker om terninger på denne bloggen, kan jeg oppgradere til terningkast 4!.

Morder-Anders og hans venner - Jonas Jonasson

 

MORDER-ANDERS

  OG HANS VENNER

  (SAMT EN OG ANNEN UVENN)

 Roman
 Utgitt 2015
 335 sider
 Oversatt fra Svensk
 av Elisabeth Bjørnson.
 Vigemostad Bjørke

 Lest 13.-14. januar 2016

Jonas Jonassons første bok, den om Hundreåringen som stakk av fra gamlehjemmet, leste jeg en påske for noen år siden. Det var den morsomste jeg hadde lest på lang tid, jeg lo meg skakk gjennom påsken. Jeg har også sett filmversjonen av boken og syns også den var ganske "løyen". 

Oppfølgeren, om analfabeten som kunne regne, var en liten
nedtur, selv om også den er lesbar.

Denne, hans tredje bok, er nok noe opp fra den forrige., men den når ikke heilt opp til hans debutroman.
Det kan skyldes at typen morsomheter, selv om han er ganske kreativ er den samme og det blir en del gjentakelser. Jeg var inne på tanken å kalle boken for burlesk eller til og med pikaresk, men vi er ikke helt der om vi skal bruke en klassisk forståelse av disse begrepene. Handlingene passerer mange ganger langt utenfor det vi forstår med dagligdagse liv og levnet, så den mest nøyaktige betegnelsen er vel en jonassonsk røverhistorie.
Huddinge, sør for Stockholm, Pensjonat Sjöudden, fjorten rom, 225 SEK natten, felles toalett og dusj, rent sengetøy og rene håndklær en gang i uken, men verken sjø eller odde. Dette er rammen rundt fortellingen om Morder-Anders, resepsjonisten Per Persson og den frafalne presten Johanna Kjellander. Penger og hvordan skaffe seg det fort og greit er hovedtemaet.

Morder-Anders har sitte lenge inne for tre mord av folk i dop&rus-bransjen., ikke i rask rekkefølge, han måtte jo sone innimellom. Etter siste soning ønsker han å slutte med mord og dop, men ikke øll og tar inn på dette pensjonatet hvor Per Persson er resepsjonist og der også presten Johanna Kjellander sjekker inn etter at mista både jobben og Troen. Alle er i beit for penger og det fører til at de leier ut Morder-Anders som torpedo til Stockholms underverden. Brukne bein og armer mot stykkbetaling.
Pengene strømmer inn, men så blir Morder-Anders nysgjerrig på Johannas tidligere yrke og ganske fort en kristen. De må skifte næringsvirksomhet og når også denne må bringes til ende, så hopper de over til en tredje bransje hvor nattverd med fullverdig vin og på påfølgende stinne brakker inngår.

Jeg skal ikke røpe med om forløpet, men bare nevne at det er fart og fres, absurditet og humor heile veien. Leseren står i fare for å skratte høyt og skape forundring dersom han sitter sammen med noen, men han vil slite dersom han prøver å finne det dypere budskapet i romanen.

De klassiske pikareskromanene, som f.eks "Lazarillo de Tormes" var som regel samfunnsbeskrivende, gjerne satiriske og refsende i de mer eller mindre vanvittige historiene som ble fortalt.
Hos Jonas Jonasson finner vi ikke noe av det slaget. Skal jeg dra fram en syltynn rød tråd må det være Bibelen og hvordan utsagn og setninger i den dras ut av sammenhengen og tolkes inn til eget formål.
I etterordet ber forfatteren om at Gud skjerper seg og jobber for at hans ivrigste supportere ikke tar ham fullt så alvorlig!

Jeg vil anbefale deg å lese boka, spesielt hvis du liker litt tull og fjas og dersom du trenger til hvile etter, som jeg å ha lest "Magnet".
Du kan godt også kjøpe den for det er godt mulig du vil lese den om igjen seinere, en påske kanskje, men du kan vente til paperback- utgaven kommer.
Boken er verd 100 kroner, men kanskje ikke 349.

Jeg ga den 3/5 på Goodreads  (trykk på lenken) og finner jeg igjen terningen vil den nok vippe litt på 3, men lande på 4.

Magnet - Lars Saabye Christensen

MAGNET

av Lars Saabye Christensen

Roman

Utgitt 2015
780 sider
Cappelen Damm

Lest 03-12.januar 2016

Lars Saabye Christensens nyeste roman har stort sett trillet seksere hos de fleste kritikerne jeg har sett og lest, men selv ga jeg den 4 av 5 på Min Goodreads-side, noe som hadde vært en svak femmer om jeg hadde brukt terning.

