lørdag 27. august 2016

Sporvekslingsmordet - Hans Olav Lahlum


Krim
Utgitt 2016 
Cappelen Damm
432 sider


Den 7.ende krimromanen om K2 og Patricia, faktisk den tiende kriminalgåten hvis vi regner med de tre korte historiene som blei samla i et bind, "De fem fyrstikkene".

Denne boka er kanskje den beste. Den har et ganske intrikat handlingsforløp og utvikling som både K2 og hans forfatter har omtalt følger flere spor. Hvert spor har flere stasjoner hvor de forskjellige aktørene befinner seg.

K2, som altså er kriminaletterforsker Kolbjørn Kristiansen, hopper fra spor til spor for å komme til løsningen i denne saken, som etter hvert  kommer til å omhandle flere mord, både gamle og nye. Han blir igjen  godt hjulpet av sin rullestolsittende venninne Patricia, som både hjelper ham på rett spor og setter han på sporet igjen når han har sporet av.

Å spore av kan leseren også lett gjøre, fordi de forskjellige scenene skifter fort, de ulike aktørene kommer inn fra venstre og forsvinner ut til høyre eller motsatt, med eller uten endret status som mistenkt eller mystisk. De her mange relasjoner å holde styr på i de tre hovedsporene som K2 følger.

Jeg husker et gammel råd jeg fikk av min spansklærer da vi leste "Cien años de Soledad" av Gabriel García Márquez, om å lage et genealogikart over alle personene der for å holde orden på hvordan de sto i forhold til hverandre, og lagte meg for denne anledningen et relasjonskart over aktørene i denne boka. Da gikk det "meget bedre".

Mer kan jeg vel ikke si om handlingen uten å røpe for mye. Mye av poenget med en krimroman er jo at leseren skal ha et jomfruelig forhold til boken, at han skal sette seg inn i bokens mysterier, hint og villspor som forfatteren har lagt ut uten å være i forkant av fortelleren.

Dette er en Lahlum-bok. "Stemmen" er tydelig hans. Det er en slags lett avmålt, lett behersket, noen ganger litt halvstivt og kanskje også litt akademisk måte å formulere seg på, som er blitt en signatur på hans bøker. Stilen er til tider også morsom. Jeg har alle hans krimromaner i tillegg til hans mer historiske bøker og jeg føler han har dradd noe av stilen fra disse over i krimromanene, noe som er bra, det gir særpreg.

Lahlum har både med sine krimgåter i mer klassisk stil, sine historisk baktepper i romanene og sin stil sin egen plass i norsk krimlitteratur. Sin egen krimhylle i litteraturhistorien for å si det sånn og det er både underholdende og morsomt å gå i gang med ei av hans bøker inn i mellom all den andre litteratur jeg leser.

En nylig kritiker har kritisert bokens personer for å være sjelløse pappfigurer.
Men hallo, der!
Dette er ikke en utviklingsroman , men en klassisk krim. Vi er ikke så veldig interessert i personenes utvikling annet enn hvordan de står i forhold til det å være inne eller ute av mistanke.

Det får være leseren som på egenhånd danner seg bilder av disse personene ut fra egne erfaringer.
Jeg kan i denne sammenheng henvise til mitt tidligere innlegg i denne bokbloggen, Om Pierre Menard-forfatter av Quijote. som handler litt om å se litteratur fra leserens synsvinkel.

Joda, både K2 og Patricia han virke litt upersonlige og leverer kanskje ikke for mye av seg selv. De sliter også litt med kommunikasjonen, men kanskje ikke verre enn folk flest til sine tider. Dessuten, det ér en utvikling i forholdet i denne boka. I tillegg har forfatteren foretatt et nytt grep, ved å la Patricia være fortelleren en kort stund. (Et sporskifte?!)

Jeg syns at Lahlums  tidligere bøker har vært nesten fri for erotikk og sex, noe jeg syns har vært litt befriende som en avveksling fra andre bøker.
K2 trenger ikke være kjønnsløs, noe han jo heller ikke er, men en trenger ikke dynge på med masse sengeøvelser for "at bibeholla publikens interesse".(Sitat Vreeswijk).
I denne boka ser vi dog nok tendenser til en litt mer frivol K2.

Lahlums bruk av bilder og symboler. de liker jeg. Kanskje fordi jeg føler meg hjemme der.
Denne gangen har han klart å knytte noen av disse bildene fra forskjellige scener til et begrep som kanskje sporer leseren.

 Lahlum har lagt januar 1973, en historisk og politisk interessant periode, men vi får bare noen drypp av omverdenen. Men de dryppa er så vidt jeg kan se ekte. Han innrømmer selv dog at han har løyet litt om snømengden det året.

Som sjakkspiller har jeg jo ventet på at noen skulle begynne å spille sjakk i bøkene hans. Nå gjør de det. Forfatteren bedyrer at dette ikke er noen sjakkroman, noe det heller ikke er, og at leseren ikke skal være redd for å falle av selv om en er ukjent med sjakk. Det er rett, det kluet som er hentet ut fra  sjakken er godt forklart av en av aktørene.

Til slutt
Det gleder meg at sjakkteori brukes til hjelp i etterforskningsmetodikken og  håper bare at andre forfattere kan vise til hvordan sjakken kan nyttes som hjelp til å løse hverdagens utfordringer.
(Joda, Kasparov, du har vært inne på det).

Helt til slutt,
Jeg syns dette var en god krim som jeg håper når ut til flere enn hans vanligere tilhengere vi finner på Facebook. Jeg trillet også terning her, den svirra litt rundt, men landa til slutt på 5!.













Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar