El Laberinto de los Espíritus - Carlos Ruíz Zafón

Roman Utgitt 2016
925 sider
Planeta (Spania)
Spansk
4 og nok siste bok i serien "El Cementerio de los Libros Olvidados"
På norsk "De glemte bøkers kirkegård".

Enda ikke utgitt på norsk men tittelen kan oversettes til
"Åndenes labyrint"  
(Det kan også oversettes til "Sinnenes labyrint" og det kan også passe inn som tittel på norsk, men vi får se hva forlaget velger).

Lest 24.januar 2017 (spansk utgave)

Like før jul kom den spanske utgaven av etterlengtede fjerde romanen i serien "De glemte bøkers kirkegård"  som de norske utgiverne har valgt å kalle den. Jeg ville nok ha foretrukket "gravlund" eller i dette tilfelle helst "gravplass" siden det her er snakk om bøker og ikke mennesker og slik som jeg ser det ikke er tale om noen kirkelig, men en kulturell eller litterær handling som dreier seg om å ta vare på bøker og hindre dem fra ødeleggelse og glemsel.

Etterlengtet ja, siden de tre første bindene i serien kom i 2001 (2004), 2008 (2008) og 2011 (2012).

(Norske utgivelser i parantes), men mest fordi denne boka skulle nøste opp trådene fra de tre første bindene, som også godt kan leses som frittstående enheter, og lime dem sammen til en helhet .

De måtte jo bli ha en svær oppgave og det blei ei overdådig bok, en tykk murstein på nesten tusen sider med ikke altfor stor skrift, så det var tydeligvis  mye som skulle fortelles.

Det som gjør disse fire romanene til en "syklus" er at de trass i mange historier og hendelsesforløp hver for seg har det til felles at de også handler om litteratur og det å skrive og ikke minst om denne "kirkegården" for glemte bøker. Inngangen ligger i en bygning sentralt i Barcelona og den inneholder en enorm mengde bøker organisert i et system med både ganger, broer og tunneler. Disse bøkene er reddet fra undergangen av en liten gruppe mennesker bl.a. ved å sikre seg disse fra nedlagte bokhandlere og andre samlinger som skal avvikles. Dette er ikke noe offentlig bibliotek men et sted bare et fåtall kjenner og har adgang til. Denne adgangsretten følger gjerne fra far til sønn eller datter eller ved at en blir spesielt invitert.

En kan godt se denne syklusen som en skal familiekrønike for bokhandlerfamilien Sempere fordi denne familiens medlemmer og også venner står sentralt i alle romanene, selv om de ikke alltid kan kalles hovedpersoner.

Denne fjerde romanen skulle altså være toppsteinen i byggverket, den som på en må skulle låse dette sammen til et heile. Litt mer konkret hadde forfatteren tenkte  å samle alle historiene og det det måtte være av løse tråder og de forrige romanene og samle og lime dem til en fullstendig historie om personene og ikke minst familien Sempere. 

Det er mange handlinger, forhold og ikke minst forbrytelser som ligger igjen langs veien for leseren etter å ha lest disse, og det ligger igjen tilsvarende mange ubesvarte spørsmål.

Det har han lykkes med!

Hvordan løser forfatteren dette? Jo, han introduserer et "lim", Alicia Gris,en ung dame med sår på både kropp og sjel eller Mussolinis bombing av Barcelona i 1938 som førte til over tusen døde og det dobbelte med sårede.  Vel, Alicia overlevde altså og havnet seinere i en obskur politiavdeling der hun som en slags  kvinnelig,iberisk James Bond, med rett til å drepe, bidrar til å nøste opp og avdekke diverse hendelser fra disse tre romanene, fra tiden før 1920 og fram til midt på 60-tallet, ja boka fortsetter om enn i noe mer raskt tempo helt fram til våre dager.  Hun drikker riktignok ikke "shaken ,not stirred", men et glass hvitvin når hun får sjansen.

Boka har mange fasetter og mange hendelser som går parallelt noe som krever litt av leseren å holde styr på. Tilsvarende med persongalleriet og hvordan disse står i forhold til hverandre etter hvert. Disse relasjonene endres også etter hvert som fortellingene skrider fram. Både enkelte familiære, personlige forhold og enkeltes forhold til etikk  kommer noen ganger som en overraskelse.

Det er både skurker og helter og noen midt i mellom, folk som har noe å skjule, men med tanke på tidsepoken i denne fjerde boken, mesteparten av handlingen foregår rundt 1959-60, i et strengt Franco-diktatur kan ikke lovens bokstav alltid betraktes som "hellig".

Det er også kjærlighet, svik og drama, mørke og mystikk.

Boken kan leses som en "thriller" en spenningsroman, en kan godt si at denne nesten-tusensiders-romanen  har i seg en thrillerroman, en veldig intens og spennende spenningsroman, men du mister mye av verdien i boken og må skumme mange sider hvis du bare søker den delen og kun vil vite "hvordan det går". Det røper jeg forresten ikke i denne anmeldelsen.

Men bokens sterkeste sider mener jeg er beskrivelsene av et Barcelona under Franco-regimets totalitære diktatur, hvordan menneskene tenker og handler, hvilken frykt og redsler som tilkom de fleste, usikkerhet,fengsling og tortur. Dårlige forhold ikke minst for de som ikke hadde vært "på lag". Noen hadde riktignok klart å skifte side før borgerkrigen var over og framsto ofte som fascistenes verste håndlangere. Men vi møter også mange personer i boka  som spiller sitt eget spill, enten de vil gjøre karriere eller de snart skal gå av med pensjon. Noen utnytter sine stillinger og gjør livet for mange andre mer brutalt enn det som selv diktaturets ledere la opp til. Når vi følger handlingene, ser vi at forfatteren har unngått å lage "typer", men klarer å beskrive dem som mennesker, selv om enkelte er virkelig onde.

Det er også en beskrivelse av Barcelona på steder og gater som er godt kjent av oss Barcelonaelskere og som kan få leseren til å drømme om å ta første fly ned, sette seg på den blå trikken opp til dalstasjonen til fjellbanen til Tibidabo og ta en øll på en av restaurantene med ypperlig utsikt for så å returnere til sentrum igjen, vandre rundt i gatene og smauene i Raval, Barrio Gótico*  og ned til "Els 4Gats" for enda en runde, for eksempel.