De som har lest mitt forrige innlegg vet at jeg i disse bokanmeldelsene vil ha et leserfokusert perspektiv og i vurderingene av bøkene legge mest vekt på hva disse bøkene gir meg og ikke så mye hvordan de står seg når en legger litteraturtekniske vurderinger til grunn.
Hovedhandlingen i romanen er historien om forholdet mellom hovedpersonen, Jokum Jokumsen og Synne Sager. Et forhold som starter på et felleskjøkken på studentbyen Skogn i Oslo, som utvikler seg til kjærlighet og til et ekteskap med sine oppturer og nedturer, som noen ganger sliter med kommunikasjon og gjensidig forståelse, men limes sammen igjen for en stund. Vi følger også deres forhold til foreldre, venner, naboer, forretningspartnere og kritikere, forhold som noen ganger blir kompliserte, mye på grunn av manglende evne eller lyst til å kommunisere skikkelig.
Hovedpersonen selv er jo litt et "syn", veldig lang og tynn og uten spesielle motoriske evner. Det sies at han en gang måtte ha hjelp til å komme løs fra en knute der armer og bein hadde viklet seg inn i hverandre. Han er noe treg, beskjeden og med lite selvtillit, han er nærmest asket og foretrekker lunkent vann til maten framfør øll og vin. Hans Synne er søt, sterk og beslutningsvillig, men sliter også på sin måte. I det det heile tatt er det noe ved alle personene i boka, men det leses meir som bilder av variasjonsbredden av  oss mennesker, meir enn som unormalitet eller galskap. Riktignok stifter opp til fleire av disse personene bekjentskap med en institusjon som en ofte forbinder med kvite frakker og trøyer med ekstra lange ermer.
Gjennom mange bilder, scener og hendelser får vi presentert den såkalte "tidsånden". Det er særlig to slike miljøer som blir beskrevet. Studiemiljøet i Oslo og kunstnermiljøet i California.
Av disse likte jeg best det første, kanskje først og framt fordi jeg kjenner det fra egen erfaring, riktignok fra Bergen, men fra samme epoke. Kombinert med det jeg husker fra den tiden framstår teksten som klare inntrykk visuelt sett. Beskrivelsen av liv og levnet på felleskjøkkenet, på studiet, på studiesirkler og lange diskusjoner om ditt og datt var godt fra et klassestandpunkt, eller om det var borgerlig og dermed dårlig, ubrukelig og forkastelig.
I romanen er det Kafkas "Prosessen" som får den ublide skjebnen å bli erklært borgerlig litteratur av studielederen, men nær sagt selvfølgelig var en ml-er. Jokum, på sin side fikk alle mot seg ved å kalle den "komisk".
Miljøet fra Calefornia kjenner jeg ikke og for meg ble den sekvensen mer en diskusjon om fotograf og kunst. Jokum selv mener det han driver med, fotografering, ikke er kunst, men bare en gjengivelse av virkeligheten, og slik er det i begynnelsen. En debuterende kritiker skriver ved hjelp av bransjesjargonger en positiv anmeldelse av Jokums første utstilling og dermed er han i gang. Ved hjelp av sin kone og andre som ser mulighetene i hans fotografering blir hans bilder til stor kunst og hans navn blir så betydningsfullt at han kan gjøre hva han vil og det blir betraktet som stor kunst, like til han prosjekterer Synnes død  på et konstruert bilde. Jokke selv har hele tiden ment at hans bilder er virkelige, ikke konstruerte, men i en utvikling som kulminerer i bildet av Synnes fremtidige død. utvikles hans fotokunst fra det beskrivende til det oppkonstruerte.
Er kunst noe som er kunst i seg selv, eller er det noe som en gruppe påvirkere definerer som kunst for seg selv og for alle oss andre? Jeg fristes til å sammenligne med Marcel Duchamps pissoar fra 1917. Kunst eller bruksgjenstand?
Lars Saabye Christensen skriver med en lun, morsom stil, typisk denne forfatteren, sier ekspertene. Der er mange detaljer og kanskje noen, flere ganger litt for mange gjentakelser. Noen finner sikkert en litterær verdi i dette, men for meg ble dette for langt, slik at jeg flere ganger måtte opp for å puste. 600 hundre sider kunne sikkert gjort samme nytte uten at leseren trengte til livredning og kunstig åndedrett.
Litteraturteknisk sett fins det mye som nok begeistrer "de som har vett på det" og som triller disse sekserne. Han varierer bla. perspektivene og har lagt inn fortelleren, som i første person, forteller sin historie. Denne fortelleren har skrevet ferdig denne boken om Jokum og Synne. Hans navn kjenner vi ikke, men han kaller seg selv Amper. Denne Amper flytter inn på en studenthybel som deler felleskjøkkenet med Jokke og Synne etter at en av de originale beboerne flyttet ut. Amper deler for øvrig skjebne med Jokke. Slutten tåkelegger forfatteren noe bla. med uttalelsen "slik slutter romanen ikke".
Da jeg som ung frimerkesamler kjøpte nye objekter kom jeg over en dansk forhandler som solgte "mirakelrodekasser". Det var assorterte samlinger, mye gråstein, men der en også fant gull. Denne romanen er en slik "mirakelrodekasse", og hvis jeg hadde lest den en gang tid, hadde jeg nok funnet enda mer gull!
For meg kom det som en ekstra gevinst et ønske om å lese Kafkas "Prosessen".