Bob Dylan - Nobelprisen i litteratur

Bob Dylan - Nobelprisvinner i litteratur
Lyrikk

Som Bob Dylan-liker siden hans spede begynnelse i 1962 har jeg  fått to injeksjoner av "svermerisk eufori" de siste ukene.
Den første var da Tom Roger Ådland ga ut sin norske versjon av "Blonde on  Blonde" eller "Blondt i blondt", som han kaller albumet. Den utgivelsen brakte på sin måte albumet hjem, kanskje spesielt for oss vestlendinger. Det blei nærere. Jo, han har måttet gjøre noen "vriar", men han har klart det, å beholde Dylan. Et mesterverk, som i alle fall hos meg introduserte en ny Dylan-renaissance der jeg pløyer meg gjennom den røde boksen, den med alle de 41 (til da) utkomne offisielle albumene.

Så smalt bomben. Det kom så overraskende at pressen måtte rydde plass i all "dopingen" de hadde blitt velsignet med og som de så fram til å kunne leve på i flere uker for å frambringe nyheten om Dylans Nobel-pris.

Overraskende?
Både ja og nei. Selv satt jeg og krysset fingrene for Jon Fosse, mesteren av de lange setninger.
Den godeste Bob hadde jo stått på forslagslistene til Nobel-komitéen i flere desennier uten at hans navn var å finne når vinneren ble lest opp av Svenska Akademien.

Det kan være flere grunner til det. I begynnelsen ble av av de som hadde "noke med det" bare sett på som en rufsete ungdomsopprører som drakk og røkte forskjellige slags ting og sang om fred og sånt.
En noe sky unggutt som ikke likte for nesevise journalister og som gjerne slengte ut både den ene og den andre bløffen til disse, ja selve "Bob Dylan" var jo en "bløff".

Han heter, som de fleste vet Robert Allen Zimmermann, født 24.mai 1941 i Duluth, MN (altså Minnesota). Han vokste opp i Hibbing, MN i en jødisk familie med røtter i fra Øst-Europa.
Navnet "Dylan" skal etter det jeg vet komme fra den walisiske poeten Dylan Thomas
 som unge Robert skal ha beundret.

Inspirert også av amerikansk vise- og protestsang, særlig Woodie Guthrie. dro den unge Bob ut fra Minnesota og havna i New York, der han en stund spilte rundt på barer og diverse etablissementer . Etter hvert ble han oppdaget, visesangeren Joan Baez spilte en ikke ubetydelig rolle her.... og resten kan du lese på nettet.
Hans første album kom ut i 1962 siden har det rullet ut 43 offisielle album, pluss en serie med "offisielle bootlegs" og samlealbum. En enorm produksjon over snart 55 år!

Joda, mine foreldre snakket  foraktelig om "døgnfluer" da de snakket da om Beatles, Stones og Bob Dylan.

Hvem er så denne Bob Dylan?
Han er jo ikke så flink til å utlevere seg sjøl, enda om han har gitt ut første bind av en sjølbiografi. Selv om han har levd et liv på scenen og i full offentlighet, virker han også reservert og sky slik at han samtidig framstår både mystisk og mytisk.

"Bob Dylans ti hamskifter" het en overskrift en gang. Jeg fikk ikke lest artikkelen så jeg klarer ikke helt å telle til ti, men det er i alle fall en god del.
Fra starten av karrieren var det protest- og vise-sanger blandet med blues og annen folk og country.
Så kom det mest berømte hamskiftet da Bob gikk over til elektrisk gitar, spilte rock og blei kalt "Judas" av blodfansen. Noen av hans beste album ble til i den perioden. (Med "Blonde on Blonde" som høydepunkt.)

Så ble det Nashville-country og deretter kjærlighetssorg ,bitterhet og lengsel.(F.eks Blood on The Tracks" og "Desire" .Deretter kom det kristenpop og så den forferdelige emiserplata "Saved". Med "Infidels" kom han ut i hverdagen igjen, men  som nyfrelst jøde og Israelvenn, mener noen.

I den senere tid har han sittet ved gravkanten med sangen "Not Dark Yet",og vært både julenisse og "crooner"-
"Crooner" i de to siste albumene, hvor han kun synger sanger skrevet av andre.

Dylans trang til stadig å skifte manifesterer seg også  i konsertene, der  han sjelden synger samme versjon av en sang. Det er blitt hevdet av musikerne at "Hans Boblighet" bare starter  på en sang og så gjelder det bare for bandet å følge med i svingene. Jeg har selv sittet på konsert og lurt på hvilken sang hans er inne på nå og ikke funnet det ut før ut mot midten. Det sies også at plateinnspillingene hans foregår på samme måten. Bob liker ikke å synge samme sangen flere ganger, men om det er helt sant, vet jeg ikke.

Noen kommentarer har hevdet at det er feil å litteraturprisen til en som bare skriver sanger. En sangtekst kan ikke være god nok litteratur fordi den må bevege seg i takt med melodien og derfor er begrenset av denne. Andre har meint at Leonard Cohen og Victor Jara hadde fortjent den bedre.

Synsing basert på følelser, ligger til grunn slike uttalelser. (En sammenligning mellom Victor Jara og Bob Dylan kan jeg for øvrig komme tilbake til seinere, et eller annet sted).

Nå er det ikke sangene Dylan har fått litteraturprisen for men for "å ha skapt nye poetiske uttrykk innen den store amerikanske sangtradisjonen". En kan si at han har heva denne tradisjonen opp på et høyere nivå, eller også løfta tekstene ut av sangtradisjonen slik at poesien også kan stå på egne bein.