Flere av boligene i bøkene kan du finne igjen om du tar deg turen til Barcelona. Du vil også lett se fjellet Montjuich* med det beryktede kastellet, som ble brukt som fengsel og internering og ikke minst tortur under Franco. Dette stedet har en sentral rolle i bøkene.   Men inngangen til de glemte bøkenes kirkegård, den finner du nok aldri, selv om du skulle banke på tusen dører.

Beskrivelsene føles levende og virkelige, men jeg stusset litt over at det er mye tåke og regn i Barcelona i handlingene. Var det ikke noe pent vært på den tiden? Vel, poenget for forfatteren er vel å beskrive hvilke dystre baktepper og omgivelser det var mens hendelsene foregikk. Det gir en ekstra dyster stemning med tåke, med regn og med politi og guardia civil rundt omkring i gatene og med litt mer diskret plasserte personer i frakker med oppbrettede krager som fulgte etter en. Du visste aldri om du ble overvåket, mest sannsynlig ble du det.  Tåken og regnet kan nok leses som symbol både på regimet, tilstandene til folk flest og som en god kulisse for enkelte handlinger.

Men for all del, det kan regne i Barcelona  i virkeligheten også!

Vi er flere som er forhekset av Barcelona, derfor passer det med et sitat fra boka "Barcelona es bruja. Se le mete en la piel y nunca deja ir". - Barcelona er forheksende, den setter seg i huden og vil aldri slippe taket."  

Boka, vi kan godt si bøkene, er jo også en høysang til litteraturen, det dras fram en del sentrale verk og forfattere og en del trivia, f.eks at Cervantes og Shakespeare, kanskje de to største litterære personene i sin tid døde på samme dag 23.april 1616. Denne dagen feires, som bokens sier, også som Sant Jordís dag i Barcelona. En dag som er blomstenes,bøkenes og forelskelsens dag.

Jeg er fristet til å ta med to sitater til:

"No hay libros modestos sino ignorancias soberbias"

"Det fins ikke beskjedne bøker, bare hovmodig uvitenhet"

Så denne, som ble uttalt av en i politiet (husker ikke hvem) ment som en slags unnskyldning:

"La verdad es un acuerdo que permite que los inocentes no tengan que convivir con la realidad"

"Sannheten er en avtale som tillater at de uskyldige ikke må leve sammen med virkeligheten".

Langt ute i digresjonene, jo visst, men fristende å vise til samsvar med dagsaktuelle uttalelser som "alternative fakta" fra Trump-administrasjonen.

Det er ikke så mye å skrive om fortellerteknikk og sånt. Han går jo inn i hodene og tankene på flere personer, perspektiv, og han veksler mellom fortelling og dialog, der han lar dialogen spille hovedrollen når det gjelder å avdekke tidligere hendelser.  Det meste foregår i fortid, men i noen avsnitt med felles "scene" går han over i nåtid. Selv om jeg har identifisert disse avsnittene til en viss hendelse er jeg ikke sikker på hensikten bortsett kanskje fra å gjøre den sekvensen litt meir intens.

Men han benytter seg ikke av det knepet i resten av boka,

Beskrivelsen er som nevnt fra og det finnes både vittigheter og språklige blomster som en lett går glipp av om en leser for raskt, og spesielt hvis det ikke er morsmålet.

Finnes det da ikke noe å utsette på verket? Jo, boka blei jo lang, og spesielt da jeg leste den på spansk måtte jeg opp og puste noen ganger. Det tar på både hode og øyne og konsentrasjon, det er jo en balansegang mellom det å få med seg mest mulig og ikke bruke flere uker på den. Det er jo fristende ut fra et promoteringsformål å si at den godt kunne vært kuttet ned 200 sider til ca 700, selv det er digert, men så spørres det nok om hva kan en kutte ned uten at det går ut over  innholdet og leseopplevelsen.

Jeg ga boken 5/5 på Goodreads  uten å blunke, men når jeg skal kaste terning så er jeg litt mer i tvil.

En sekser er jo "verdenslitteratur" og jeg tror ikke jeg har gitt noen til nå i min blogg. Men med noe atterhald og en liten minus så blir det en SEKSER, likevel.

Så får jeg håpe at den norske oversettelsen kommer om ikke så lenge og at både denne og andre bøker finner sin plass i "El Cementerio de los Libros Olvidados" når tiden er inne.

Jeg vil absolutt anbefale deg å ta en tur ned til den lokale boksjappa, om det finnes noen igjen, og sikre deg boka når den kommer i hyllene der.!

* Jeg har valgt å bruke den kastiljanske (spanske) versjonen på de offisielle stedene i Barcelona. Noe fordi det var slik jeg lærte dem kjenne da jeg ruslet rundt i byen i dager og uker på 70-tallet, men mest fordi det er mer tidsriktig i forhold til den epoken boken beskriver.

Under Franco var katalansk noe man snakket dempet på metroen, men det var slett ikke språket for offentlige navn på steder og gater. 

Forfatteren, hvis fulle havn er Carlos Ruíz Zafón, heter i kortversjonen "Carlos Ruíz" og ikke "Carlos Zafón" fordi "Ruíz" er hans fars etternavn og "Zafón" er hans mors, dette i henhold til spansk navnetradisjon. Han er født (1964) og oppvokst i Barcelona, men på tross av sitt glødende litterære engasjement for byen, skriver han på kastiljansk.

Før han tok fatt på romansyklusen om "de glemte bøkene" skrev han en del bøker for ungdom, bla. en trilogi kalt "Tåketrilogien", altså tåke og mystikk der også.

Terningkast: 6

 

Eivind Riise Hauge - Sjakkspillere (Tre noveller)

Noveller

Utgitt 2016

Vigemostad Bjørke

153 Sider

Lest 02.November 2016

Denne tynne boka består av tre noveller:

Victor Tukmakovs siste vinter (revidert)  68 sider

Halle Gaut                                                 41 sider
Zsuzsa                                                       44 sider

I tillegg en avsluttende "Kuriosa" del, som er bygget opp rundt et parti mellom Victor Tukmakov og Aleksandr Beljavskij (9) Kandidatfinale , Moskva 1981, der Tukmakov skal ha foretatt et vakkert springeroffer.

I løpet av denne høsten har norske sjakkentusiaster blitt velsignet med to litterære verker om sjakk. Mens Atle Grønns bok - "Sjakken eller livet", som er anmeldt på denne bloggen tidligere er en faktabasert, delvis sjølopplevd omgang med sjakklivet og som legger igjen et budskap om at sjakkspillere er som vanlige mennesker, bare med en felles fascinasjon for spillet, er denne boka en mer mollstemt sak der den knytter sterke tråder mellom, skal vi si livskriser og sjakken.
Hauges bok gir et inntrykk av å bygge på fakta, men er det ikke. Like snedig som Tolkien har han konstruert en fantasiverden, en fantasiverden som riktignok ligger så nær opp til virkeligheten at det er besnærende. Det er fort gjort å gå fem på.

Dette er ikke egentlig ei bok om sjakk, selv om du finner både diagram og trekksekvenser, men forfatteren bruker sjakken som kulisser dynket med kvasifakta om spillet for å fortelle om mennesker i kriser og nød, nederlag , ubalanse og galskap. Innimellom ligger det håp, et håp som oftest er knyttet til sjakkens vakrere sider.

Den første novellen er utgitt i en tidligere samling fra 2010 også med navnet Victor Tukmakovs siste vinter. Hva som er revidert i den vet jeg ikke da jeg ikke har lest første utgave.
Denne novellen er en slags fabel om fortelleren "jeg" som er en sentral person i en sjakklubb i Bergen (formann?) og en pjusket, avdanket russisk storspiller og trener som fortelleren får til å komme til Bergen for å forsterke laget i Vestlandsserien i sjakk. Denne begivenhet er i så måte nok inspirert av den gangen da Stavanger Sjakklubb  i en viktig opprykkskamp fikk med seg sitt sterkeste  medlem, nemlig  Magnus Carlsen, på første bord mot en forholdsvis sterk motstander og sikret opprykk.
Denne historien med Tukmakov er derimot bare dikning, rein fiksjon. Forfatteren bygger gjennom novellen opp en troverdig historie om denne Tukmakov underbygget og referert til sjakklige begivenheter. Poenet er imidlertid at disse sjakkhistoriske hendelsene er falske. Victor Tukmakov heter i virkeligheten Vladimir. Denne ekte V. Tukmakov er i dag en 70 årig, fremdeles aktiv spillende og skrivende sjakkspiller. Han har jevnt og trutt spilt sjakk gjennom hele sin karriere, han har ikke vært i konflikt med myndighetene, han er for øvrig ukrainer, ikke russer. Heller ikke har han vært forsvunnet fra offentligheten og plutselig dukket opp i Bergen, slik som en noe loslitt Bobby Fischer gjorde i Japan.
Kandidatfinalen oi 1981 som starter novellen på en noe dramatisk og spennende måte, fant aldri sted. Det året var det selve VM finalen som blei arrangert i Merano, Italia mellom Karpov og Kortchnoi. Denne Kortchnoi var en fighter, en rabulist, en kranglefant og en dissident. Han ble kalt grusomme Victor og har nok lånt navnet til bokens Tukmakov. Jeg trenger vel heller ikke nevne at dette 9. matchpartiet med diagrammet hvor Tukmakov ofret sin springer heller aldri har forekommet. Jo den "forrektige" Tukmakov har spilt flere partiet mot Beljavski, men ikke et på 69 trekk og heller ikke med denne stillingen.

Detaljene er altså for det meste "feika", men miljøet virker ekte nok og gjenkjennelig. Det at en drar helt til "Chess & Bridge" i Baker Street, London for å kjøpe bøker og sjakkutstyr i konkurranseformat med riktig kongestørrelse og bly i beina, det har jeg selv gjort før vi fikk en skikkelig butikk i Norge.
For mange virker det kanskje som et paradoks at sjakkbrikker og brett må være i en bestemt størrelse når de brukes i konkurranser. De er jo egentlig bare symboler på noe som foregår i hodet på spillerne. Bare en sjelden gang kan spilleren berøre de disse brikkene, nemlig hver gang han eller hun flytter eller hvis spilleren må rette på ei brikke som står skeivt på ruta ved samtidig si "j'adoube".
Men sånn er det, og ingen skal kunne skylde på feil størrelse på utstyret når en taper.

Det er fort gjort å røpe for mye av handlingene så jeg begir meg ikke inn på dem, men de handler om mennesker i det trivielle som søker etter det fullkomne, kanskje lykke. Men selv om du finner den, f.eks en slags Nirvanatilstand når du løser en komplisert, nesten umulig oppgave, så er det kanskje ikke nok. Blir det for mye, kan det tippe over. I siste novella har det allerede gått galt og man prøver å reparere. Zsusza, som også nevnes i første novelle som yngste datter av en ambisiøs ungarsk far er anbrakt blant hvite frakker og reimsenger. Det heile bygger på historien om en virkelig ungarsk familie, en ambisiøs far Laszlo Polgar og hans tre døtre Zsuzsa (den eldste i virkeligheten), Sofia og Judith som alle med nitidig trening og jerndisiplin ble veldig gode sjakkspillere. Judith ble verdens beste kvinnelige spiller og var til og med oppe blant topp 10 i åpen klasse. Men ingen av dem havna på asyl og lever tilsynelatende lykkelige,normale liv, Zsusza (Susan) nå også som ivrig sjakkblogger.

Disse novellene vil jeg karakterisere som artige, historiene kunne ha skjedd, framdriften er til tider spennende og noen ganger morsom.  Det jeg ikke liker med dem er koblingen sjakk og galskap som er konkret i den siste novellen og som ligger bak et sted også i de andre. Vi kjemper fremdeles en seig kamp mot visse myter og meninger i våre ikke-spillende omgivelser enten det gjelder påstander om ADHD, Asberger , "særing" eller rett og slett "rein galskap".
Å lese disse novellene uten omtanke kan lett gi næring til slike forestillinger, men leser en dem i et litt videre "syn" kan man se sjakken som et symbol på selve livet (og "åndelig virksomhet") og hvor galt det kan gå hvis en går for mye opp i bare deler av det.