Bob Dylans lyrikk har jo vært diskutert og tolket, tolket og diskutert  i over femti år uten at mester Bob selv har bidratt så mye til å løse opp i floker og villfarelser. Etter min mening har det ikke så stor betydning, viktigere er det hva vi tilhørere eller lesere når det her dreier seg om litteratur får ut av tekstene. Hvilke opplevelser de gir oss.
Lyrikksamlingen hans er som en stor litterær fiskedam hvor alle kan få fisk, men det er høyst forskjellig hvordan man opplever fisken. Mange ganger er bildene uklare, ja uforståelige og kommer i bunter hvor sammenhengene ikke er å fatte i det heile tatt. Vi kan kanskje bruke et halvt liv for å finne ut av f.eks "Visions of Johanna" , men til slutt kanskje begriper vi en sammenheng,får vår egen forståelse og opplever det da som stor litterær kunst.

Det tror jeg er hemmeligheten bak hans lyrikk. Noen steder er riktignok sprangene så store at en mistenker ham for å ha inntatt både biologisk og kjemisk produserte hjelpemidler for å klare å få fram disse tekstene, og slik var det kanskje også noen ganger.
Det som imidlertid teller her er ikke prosessen, men produktet.
Produktet det står, det står aleine og det består kvalitetsnivået til en Nobelpris!

Til slutt en kommentar til de mange som meiner at Bob Dylan burde fått fredsprisen i samme slengen. Han hadde så absolutt ikke forringet den senere tids liste over vinnere, men hans periode som fredforkjempende sanger/sangskriver ligger noe tilbake i tid. I så måte var heller Victor Jara en god kandidat selv om hans karriere på det feltet ligger tilbake på 70-tallet, men han holdt fram med å kjempe for frihet, rettferdighet og fred inntil han blei skutt.
En annen ting er at Fredspriskomitéen tydelig har en holdning at prisen ikke skal deles ut til noen som ikke har slåss.

Bildet ovenfor er fra den nye boka med "Bob Dylan, The Lyrics 1962-2012" som kommer primo november.

Om Bob Dylan vil reise til Stockholm for å la seg hylle av skarene under prisutdelingen er langt fra sikkert. Som man sier: "Ingen vet hvor Bob hopper!".

Sjakken eller livet - Atle Grønn

Sakprosa (sjakk)
Utgitt 2016 
Cappelen Damm
307 Sider

Jeg var litt i tvil hvilken kategori jeg skulle tildele boka. Den er ei bok om sjakkspillere, sier forfatteren, men den er også meir. Den er dør på gløtt inn i den organiserte sjakkens verden av en som har vært der og som fremdeles er der inne. En deltakende observatør, ville en sosialantropolog nikket anerkjennende til forfatterens metoder.
Forfatteren er virkelig en deltakende observatør i ekte sosialantropologisk ånd. Mye av stoffet er egenopplevd, enten selv eller som tilstedeværende observatør, eller blitt fortalt det i det rette miljøet, sjakkmiljøet, oftest kanskje miljøet i OSS - Oslo Schakselskap.

Er vi sjakkspillere  originaler, raringer?  Jeg sier "vi" fordi jeg regner meg som sjakkspiller da jeg nesten daglig sitter og søker etter de beste trekkene i varianten "fjernsjakk". Jeg er fremdeles medlem av Sandnes sjakklubb, der jeg var formann en gang i forrige århundre, men jeg spiller ikke.

Myten om sjakkspillere som særinger fikk jo sitt oppsving under Bobby Fischers "vekst og fall".
Den godeste Fischer, av mange, helst amerikanere, vurdert som verdens beste gjennom tidene, var til tider langt ute i gråsonen på hva som regnes for "normalt"

Atle Grønn viser gjennom en rekke små "bilder" og episoder at sjakkspillere er vanlige mennesker med veldig forskjellig bakgrunn og øvrige interesser. De er bare bundet sammen i et felles bånd: sjakkinteressen. Denne interessen kan være et supplement til livet ellers eller altoppslukende til de grader at det blir selve livet.

Grønn gir bl.a. en interessant beskrivelse av liv, levnet og veggene i Oslo Schackselskap  og går videre ut i verden både med selvopplevde fortellinger og historier som har vandret i sjakkmiljøet.
Leseren får gjennom boken også en gjennomgang av en del sentrale begrep i sjakken, både av selve reglene og andre sentrale begrep som f.eks "bakspiller" og "bukk" (tabbe).. Andre meir historiske fenomen, som vel er helt ukjent for unge spillere i dag "h.p." eller "hengeparti" blir gjennomgått.

Deler av boka er rett ut spennende med dramatiske begivenheter over brettet, tidstrøbbel, "bukker", bløffer og ureint trav. Ureint trav forekommer, dessverre noen ganger, som da Viktor Kortsjnoj tidligere VM finalist, da 73 år (i 2005) klarte å lure sin unge 14 årige motspiller, til å tro at han hadde passert tidskontrollen etter 40 trekk. Denne unge spilleren var dog allerede stormester. Det var GM Magnus Carlsen.

IM Atle Grønn (vi sjakkspillere liker å sette oppnådde tittelgrader foran/bak navnet) er professor i russisk og har således hatt tilgang til og interesse for russiske spillere og kilder som få av oss andre.
Han trekker i boka opp flere personer og episoder som jeg ikke hadde hørt om tidligere.

Det er ikke mulig i en kort anmeldelse å beskrive alle de sider av sjakken som Atle Grønn klarer å presse inn i ei ikke altfor tykk bok på 300 sider. Han er innom mange av de spørsmål ofte oppstår når en snakker om sjakk.
Er sjakk kunst, idrett, vitenskap eller rett og slett bare et brettspill?
(Det siste alternativet  håper jeg bare hevdes av ignoranter og utenforstående ;))

Han tar videre opp skoleretninger innen sjakken, gruppert som analytisk og praktisk sjakk.

Grønn har vært forsiktig med diagrammer. Der han bruker dem er det så illustrerende at det ikke er nødvendig for leseren å "tenke sjæl", bare nikke anerkjennende til det som blir beskrevet.

Mesteparten av det som kommer fram av sjakkteori og sånt i boka er jo velkjent for de fleste sjakkspillere, men jeg fikk med meg en ny aha-opplevelse. nemlig Magnus Carlsen sin nyoppdagede erkjennelse i bedømming av stillinger med løperpar mot springer+løper, der vinstsjansen til "løperparet" blir forsterket om hver spiller har en springer i tillegg!

Det er vanskelig å definere en målgruppe når en skal skrive om sjakk, men jeg syns Grønn gir noe til alle. Til den utenforstående, til novisen. klubbspilleren og sannsynligvis også til mesteren.
For noen er denne innføringen i sjakkens verden  "godt nok," for andre en portal til videre lesing for oss som aldri får for mye.

Grønn fører leseren gjennom sjakken på en til tider labyrintisk måte, men han klarer stort sett overgangene mellom de vekslende temaene på en naturlig måte.  Boken åpner med "de besatte" , altså "de besatte" ikke "de gale" og ender opp med Magnus Carlsen sine to VM-matcher. Det siste som en fin oppvarming til kommende VM-match i New York i november.

Jeg vil anbefale alle, uansett om du har "spillestyrke" eller ikke, å lese boka for å få en innblikk i sjakkens verden, for å avkrefte noen myter som sjakken og dens spillere, selv om noen nok kanskje kan få det til, gjennom bare å fokusere på de litt "sære" av episodene å beholde sin "mening" om sjakken.

Innholdet virker, som sagt litt labyrintisk, noe Grønn har tydeligvis  har forsøkt å gjøre noe med ved å lage første kapittel som en brukerveiledning.
"Sjakken og livet. En brukerveiledning"
I denne veiledningen refereres det til diverse kapittelnummer, men disse kapitlene er ikke nummerert, verken i innholdsfortegnelsen eller inne i boka!
Det er muligens ikke forfatterens, men heller utgiverens "bukk".

Tidvis er boka morsom, noen steder på gapskratt, men som hovedinntrykk er den "humremorsom".

Det er blitt ei god bok om sjakk, kjøpt den og les den eller legg den under julegrana! Eller begge deler.

Terningen "triltet" ikke, den gikk rett i femmeren.

Sporvekslingsmordet - Hans Olav Lahlum

Krim
Utgitt 2016 
Cappelen Damm
432 sider


Den 7.ende krimromanen om K2 og Patricia, faktisk den tiende kriminalgåten hvis vi regner med de tre korte historiene som blei samla i et bind, "De fem fyrstikkene".

Denne boka er kanskje den beste. Den har et ganske intrikat handlingsforløp og utvikling som både K2 og hans forfatter har omtalt følger flere spor. Hvert spor har flere stasjoner hvor de forskjellige aktørene befinner seg.

K2, som altså er kriminaletterforsker Kolbjørn Kristiansen, hopper fra spor til spor for å komme til løsningen i denne saken, som etter hvert  kommer til å omhandle flere mord, både gamle og nye. Han blir igjen  godt hjulpet av sin rullestolsittende venninne Patricia, som både hjelper ham på rett spor og setter han på sporet igjen når han har sporet av.

Å spore av kan leseren også lett gjøre, fordi de forskjellige scenene skifter fort, de ulike aktørene kommer inn fra venstre og forsvinner ut til høyre eller motsatt, med eller uten endret status som mistenkt eller mystisk. De her mange relasjoner å holde styr på i de tre hovedsporene som K2 følger.

Jeg husker et gammel råd jeg fikk av min spansklærer da vi leste "Cien años de Soledad" av Gabriel García Márquez, om å lage et genealogikart over alle personene der for å holde orden på hvordan de sto i forhold til hverandre, og lagte meg for denne anledningen et relasjonskart over aktørene i denne boka. Da gikk det "meget bedre".

Mer kan jeg vel ikke si om handlingen uten å røpe for mye. Mye av poenget med en krimroman er jo at leseren skal ha et jomfruelig forhold til boken, at han skal sette seg inn i bokens mysterier, hint og villspor som forfatteren har lagt ut uten å være i forkant av fortelleren.

Dette er en Lahlum-bok. "Stemmen" er tydelig hans. Det er en slags lett avmålt, lett behersket, noen ganger litt halvstivt og kanskje også litt akademisk måte å formulere seg på, som er blitt en signatur på hans bøker. Stilen er til tider også morsom. Jeg har alle hans krimromaner i tillegg til hans mer historiske bøker og jeg føler han har dradd noe av stilen fra disse over i krimromanene, noe som er bra, det gir særpreg.

Lahlum har både med sine krimgåter i mer klassisk stil, sine historisk baktepper i romanene og sin stil sin egen plass i norsk krimlitteratur. Sin egen krimhylle i litteraturhistorien for å si det sånn og det er både underholdende og morsomt å gå i gang med ei av hans bøker inn i mellom all den andre litteratur jeg leser.

En nylig kritiker har kritisert bokens personer for å være sjelløse pappfigurer.
Men hallo, der!
Dette er ikke en utviklingsroman , men en klassisk krim. Vi er ikke så veldig interessert i personenes utvikling annet enn hvordan de står i forhold til det å være inne eller ute av mistanke.

Det får være leseren som på egenhånd danner seg bilder av disse personene ut fra egne erfaringer.
Jeg kan i denne sammenheng henvise til mitt tidligere innlegg i denne bokbloggen, Om Pierre Menard-forfatter av Quijote. som handler litt om å se litteratur fra leserens synsvinkel.

Joda, både K2 og Patricia han virke litt upersonlige og leverer kanskje ikke for mye av seg selv. De sliter også litt med kommunikasjonen, men kanskje ikke verre enn folk flest til sine tider. Dessuten, det ér en utvikling i forholdet i denne boka. I tillegg har forfatteren foretatt et nytt grep, ved å la Patricia være fortelleren en kort stund. (Et sporskifte?!)

Jeg syns at Lahlums  tidligere bøker har vært nesten fri for erotikk og sex, noe jeg syns har vært litt befriende som en avveksling fra andre bøker.
K2 trenger ikke være kjønnsløs, noe han jo heller ikke er, men en trenger ikke dynge på med masse sengeøvelser for "at bibeholla publikens interesse".(Sitat Vreeswijk).
I denne boka ser vi dog nok tendenser til en litt mer frivol K2.

Lahlums bruk av bilder og symboler. de liker jeg. Kanskje fordi jeg føler meg hjemme der.
Denne gangen har han klart å knytte noen av disse bildene fra forskjellige scener til et begrep som kanskje sporer leseren.

 Lahlum har lagt januar 1973, en historisk og politisk interessant periode, men vi får bare noen drypp av omverdenen. Men de dryppa er så vidt jeg kan se ekte. Han innrømmer selv dog at han har løyet litt om snømengden det året.

Som sjakkspiller har jeg jo ventet på at noen skulle begynne å spille sjakk i bøkene hans. Nå gjør de det. Forfatteren bedyrer at dette ikke er noen sjakkroman, noe det heller ikke er, og at leseren ikke skal være redd for å falle av selv om en er ukjent med sjakk. Det er rett, det kluet som er hentet ut fra  sjakken er godt forklart av en av aktørene.

Til slutt
Det gleder meg at sjakkteori brukes til hjelp i etterforskningsmetodikken og  håper bare at andre forfattere kan vise til hvordan sjakken kan nyttes som hjelp til å løse hverdagens utfordringer.
(Joda, Kasparov, du har vært inne på det).

Helt til slutt,
Jeg syns dette var en god krim som jeg håper når ut til flere enn hans vanligere tilhengere vi finner på Facebook. Jeg trillet også terning her, den svirra litt rundt, men landa til slutt på 5!.

Svenske gummistøvler - Henning Mankell

Roman

Utgitt 2016

435 sider

Oversatt fra svensk ved Kari Bolstad (MNO)

Gyldendal Norsk Forlag

Opprinnelig utgitt på svensk i 2015 (Leopard förlag)

Tittel: Svenska gummistövlar

Lest 15.-17.august 2016

Høsten, det dreier seg om høsten, om å bli  gammel, om vennskap, om svik, lengsler, løgn, familie, noen å snakke med, å kunne samtale i det heile tatt, om å bli sett, men først og fremst om det å bli gammel.

Hovedpersonen. bokens jeg. er en pensjonert lege på noen-og-seksti som har flyttet til den stockholmske skjærgården hvor han har arvet et sted, som  består av ei lita øy, noen skjær. På øya et hus og ei campingvogn.
Her ute sitter naboene på hver sine småøyer og all transport av mennesker og annet foregår med båt. Stort sett med småbåter.

En natt brenner huset til legen. Han har jo forresten et navn, nemlig Fredrik Welin. Huset brenner ned til grunnen og det er bare så vidt kan kommer seg ut. Det eneste han sitter igjen med er to grønne
gummistøvler, begge laget for venstre fot!
Så er historien i gang. Det viser seg at brannen er påsatt på fire steder. Hvem har gjort det?
Han selv? En av de andre øybeboerne? Eller en fremmedkar?  Det bygges opp en sterk spenning i boka om dette temaet, godt hjulpet av forskjellige små episoder som får mistankene til å gå i forskjellige retninger. Dette er jo ingen krimroman. Det finnes ingen Kurt Wallander som kommer inn og løser gåten, som blir sett på som et mordbrannforsøk. Men det finnes en løsning.

Brannen, eller rettere serien av påsatte branner er bare et av flere temaer i romanen. Forholdene til to kvinner som mer og mer griper inn i hans tilværelse og utviklingen av disse er to andre. Disse to kvinnene er hans datter, Louise, som han kun ble klar over og kjent med da hun var godt voksen, og journalisten Lisa Molin, som egentlig tar kontakt for å skrive om brannen, eller heller om en person som har mista alt han  hadde.

 Livet i skjærgården går ellers sin vante gang. Fredrik er "på nikk" med de fleste og alle kjenner jo legen som selv om han er pensjonert, drar opp legeveska for å sjekke forskjellige slags ting når noen er syke og også når den uhelbredelige hypokonderen av en nabo feiler et eller annet.

Selv om innbyggerne her ute har sine krangler og feider, så er det også en solidaritet. Den kommer kanskje tydeligst fram når noe truende oppstår, som. f.eks disse brannene.  Alle fremmedfolk blir møtt med skepsis. Heller ikke Fredrik, som jo stammer herifra, føler seg helt akseptert.