Jeg tror i alle fall sjakkspillere og entusiaster vil ha glede av å lese boka. Det kan være at andre kan føle tematikken litt for sær, men den burde ikke være det-

Forfatteren får pluss for originalitet og for å ha bygget opp en nesten virkelig og en nesten overbevisende verden og jeg gir boken derfor

Terningkast 4.

Bob Dylan - Nobelprisen i litteratur

Bob Dylan - Nobelprisvinner i litteratur
Lyrikk

Som Bob Dylan-liker siden hans spede begynnelse i 1962 har jeg  fått to injeksjoner av "svermerisk eufori" de siste ukene.
Den første var da Tom Roger Ådland ga ut sin norske versjon av "Blonde on  Blonde" eller "Blondt i blondt", som han kaller albumet. Den utgivelsen brakte på sin måte albumet hjem, kanskje spesielt for oss vestlendinger. Det blei nærere. Jo, han har måttet gjøre noen "vriar", men han har klart det, å beholde Dylan. Et mesterverk, som i alle fall hos meg introduserte en ny Dylan-renaissance der jeg pløyer meg gjennom den røde boksen, den med alle de 41 (til da) utkomne offisielle albumene.

Så smalt bomben. Det kom så overraskende at pressen måtte rydde plass i all "dopingen" de hadde blitt velsignet med og som de så fram til å kunne leve på i flere uker for å frambringe nyheten om Dylans Nobel-pris.

Overraskende?
Både ja og nei. Selv satt jeg og krysset fingrene for Jon Fosse, mesteren av de lange setninger.
Den godeste Bob hadde jo stått på forslagslistene til Nobel-komitéen i flere desennier uten at hans navn var å finne når vinneren ble lest opp av Svenska Akademien.

Det kan være flere grunner til det. I begynnelsen ble av av de som hadde "noke med det" bare sett på som en rufsete ungdomsopprører som drakk og røkte forskjellige slags ting og sang om fred og sånt.
En noe sky unggutt som ikke likte for nesevise journalister og som gjerne slengte ut både den ene og den andre bløffen til disse, ja selve "Bob Dylan" var jo en "bløff".

Han heter, som de fleste vet Robert Allen Zimmermann, født 24.mai 1941 i Duluth, MN (altså Minnesota). Han vokste opp i Hibbing, MN i en jødisk familie med røtter i fra Øst-Europa.
Navnet "Dylan" skal etter det jeg vet komme fra den walisiske poeten Dylan Thomas
 som unge Robert skal ha beundret.

Inspirert også av amerikansk vise- og protestsang, særlig Woodie Guthrie. dro den unge Bob ut fra Minnesota og havna i New York, der han en stund spilte rundt på barer og diverse etablissementer . Etter hvert ble han oppdaget, visesangeren Joan Baez spilte en ikke ubetydelig rolle her.... og resten kan du lese på nettet.
Hans første album kom ut i 1962 siden har det rullet ut 43 offisielle album, pluss en serie med "offisielle bootlegs" og samlealbum. En enorm produksjon over snart 55 år!

Joda, mine foreldre snakket  foraktelig om "døgnfluer" da de snakket da om Beatles, Stones og Bob Dylan.

Hvem er så denne Bob Dylan?
Han er jo ikke så flink til å utlevere seg sjøl, enda om han har gitt ut første bind av en sjølbiografi. Selv om han har levd et liv på scenen og i full offentlighet, virker han også reservert og sky slik at han samtidig framstår både mystisk og mytisk.

"Bob Dylans ti hamskifter" het en overskrift en gang. Jeg fikk ikke lest artikkelen så jeg klarer ikke helt å telle til ti, men det er i alle fall en god del.
Fra starten av karrieren var det protest- og vise-sanger blandet med blues og annen folk og country.
Så kom det mest berømte hamskiftet da Bob gikk over til elektrisk gitar, spilte rock og blei kalt "Judas" av blodfansen. Noen av hans beste album ble til i den perioden. (Med "Blonde on Blonde" som høydepunkt.)

Så ble det Nashville-country og deretter kjærlighetssorg ,bitterhet og lengsel.(F.eks Blood on The Tracks" og "Desire" .Deretter kom det kristenpop og så den forferdelige emiserplata "Saved". Med "Infidels" kom han ut i hverdagen igjen, men  som nyfrelst jøde og Israelvenn, mener noen.

I den senere tid har han sittet ved gravkanten med sangen "Not Dark Yet",og vært både julenisse og "crooner"-
"Crooner" i de to siste albumene, hvor han kun synger sanger skrevet av andre.

Dylans trang til stadig å skifte manifesterer seg også  i konsertene, der  han sjelden synger samme versjon av en sang. Det er blitt hevdet av musikerne at "Hans Boblighet" bare starter  på en sang og så gjelder det bare for bandet å følge med i svingene. Jeg har selv sittet på konsert og lurt på hvilken sang hans er inne på nå og ikke funnet det ut før ut mot midten. Det sies også at plateinnspillingene hans foregår på samme måten. Bob liker ikke å synge samme sangen flere ganger, men om det er helt sant, vet jeg ikke.

Noen kommentarer har hevdet at det er feil å litteraturprisen til en som bare skriver sanger. En sangtekst kan ikke være god nok litteratur fordi den må bevege seg i takt med melodien og derfor er begrenset av denne. Andre har meint at Leonard Cohen og Victor Jara hadde fortjent den bedre.

Synsing basert på følelser, ligger til grunn slike uttalelser. (En sammenligning mellom Victor Jara og Bob Dylan kan jeg for øvrig komme tilbake til seinere, et eller annet sted).

Nå er det ikke sangene Dylan har fått litteraturprisen for men for "å ha skapt nye poetiske uttrykk innen den store amerikanske sangtradisjonen". En kan si at han har heva denne tradisjonen opp på et høyere nivå, eller også løfta tekstene ut av sangtradisjonen slik at poesien også kan stå på egne bein.

Bob Dylans lyrikk har jo vært diskutert og tolket, tolket og diskutert  i over femti år uten at mester Bob selv har bidratt så mye til å løse opp i floker og villfarelser. Etter min mening har det ikke så stor betydning, viktigere er det hva vi tilhørere eller lesere når det her dreier seg om litteratur får ut av tekstene. Hvilke opplevelser de gir oss.
Lyrikksamlingen hans er som en stor litterær fiskedam hvor alle kan få fisk, men det er høyst forskjellig hvordan man opplever fisken. Mange ganger er bildene uklare, ja uforståelige og kommer i bunter hvor sammenhengene ikke er å fatte i det heile tatt. Vi kan kanskje bruke et halvt liv for å finne ut av f.eks "Visions of Johanna" , men til slutt kanskje begriper vi en sammenheng,får vår egen forståelse og opplever det da som stor litterær kunst.

Det tror jeg er hemmeligheten bak hans lyrikk. Noen steder er riktignok sprangene så store at en mistenker ham for å ha inntatt både biologisk og kjemisk produserte hjelpemidler for å klare å få fram disse tekstene, og slik var det kanskje også noen ganger.
Det som imidlertid teller her er ikke prosessen, men produktet.
Produktet det står, det står aleine og det består kvalitetsnivået til en Nobelpris!

Til slutt en kommentar til de mange som meiner at Bob Dylan burde fått fredsprisen i samme slengen. Han hadde så absolutt ikke forringet den senere tids liste over vinnere, men hans periode som fredforkjempende sanger/sangskriver ligger noe tilbake i tid. I så måte var heller Victor Jara en god kandidat selv om hans karriere på det feltet ligger tilbake på 70-tallet, men han holdt fram med å kjempe for frihet, rettferdighet og fred inntil han blei skutt.
En annen ting er at Fredspriskomitéen tydelig har en holdning at prisen ikke skal deles ut til noen som ikke har slåss.

Bildet ovenfor er fra den nye boka med "Bob Dylan, The Lyrics 1962-2012" som kommer primo november.

Om Bob Dylan vil reise til Stockholm for å la seg hylle av skarene under prisutdelingen er langt fra sikkert. Som man sier: "Ingen vet hvor Bob hopper!".

Sjakken eller livet - Atle Grønn

Sakprosa (sjakk)
Utgitt 2016 
Cappelen Damm
307 Sider

Jeg var litt i tvil hvilken kategori jeg skulle tildele boka. Den er ei bok om sjakkspillere, sier forfatteren, men den er også meir. Den er dør på gløtt inn i den organiserte sjakkens verden av en som har vært der og som fremdeles er der inne. En deltakende observatør, ville en sosialantropolog nikket anerkjennende til forfatterens metoder.
Forfatteren er virkelig en deltakende observatør i ekte sosialantropologisk ånd. Mye av stoffet er egenopplevd, enten selv eller som tilstedeværende observatør, eller blitt fortalt det i det rette miljøet, sjakkmiljøet, oftest kanskje miljøet i OSS - Oslo Schakselskap.

Er vi sjakkspillere  originaler, raringer?  Jeg sier "vi" fordi jeg regner meg som sjakkspiller da jeg nesten daglig sitter og søker etter de beste trekkene i varianten "fjernsjakk". Jeg er fremdeles medlem av Sandnes sjakklubb, der jeg var formann en gang i forrige århundre, men jeg spiller ikke.

Myten om sjakkspillere som særinger fikk jo sitt oppsving under Bobby Fischers "vekst og fall".
Den godeste Fischer, av mange, helst amerikanere, vurdert som verdens beste gjennom tidene, var til tider langt ute i gråsonen på hva som regnes for "normalt"

Atle Grønn viser gjennom en rekke små "bilder" og episoder at sjakkspillere er vanlige mennesker med veldig forskjellig bakgrunn og øvrige interesser. De er bare bundet sammen i et felles bånd: sjakkinteressen. Denne interessen kan være et supplement til livet ellers eller altoppslukende til de grader at det blir selve livet.

Grønn gir bl.a. en interessant beskrivelse av liv, levnet og veggene i Oslo Schackselskap  og går videre ut i verden både med selvopplevde fortellinger og historier som har vandret i sjakkmiljøet.
Leseren får gjennom boken også en gjennomgang av en del sentrale begrep i sjakken, både av selve reglene og andre sentrale begrep som f.eks "bakspiller" og "bukk" (tabbe).. Andre meir historiske fenomen, som vel er helt ukjent for unge spillere i dag "h.p." eller "hengeparti" blir gjennomgått.

Deler av boka er rett ut spennende med dramatiske begivenheter over brettet, tidstrøbbel, "bukker", bløffer og ureint trav. Ureint trav forekommer, dessverre noen ganger, som da Viktor Kortsjnoj tidligere VM finalist, da 73 år (i 2005) klarte å lure sin unge 14 årige motspiller, til å tro at han hadde passert tidskontrollen etter 40 trekk. Denne unge spilleren var dog allerede stormester. Det var GM Magnus Carlsen.

IM Atle Grønn (vi sjakkspillere liker å sette oppnådde tittelgrader foran/bak navnet) er professor i russisk og har således hatt tilgang til og interesse for russiske spillere og kilder som få av oss andre.
Han trekker i boka opp flere personer og episoder som jeg ikke hadde hørt om tidligere.

Det er ikke mulig i en kort anmeldelse å beskrive alle de sider av sjakken som Atle Grønn klarer å presse inn i ei ikke altfor tykk bok på 300 sider. Han er innom mange av de spørsmål ofte oppstår når en snakker om sjakk.
Er sjakk kunst, idrett, vitenskap eller rett og slett bare et brettspill?
(Det siste alternativet  håper jeg bare hevdes av ignoranter og utenforstående ;))

Han tar videre opp skoleretninger innen sjakken, gruppert som analytisk og praktisk sjakk.

Grønn har vært forsiktig med diagrammer. Der han bruker dem er det så illustrerende at det ikke er nødvendig for leseren å "tenke sjæl", bare nikke anerkjennende til det som blir beskrevet.