Et sentralt spørsmål  romaner er "hvor godt kjenner jeg ham/henne?  Også påstanden "jeg kjenner deg ikke!"  blir framført en del ganger i hans nærmeste omgangskrets. Kommunikasjon og det å gi seg ut til andre mennesker, nære som fjerne, er nå flere sliter med. Selv har Fredrik også sine svakheter på dette området. I tillegg lyver han og han snoker. Det er han ikke aleine om, postmannen, en av naboene har et notorisk rykte på seg om at han har lest alt av post til og fra skjærgårdsfolket og distribuert sin viten om dette i lokalmiljøet.

Mye av boka handler altså om det å bli gammel, om sykdommer, reelle som mulige, om aldringsprosessens kjemiske innvirkninger på kroppen. Dette vet jo legen alt om. I tillegg om det sosiale, at folk dør rundt en, at en for det meste bare ser yngre mennesker hvor enn en går. dette blir det negative tanker og en smule depresjon av.     

Fredrik vil gjerne bygge opp et nytt hus på branntomten med forsikringspengene han har i vente, men dette vil drøye da politiet i mangel av noen bedre kandidat etterforsker ham som ildspåsetteren.

I tillegg er det nye grønne gummistøvlene som han har bestilt via den lokale kjøpmannen for små.
Det har tatt fryktelig lang tid før de kommer og så er de ikke brukenes.
Vi kan kanskje se på disse støvlene som først var mindre anvendelige ved at de begge var til venstre fot, deretter at de nye drøyde svært med å komme, for så å være for små, som symbol på alt oppsamlet problem og elende som var blitt ham til del.

Så kommer gummistøvlene. De er grønne. Politiet får en ny mistenkt. Forsikringspengene kommer,
huset bygges. Forholdene til datteren og til venninnen Lisa Molin er i bevegelse.
Støvlene er grønne.
Håp!

Det er høst i de siste setningene, men mørket skremmer ikke lenger.

Det er en del symbolikk i boka. Hadde jeg lest den en gang til, ville jeg nok kanskje ha funnet flere.
I tillegg til de grønne gummistøvlene kan jeg nevne at skjærgården med sine isolerte små øyer og skjær kan stå som symbol på mellommenneskelig isolasjon, problemer med kommunikasjon og mange på kunnskap om og kjennskap til hverandre.

En mysende skepsis til fremmedfolk fra disse småøybeboerne, det er ikke noe annet enn vår fremmedfrykt i symbolisert form.

Det å kunne leve sammen i en kjærlig harmoni med forskjellig kulturell og etnisk bakgrunn berører også forfatteren når han beskriver familien til datteren Louise. hun er gift med en nordafrikaner og lever i kjærlighet og harmoni med ham og deres lille barn og en handikappet slektning av mannen i Paris.

Språklig sett er jo Mankell på topp syns jeg. Han er morsom, ikke gapmorsom, men humremorsom gjennom både det glade og det triste. Boka er lettlest, men man faller kanskje for fristelsen å galoppere gjennom. Da har mann lett for å miste de små blomstene på marken.
Det har jeg kanskje gjort.

I mine bokinnlegg har jeg poengtert at bøkene bør islett av tema som jeg interesserer meg for eller ønsker å vite mer om. Det har ikke denne, hvis man da ikke kan se på hans beskrivelse av det å bli gammel og isolert og innse at en selv befinner seg omtrent på samme stadium i livet og at en kanskje kan få et par aha-opplevelser.
Men temaet "å bli gammel" er jo ikke noe "kjekt program".

Oversetteren ser ut til å ha gjort en grei jobb, men det er noen spor av "svenskismer" her og der. Tydeligst er "strømming. Joda, du finner kanskje ordet også oppført i bokmålslista, men det heter da "sild"!.

Det er trillet 6-ere hos en derværende avis. Det er muligens en takk for alt til en stor forfatter som døde i 2015. Jeg har kanskje ikke like lett for å bli panegyrisk, men gir en 5-er, en sterk femmer.
Ikke bare det, jeg skal også skaffe meg og lese forgjengeren "Italienske sko" (2006).

La Catedral del mar - Ildefonso Falcones

Historisk roman

Utgitt 2006
669 sider
Grijalbo (Spania)
Spansk

Også utgitt på norsk:
"Havets katedral"  Bazar 2009


Lest 09.august 2016 (spansk utgave)

Det passet kanskje godt å få lest denne boka nå, da etterfølgeren skal komme ut i september  på spansk. Jeg har hatt den i hylla lenge og har begynt på den flere ganger, men så har det dukka opp andre bøker som virket mer interessante.
Så var vi i innom Barcelona i sommer gikk også en tur nedom Basilikaen Santa Maria del mar som er en viktig del av boken. Vi så på det enorme interiøret og den arkitektoniske framføringa og det ga meg en inspirasjon til å få lest boken.

Interiør av Santa Maria del Mar med statuen av Jomfruen med barnet. Tatt motsatt vei.

Boka er en murstein og på spansk kan det bli noen harde tak. Men den er vel verd å lese.

Vi kan vel kanskje kalle den en utviklingsroman. Vi følger i alle fall unge Arnau Estanyol fra da han som liten gutt flykter fra landsbygden sammen med faren inn til Barcelona. Han blir antatt som lærling, driver som laste- og lossekar på havna, som steinbærer til den nye kirken, deretter som soldat og siden som pengeveksler hvoretter blir rikere og rikere og innehar flere viktige verv i byen.
Opp gjennom tiden får han flere uvenner fra de forskjellige tidsepokene og han får seg også en omgang med inkvisisjonen, og som skal mer til enn en bønn for å komme seg ut av. Hvordan det ender, røper jeg jo ikke.