Mesteparten av det som kommer fram av sjakkteori og sånt i boka er jo velkjent for de fleste sjakkspillere, men jeg fikk med meg en ny aha-opplevelse. nemlig Magnus Carlsen sin nyoppdagede erkjennelse i bedømming av stillinger med løperpar mot springer+løper, der vinstsjansen til "løperparet" blir forsterket om hver spiller har en springer i tillegg!

Det er vanskelig å definere en målgruppe når en skal skrive om sjakk, men jeg syns Grønn gir noe til alle. Til den utenforstående, til novisen. klubbspilleren og sannsynligvis også til mesteren.
For noen er denne innføringen i sjakkens verden  "godt nok," for andre en portal til videre lesing for oss som aldri får for mye.

Grønn fører leseren gjennom sjakken på en til tider labyrintisk måte, men han klarer stort sett overgangene mellom de vekslende temaene på en naturlig måte.  Boken åpner med "de besatte" , altså "de besatte" ikke "de gale" og ender opp med Magnus Carlsen sine to VM-matcher. Det siste som en fin oppvarming til kommende VM-match i New York i november.

Jeg vil anbefale alle, uansett om du har "spillestyrke" eller ikke, å lese boka for å få en innblikk i sjakkens verden, for å avkrefte noen myter som sjakken og dens spillere, selv om noen nok kanskje kan få det til, gjennom bare å fokusere på de litt "sære" av episodene å beholde sin "mening" om sjakken.

Innholdet virker, som sagt litt labyrintisk, noe Grønn har tydeligvis  har forsøkt å gjøre noe med ved å lage første kapittel som en brukerveiledning.
"Sjakken og livet. En brukerveiledning"
I denne veiledningen refereres det til diverse kapittelnummer, men disse kapitlene er ikke nummerert, verken i innholdsfortegnelsen eller inne i boka!
Det er muligens ikke forfatterens, men heller utgiverens "bukk".

Tidvis er boka morsom, noen steder på gapskratt, men som hovedinntrykk er den "humremorsom".

Det er blitt ei god bok om sjakk, kjøpt den og les den eller legg den under julegrana! Eller begge deler.

Terningen "triltet" ikke, den gikk rett i femmeren.

Sporvekslingsmordet - Hans Olav Lahlum

Krim
Utgitt 2016 
Cappelen Damm
432 sider


Den 7.ende krimromanen om K2 og Patricia, faktisk den tiende kriminalgåten hvis vi regner med de tre korte historiene som blei samla i et bind, "De fem fyrstikkene".

Denne boka er kanskje den beste. Den har et ganske intrikat handlingsforløp og utvikling som både K2 og hans forfatter har omtalt følger flere spor. Hvert spor har flere stasjoner hvor de forskjellige aktørene befinner seg.

K2, som altså er kriminaletterforsker Kolbjørn Kristiansen, hopper fra spor til spor for å komme til løsningen i denne saken, som etter hvert  kommer til å omhandle flere mord, både gamle og nye. Han blir igjen  godt hjulpet av sin rullestolsittende venninne Patricia, som både hjelper ham på rett spor og setter han på sporet igjen når han har sporet av.

Å spore av kan leseren også lett gjøre, fordi de forskjellige scenene skifter fort, de ulike aktørene kommer inn fra venstre og forsvinner ut til høyre eller motsatt, med eller uten endret status som mistenkt eller mystisk. De her mange relasjoner å holde styr på i de tre hovedsporene som K2 følger.

Jeg husker et gammel råd jeg fikk av min spansklærer da vi leste "Cien años de Soledad" av Gabriel García Márquez, om å lage et genealogikart over alle personene der for å holde orden på hvordan de sto i forhold til hverandre, og lagte meg for denne anledningen et relasjonskart over aktørene i denne boka. Da gikk det "meget bedre".

Mer kan jeg vel ikke si om handlingen uten å røpe for mye. Mye av poenget med en krimroman er jo at leseren skal ha et jomfruelig forhold til boken, at han skal sette seg inn i bokens mysterier, hint og villspor som forfatteren har lagt ut uten å være i forkant av fortelleren.

Dette er en Lahlum-bok. "Stemmen" er tydelig hans. Det er en slags lett avmålt, lett behersket, noen ganger litt halvstivt og kanskje også litt akademisk måte å formulere seg på, som er blitt en signatur på hans bøker. Stilen er til tider også morsom. Jeg har alle hans krimromaner i tillegg til hans mer historiske bøker og jeg føler han har dradd noe av stilen fra disse over i krimromanene, noe som er bra, det gir særpreg.

Lahlum har både med sine krimgåter i mer klassisk stil, sine historisk baktepper i romanene og sin stil sin egen plass i norsk krimlitteratur. Sin egen krimhylle i litteraturhistorien for å si det sånn og det er både underholdende og morsomt å gå i gang med ei av hans bøker inn i mellom all den andre litteratur jeg leser.

En nylig kritiker har kritisert bokens personer for å være sjelløse pappfigurer.
Men hallo, der!
Dette er ikke en utviklingsroman , men en klassisk krim. Vi er ikke så veldig interessert i personenes utvikling annet enn hvordan de står i forhold til det å være inne eller ute av mistanke.

Det får være leseren som på egenhånd danner seg bilder av disse personene ut fra egne erfaringer.
Jeg kan i denne sammenheng henvise til mitt tidligere innlegg i denne bokbloggen, Om Pierre Menard-forfatter av Quijote. som handler litt om å se litteratur fra leserens synsvinkel.

Joda, både K2 og Patricia han virke litt upersonlige og leverer kanskje ikke for mye av seg selv. De sliter også litt med kommunikasjonen, men kanskje ikke verre enn folk flest til sine tider. Dessuten, det ér en utvikling i forholdet i denne boka. I tillegg har forfatteren foretatt et nytt grep, ved å la Patricia være fortelleren en kort stund. (Et sporskifte?!)

Jeg syns at Lahlums  tidligere bøker har vært nesten fri for erotikk og sex, noe jeg syns har vært litt befriende som en avveksling fra andre bøker.
K2 trenger ikke være kjønnsløs, noe han jo heller ikke er, men en trenger ikke dynge på med masse sengeøvelser for "at bibeholla publikens interesse".(Sitat Vreeswijk).
I denne boka ser vi dog nok tendenser til en litt mer frivol K2.

Lahlums bruk av bilder og symboler. de liker jeg. Kanskje fordi jeg føler meg hjemme der.
Denne gangen har han klart å knytte noen av disse bildene fra forskjellige scener til et begrep som kanskje sporer leseren.

 Lahlum har lagt januar 1973, en historisk og politisk interessant periode, men vi får bare noen drypp av omverdenen. Men de dryppa er så vidt jeg kan se ekte. Han innrømmer selv dog at han har løyet litt om snømengden det året.

Som sjakkspiller har jeg jo ventet på at noen skulle begynne å spille sjakk i bøkene hans. Nå gjør de det. Forfatteren bedyrer at dette ikke er noen sjakkroman, noe det heller ikke er, og at leseren ikke skal være redd for å falle av selv om en er ukjent med sjakk. Det er rett, det kluet som er hentet ut fra  sjakken er godt forklart av en av aktørene.

Til slutt
Det gleder meg at sjakkteori brukes til hjelp i etterforskningsmetodikken og  håper bare at andre forfattere kan vise til hvordan sjakken kan nyttes som hjelp til å løse hverdagens utfordringer.
(Joda, Kasparov, du har vært inne på det).

Helt til slutt,
Jeg syns dette var en god krim som jeg håper når ut til flere enn hans vanligere tilhengere vi finner på Facebook. Jeg trillet også terning her, den svirra litt rundt, men landa til slutt på 5!.

Svenske gummistøvler - Henning Mankell

Roman

Utgitt 2016

435 sider

Oversatt fra svensk ved Kari Bolstad (MNO)

Gyldendal Norsk Forlag

Opprinnelig utgitt på svensk i 2015 (Leopard förlag)

Tittel: Svenska gummistövlar

Lest 15.-17.august 2016

Høsten, det dreier seg om høsten, om å bli  gammel, om vennskap, om svik, lengsler, løgn, familie, noen å snakke med, å kunne samtale i det heile tatt, om å bli sett, men først og fremst om det å bli gammel.

Hovedpersonen. bokens jeg. er en pensjonert lege på noen-og-seksti som har flyttet til den stockholmske skjærgården hvor han har arvet et sted, som  består av ei lita øy, noen skjær. På øya et hus og ei campingvogn.
Her ute sitter naboene på hver sine småøyer og all transport av mennesker og annet foregår med båt. Stort sett med småbåter.

En natt brenner huset til legen. Han har jo forresten et navn, nemlig Fredrik Welin. Huset brenner ned til grunnen og det er bare så vidt kan kommer seg ut. Det eneste han sitter igjen med er to grønne
gummistøvler, begge laget for venstre fot!
Så er historien i gang. Det viser seg at brannen er påsatt på fire steder. Hvem har gjort det?
Han selv? En av de andre øybeboerne? Eller en fremmedkar?  Det bygges opp en sterk spenning i boka om dette temaet, godt hjulpet av forskjellige små episoder som får mistankene til å gå i forskjellige retninger. Dette er jo ingen krimroman. Det finnes ingen Kurt Wallander som kommer inn og løser gåten, som blir sett på som et mordbrannforsøk. Men det finnes en løsning.

Brannen, eller rettere serien av påsatte branner er bare et av flere temaer i romanen. Forholdene til to kvinner som mer og mer griper inn i hans tilværelse og utviklingen av disse er to andre. Disse to kvinnene er hans datter, Louise, som han kun ble klar over og kjent med da hun var godt voksen, og journalisten Lisa Molin, som egentlig tar kontakt for å skrive om brannen, eller heller om en person som har mista alt han  hadde.

 Livet i skjærgården går ellers sin vante gang. Fredrik er "på nikk" med de fleste og alle kjenner jo legen som selv om han er pensjonert, drar opp legeveska for å sjekke forskjellige slags ting når noen er syke og også når den uhelbredelige hypokonderen av en nabo feiler et eller annet.

Selv om innbyggerne her ute har sine krangler og feider, så er det også en solidaritet. Den kommer kanskje tydeligst fram når noe truende oppstår, som. f.eks disse brannene.  Alle fremmedfolk blir møtt med skepsis. Heller ikke Fredrik, som jo stammer herifra, føler seg helt akseptert.

Et sentralt spørsmål  romaner er "hvor godt kjenner jeg ham/henne?  Også påstanden "jeg kjenner deg ikke!"  blir framført en del ganger i hans nærmeste omgangskrets. Kommunikasjon og det å gi seg ut til andre mennesker, nære som fjerne, er nå flere sliter med. Selv har Fredrik også sine svakheter på dette området. I tillegg lyver han og han snoker. Det er han ikke aleine om, postmannen, en av naboene har et notorisk rykte på seg om at han har lest alt av post til og fra skjærgårdsfolket og distribuert sin viten om dette i lokalmiljøet.

Mye av boka handler altså om det å bli gammel, om sykdommer, reelle som mulige, om aldringsprosessens kjemiske innvirkninger på kroppen. Dette vet jo legen alt om. I tillegg om det sosiale, at folk dør rundt en, at en for det meste bare ser yngre mennesker hvor enn en går. dette blir det negative tanker og en smule depresjon av.     

Fredrik vil gjerne bygge opp et nytt hus på branntomten med forsikringspengene han har i vente, men dette vil drøye da politiet i mangel av noen bedre kandidat etterforsker ham som ildspåsetteren.

I tillegg er det nye grønne gummistøvlene som han har bestilt via den lokale kjøpmannen for små.
Det har tatt fryktelig lang tid før de kommer og så er de ikke brukenes.
Vi kan kanskje se på disse støvlene som først var mindre anvendelige ved at de begge var til venstre fot, deretter at de nye drøyde svært med å komme, for så å være for små, som symbol på alt oppsamlet problem og elende som var blitt ham til del.

Så kommer gummistøvlene. De er grønne. Politiet får en ny mistenkt. Forsikringspengene kommer,
huset bygges. Forholdene til datteren og til venninnen Lisa Molin er i bevegelse.
Støvlene er grønne.
Håp!