Handlingen foregår stort sett Barcelona, men også noe ellers i Katalonia, fra 1320 til 1384. Hovedpersonens utvikling fra liten gutt til eldre herre faller sammen med byggingen av Basilikaen Santa Maria del Mar. "En kirke av folket for folket". I motsetningen tio Katedralen "Seu", som ligger bare en liten spasertur unna, så fikk ikke denne  bidrag fra konge eller øvrighet, men ble finansiert av byen innbyggere ved penger eller dugnad. En viktig gruppe var de såkalte "bastaix", losse- og laste- folka på havnet, som også bar store steiner fra steinbruddet oppe på Montjuic ned til kirken, som også blei kalt Havets Katedral. Arnau startet sin karriere som en slik bastaix og disse spiller en viktig rolle gjennom boken.

Arnau blir veldig knyttet til denne kirken. Hans ser fascinert på at den blir bygget, senere deltar han også som "bastaix", kan knytter kontakter med prestene og ikke minst, statuen av Jomfru Maria som er sentral i kirken, blir et substitutt for hans egen fraværende mor.

Styrken i boka er de historiske skildringene. Forfatteren har gjort et godt feltarbeid mht til å samle inn opplysninger og han klarer å gi oss en veldig bra skildring på dagliglivet og hendelser i Katalonia på 1300-tallet.
Så vidt jeg har kunnet sjekket er han å stole på når det gjelder historiske begivenheter som kommer inn i handlingen i boka. Miljøskildringene er malende og klare.

Jeg har vel gjentatte ganger hevdet at ei god bok også skal gi leseren noe som gir ham lyst til å lære mer om. Det har denne boka til gangs for min del.
Spania , eller rettere sagt Katalonia i seinmiddelalderen (Baja Edad Media). Vi får innblikk i et samfunn som er organisert på en heilt annen måte enn hos oss. Landsbygda og byen har forskjellig status og forskjellige lover. En flyttet ikke lett fra by til land eller omvendt. Det hadde mest med eierskap til både jord og folk å gjøre.
Arnau og hans far, Bernat, var bønder som hadde disposisjonsrett over sin jord, en rett som gikk i arv. Vi hører at for noen generasjoner siden var de frie, men at de nå var underlagt en jordeier. De var stavnsbundne, de kunne gikk flytte på seg, de måtte utføre lange arbeidsøkter hos jordeieren osv. I tillegg hadde jordeieren, som regel en adelsmann visse rettigheter som kaltes "usos malos". En av disse var å kunne ligge med bruden når en av hans underlagte bønder giftet seg.

For å oppnå friheten bestemmer Bernat seg for å flykte fra landsbygda og til Barcelona. Jordeierne hadde full rett til å forfølge og fange inn sine bortrømte undersåtter, og føre dem tilbake landsbygda, men dersom en kunne bevise at en hadde bodd i Barcelona "år og dag" - et år og en dag - kunne en få et bybeboerbrev, og ved denne endring av status var en frigjort fra jordeierens klør. Verken han
eller andre adelsfolk kunne legge hånd på deg, og du var fri.
Fri, vel, ikke etter våre normer. Det var stor klasseforskjell. Det var mestere, svenner, arbeidere, lærlinger og slaver. Byen var delt inn i yrkesgrupper som hver hadde sin bydel med egne ledere. Jødene hadde egen bydel. Byene hadde sine egne lover og kongens makt var ikke ubegrenset der. Kongen var dessuten avhengig av lån fra byens rike menn for å finansiere sine kriger, og var ikke alltid like klar til å involvere seg i byens stridigheter, verken interne eller med kirken.

Politisk sett var det mange aktører, konger, grever, baroner, mektige og rike bybeboere og ikke minst kirken! I det heile tatt var middelalderens Spania en komplisert scene.
Formelt sett lå Barcelona under "conden" (greven) av Katalonia, som igjen måtte svare til kongen av Aragon, Aragon var en stor sjøfarernasjon som erobret Mallorca også hadde andre besittelser rundt om i Middelhavet.
Spania delt i forskjellige kongeriker og stater og hver av disse hadde sine egne regler og lover.
 Dette var det vannet som Arnau måtte svømme i. Her var det maktkamper og problemer. Folk som klatret og folk som  falt ned. Fiender, svik og kvinner, ømhet og kjærlighet.

Arnau ender som baron og landeier, men han glemmer ikke sin bakgrunn. På sine jordegodser avskaffer han de spesielle "usos malos", noe som skaper en del rabalder hos de andre landeierne i distriktet og også flere fiender. Han er i sitt hjerte en "bastaix" og disse spiller sammen med "Jomfruen" i Havets Katedral en viktig rolle mot slutten av boken.

Revolusjonær?
Nei, det ville være en historisk anakronisme å kalle Arnau for revolusjonær. selv om han i mange begivenheter står på de svakes side. Dette er en historisk roman og forfatteren må forholde seg til historiske fakta og ikke dikte inn noe annet. Det var opprør i Barcelona, men det var først og fremst pga av sult og en veldig skeiv fordeling av det som var å få av mat under blokader utført av f.eks Genova. Arnau er meget religiøs og det var nok ikke  hans tanker å gjøre noe som veltet om på samfunnssystemet, som kirken støttet.
Dessuten, forfatteren har sympatier med Partido Popular, Spanias høyreparti og har gode relasjoner til statsminister Rajoy. Han har nok ikke hatt intensjoner om å skrive progressiv, samfunnskritisk litteratur.

Dette er ikke en eksperimentroman, forfatteren tilfører ikke litteraturen noe nytt. Det er en grei fortelling i fortid med en hovedperson, men der han også går inn andre personers tankesett og er således enn allvitende forteller.

Jeg syns boka har noen svakheter som jeg ikke skal begi meg inn på uten å gi for mye av handlingen, men det historiske miljøet som er bakteppet for romanen er så bra skildret og interessant for videre lesning at jeg gir romanen terningkast 5.

Jeg har også bestilt oppfølgeren som kommer på spansk i september!

Djevelmasken - Tom Egeland

Krim/Roman
Utgitt 2016
Aschehoug
534 sider
Lest  01.juni-03.juni 2016

Den nylig utgitte 6. boka med Bjørn Beltø har nå også vært en runde blant kritikerne og så vidt jeg kan se så har den fått litt "deng" av dem som vil ha en vill og gal BB som blir jaga av sted fra fare til fare.
Tom Egeland har selv erklært at det ville han ikke ha denne gangen, og har kommet bra ut av det!
Jo, den albino arkeologen, nå faktisk professoren, er mer nedpå, han minner oss av og til med, jo. han har vært innlagt, men jeg føler han denne gang er et stykke unna, trass i alt styret med djevelmaska.

Ikke bare BB er blitt roligere, men tempoet i boka er også det. Du får god tid til å fordøye det som skjer både det som skjer i Juvdal, hans imaginære hovedscene innerst i en dal i Telemark. og side-scenene. I Oslo. i Roma, i California, og også i Helvete?!.

Det at boka er en murstein på over 500 sider kan kanskje forsterke inntrykke av at det er ei langsom bok.

Tre personer er drept, den ene 1708, den andre i 1963 og den tredje i 2015 alle i eller i nærheten av Juvdals kirke, Dvs den første ved stavkirken, mens de to andre døde ved nykjerka.

Bjørn Beltø, aner en sammenheng mellom disse, det gjør ikke lensmannen, så er historien i gang.
På vanlig Tom Egeland-manér  også iblandet djevel og demoner, suspekte kirkefolk, uhyggelige symboler, ondskap , fortielser,gamle synder og ørlite kåtskap.

Tom Egeland har som vanlig gjort et godt arbeid på forhånd med fakta om både himmel og helvete, om djevler og kirkemenn, ja han har også en følelse av hvordan selveste Satan tenker!?

Jeg har tidligere skrevet at ei god bok for meg bør ha elementer av fakta som pirrer leserens nysgjerrighet og som får han/henne til å søke mer kunnskap om temaet. Tom Egeland sine bøker har dette til gangs. Han dikter opp, bevares, men han har veldig mye dokumentert fakta.
Fakta om demoner og djevler?
Vel, litteratur da, han viser til mye dokumentert litteratur om emnene.

Hva med djevelmasken?
Det er en babylonsk djevelmaske  som kommer og forsvinner og dukker opp igjen, og som settes i forbindelse med dødsfallene. En skikkelig skummel sak som skremmer vettet av folk og som minner dem om alt det faenskapet som farer rundt. Masken anses også som skyldig eller medvirker til udådene.

Tom Egeland får leseren til å lese sidene så fort han kan for ikke dette av på ferden. Denne ferden bringer oss gjennom en kronglet reise både i fortid og nåtid, både med handling og tankesett, til BB har løsningen klar. BB har vært gjennom mange runder med "overnaturlige krefter", men løsningen er mer materialistisk.

Han finner ut at det som skjedde i alle tilfellene hadde en plausibel forklaring, men vi sitter igjen med en liten følelse av at det kanskje var noe ved den der masken, likevel?
Eller hva?

Måten Tom Egeland har lagt boken opp på gjør at vi godt kan kalle den "roman" eller "historisk roman" i stedet for "krim". Den bærer mye av den vanlige romanen i seg.

Han varierer med nåtid og fortid, det hjelper oss jo med å finne ut hvor vi er i tiden.
Når det gjelder synsvinkel bruker han "jeg" om BB og 2015, "han"  i 1963 og "du" i 1708.
Det siste, at han bruker "du" om fortelleren er vel kanskje sjeldent. Enda sjeldnere er det at forfatteren bruker alle tre perspektivene i samme verk. Jeg kan i farten bare komme på Carlos Fuentes sin roman "La muerte de Artemio Cruz" (Artemio Cruz's død) (Mexico 1962) som veksler mellom disse (él,tú,yo) konsekvent.
Jeg ble så fascinert av det at tankene en stund glei over på "Artemio Cruz" og glemte hva jeg leste.
Dog var jeg raskt tilbake på stien igjen...

Selv om det å bruke "du" kan virke noe sært, vil leseren ved slutten av boka se at det kanskje ikke var så unaturlig, likevel.

Djevelmasken er tross av at den er noe "treigere" enn hans andre bøker, en "page turner", leseren jager på for å se hva pokker nå som skal skje !

Jeg triller en femmer.

Det er en utfordring å anmelde ei bok som har sterke elementer av krim i seg, det er fort gjort å røpe vesentlige deler av handlingen. Jeg håper jeg har klart å gi "Djevelmasken" en anstendig omtale uten at noe blir avslørt, det er det Bjørn Beltø som skal gjøre!

Kjøp boka!

Etter i saumane - Kjartan Fløgstad

Essays - Undertittel: Kultur og Politikk i arbeidarklassens hundreår.
336 sider

Utgitt 2016
Gyldendal norsk forlag

Lest 17.april - 23.april 2016

Boka består av 22 essays, 11 skal være nyskrevne, resten av litt eldre dato. Samlingen er delt i fire kapitler : I Musikken, II Vitskapen, III Kulturen og IV Politikken, i tillegg til en innledning og avslutningen , "På Marmorklippene".

Det forundret meg først at Fløgstad åpner denne samlingen med et sitat fra fortellingen  "Uqbar, Tlön y Orbis Tertius" fra  "Ficciones" (1956 Buenos Aires) av Jorge Luis Borges. Jo, Fløgstads er glad i Latinamerikansk litteratur, men hva så?

Jo, så vidt jeg husker fra min egen lesning av denne boken , så var eller er "Tlön" et fantasiland der det ideelle har fortrengt det materielle, der språket mangler substantiver som er erstattet av subjektive beskrivelser, der psykologien er overordnet vitenskapen.

Dess mer jeg har tenkt over det, dess mer treffende syns jeg sitatet

er, det drar nemlig fram essensen i essayene!

Den røde tråden i boken , og nå siterer jeg Fløgstad "viser korleis borgarskapets ideologiske klesplagg heng i hop, eller raknar i saumane. Boka tar opp tråden og viser andre måtar å sy saman verdensbilde på."

Han sier bl.a. at kapitalismens intellektuelle er i ferd med å omskrive det 20. århundres historie, "i smått som i stort og på mange felt".

For å dra ut noen eksempler så viser han til norske folkemusikere som på grunn av sin nasjonale musikkinnstilling ble sett på som å være svake for nazismen, mens "stornasser" som f.eks Herbert von Karajan, berømt dirigent for både Berliner og Wiener- filharmonikerne og flere med ham slapp unna og fikk holde på med sitt uten avbrudd.

I det heile tatt går Fløgstad igjennom mange nazister som ikke fikk sin fortjente straff, men som fortsatte i sine offentlige stillinger etter krigen. Leger og advokater var i overraskende stor grad nazister, også i Norge. Bl.a. var de dommerne som sto for domfellelse av tyske studenter til "Berufsverbot"  (yrkesforbud) på 70-tallet pga av sine politiske standpunkt, også var dommere høyt oppe i Nazi-systemet.

Forbindelsen mellom borgerskap, landadel og nazister var tettere enn mange likte å innrømme etter krigen. Mange av nazistenes idéer virker forlokkene på disse gruppene. Deres målsetning var jo å holde arbeiderklassen nede, eller i det minste i sjakk slik at de ikke fikk kjempet seg til flere rettigheter. I så måte virket nazistene tankesett og politikk som et nyttig instrument.

Både i historieskriving og politikk er det gjort store bestrebelser på å overfokusere på noens forbrytelser, mens tilsvarende gjort av andre er blitt bagatellisert.

I det heile tatt har er arbeiderklassen blitt demonisert. Ett av de nyere forsøkene er det forholdsvis nye begrepet "kommunasisme" som selvfølgelig er fullstendig vrøvl, men med klare hentydninger til Hitler/Stalin er formålet med det å skremme.

Fløgstad unnlater heller ikke å nevne at forsvaret av kapitalismen og borgerskapets stilling har ført til kupp og høyrediktatur i flere land i Europa, som Spania. Hellas og Portugal og mange flere ellers i verden.

Det jobbes hardt i nyliberalistenes tenketanker som Citiva og Nest

med å utforme og selge inn filosofi, tankesett og forestillinger som gagner borgerskapet. Godt hjulpet at det Fløgstad kaller "medial støy", omdefinering og vridning på begreper mm. Han navngir en historiker i Nest som er tatt for kildeforfalskning uten at det ser ut til å ha blitt noe særlig oppstuss av det.

Det er når jeg leser slikt og også med tanke på hvem som styrer mediene en sitter igjen med en følelse av at vi er på rask vei mot "Tlön",

I denne boken er det mange eksempler og gjennomganger av fakta som bygger opp mot den røde tråden. De få eksemplene som jeg har trukket fram, tjener ikke på langt nær som en fullverdig presentasjon av innholdet, men kun som en smakebit.

Tankene, analysene og beskrivelsene i boka er godt dokumentert med en kildeliste på over 8 sider.

Selvsagt har en bok med et slikt innhold fått en del kritikk, noen mener det er konspirasjonsteorier, mens en tenketanker og historiker fra Nest, fylte sin munn  og kalte Fløgstad en klovn.

Muligens i mangel av gode argumenter mot.

Jeg har også lest flere gode og positive anmeldelser.

Boken fortjener å bli lest, ikke bare av folk som er historie og politisk interesserte eller er spesielt opptatt av Fløgstads skriving.

Les den med åpent og gjerne kritisk sinn, som en jo alltid skal lese bøker med, så vil du nok kanskje få en aha-opplevelse.

Det jeg håper leserne får med seg av denne boka er å bli oppmerksom på de kreftene og prosessene som er i sving i det samfunnet vi lever i og at leserne ikke skal ta for gitt at de

rettigheter og goder en har i dag vil fortsette uten videre.

For min egen del var det mange nye opplysninger i stoffet, men ingen særlig oppsiktsvekkende og oppskakende, snarlig heller en stadfesting av noe en hadde en følelse av fra før.

Det som kanskje var litt overraskende var hvor mye litteratur det finnes om det Fløgstad skriver om og hvor lite av dette som er kommet fram blant folk.

Kanskje ikke så overraskende likevel, vi er jo på vei mot "Tlön".

Jeg har boken 4/5 på Goodreads, jeg er fristet til å gi terningkast 5 pga av innholdet, men må trekke litt for at jeg synes framstillingen kan virke litt rotete og springende noen steder. Muligens dette fordi det da fordi det opprinnelig har vært 22 enkeltstående essays og ikke et gjennomstrukturert verk.