Det er høst i de siste setningene, men mørket skremmer ikke lenger.

Det er en del symbolikk i boka. Hadde jeg lest den en gang til, ville jeg nok kanskje ha funnet flere.
I tillegg til de grønne gummistøvlene kan jeg nevne at skjærgården med sine isolerte små øyer og skjær kan stå som symbol på mellommenneskelig isolasjon, problemer med kommunikasjon og mange på kunnskap om og kjennskap til hverandre.

En mysende skepsis til fremmedfolk fra disse småøybeboerne, det er ikke noe annet enn vår fremmedfrykt i symbolisert form.

Det å kunne leve sammen i en kjærlig harmoni med forskjellig kulturell og etnisk bakgrunn berører også forfatteren når han beskriver familien til datteren Louise. hun er gift med en nordafrikaner og lever i kjærlighet og harmoni med ham og deres lille barn og en handikappet slektning av mannen i Paris.

Språklig sett er jo Mankell på topp syns jeg. Han er morsom, ikke gapmorsom, men humremorsom gjennom både det glade og det triste. Boka er lettlest, men man faller kanskje for fristelsen å galoppere gjennom. Da har mann lett for å miste de små blomstene på marken.
Det har jeg kanskje gjort.

I mine bokinnlegg har jeg poengtert at bøkene bør islett av tema som jeg interesserer meg for eller ønsker å vite mer om. Det har ikke denne, hvis man da ikke kan se på hans beskrivelse av det å bli gammel og isolert og innse at en selv befinner seg omtrent på samme stadium i livet og at en kanskje kan få et par aha-opplevelser.
Men temaet "å bli gammel" er jo ikke noe "kjekt program".

Oversetteren ser ut til å ha gjort en grei jobb, men det er noen spor av "svenskismer" her og der. Tydeligst er "strømming. Joda, du finner kanskje ordet også oppført i bokmålslista, men det heter da "sild"!.

Det er trillet 6-ere hos en derværende avis. Det er muligens en takk for alt til en stor forfatter som døde i 2015. Jeg har kanskje ikke like lett for å bli panegyrisk, men gir en 5-er, en sterk femmer.
Ikke bare det, jeg skal også skaffe meg og lese forgjengeren "Italienske sko" (2006).

La Catedral del mar - Ildefonso Falcones

Historisk roman

Utgitt 2006
669 sider
Grijalbo (Spania)
Spansk

Også utgitt på norsk:
"Havets katedral"  Bazar 2009


Lest 09.august 2016 (spansk utgave)

Det passet kanskje godt å få lest denne boka nå, da etterfølgeren skal komme ut i september  på spansk. Jeg har hatt den i hylla lenge og har begynt på den flere ganger, men så har det dukka opp andre bøker som virket mer interessante.
Så var vi i innom Barcelona i sommer gikk også en tur nedom Basilikaen Santa Maria del mar som er en viktig del av boken. Vi så på det enorme interiøret og den arkitektoniske framføringa og det ga meg en inspirasjon til å få lest boken.

Interiør av Santa Maria del Mar med statuen av Jomfruen med barnet. Tatt motsatt vei.

Boka er en murstein og på spansk kan det bli noen harde tak. Men den er vel verd å lese.

Vi kan vel kanskje kalle den en utviklingsroman. Vi følger i alle fall unge Arnau Estanyol fra da han som liten gutt flykter fra landsbygden sammen med faren inn til Barcelona. Han blir antatt som lærling, driver som laste- og lossekar på havna, som steinbærer til den nye kirken, deretter som soldat og siden som pengeveksler hvoretter blir rikere og rikere og innehar flere viktige verv i byen.
Opp gjennom tiden får han flere uvenner fra de forskjellige tidsepokene og han får seg også en omgang med inkvisisjonen, og som skal mer til enn en bønn for å komme seg ut av. Hvordan det ender, røper jeg jo ikke.

Handlingen foregår stort sett Barcelona, men også noe ellers i Katalonia, fra 1320 til 1384. Hovedpersonens utvikling fra liten gutt til eldre herre faller sammen med byggingen av Basilikaen Santa Maria del Mar. "En kirke av folket for folket". I motsetningen tio Katedralen "Seu", som ligger bare en liten spasertur unna, så fikk ikke denne  bidrag fra konge eller øvrighet, men ble finansiert av byen innbyggere ved penger eller dugnad. En viktig gruppe var de såkalte "bastaix", losse- og laste- folka på havnet, som også bar store steiner fra steinbruddet oppe på Montjuic ned til kirken, som også blei kalt Havets Katedral. Arnau startet sin karriere som en slik bastaix og disse spiller en viktig rolle gjennom boken.

Arnau blir veldig knyttet til denne kirken. Hans ser fascinert på at den blir bygget, senere deltar han også som "bastaix", kan knytter kontakter med prestene og ikke minst, statuen av Jomfru Maria som er sentral i kirken, blir et substitutt for hans egen fraværende mor.

Styrken i boka er de historiske skildringene. Forfatteren har gjort et godt feltarbeid mht til å samle inn opplysninger og han klarer å gi oss en veldig bra skildring på dagliglivet og hendelser i Katalonia på 1300-tallet.
Så vidt jeg har kunnet sjekket er han å stole på når det gjelder historiske begivenheter som kommer inn i handlingen i boka. Miljøskildringene er malende og klare.

Jeg har vel gjentatte ganger hevdet at ei god bok også skal gi leseren noe som gir ham lyst til å lære mer om. Det har denne boka til gangs for min del.
Spania , eller rettere sagt Katalonia i seinmiddelalderen (Baja Edad Media). Vi får innblikk i et samfunn som er organisert på en heilt annen måte enn hos oss. Landsbygda og byen har forskjellig status og forskjellige lover. En flyttet ikke lett fra by til land eller omvendt. Det hadde mest med eierskap til både jord og folk å gjøre.
Arnau og hans far, Bernat, var bønder som hadde disposisjonsrett over sin jord, en rett som gikk i arv. Vi hører at for noen generasjoner siden var de frie, men at de nå var underlagt en jordeier. De var stavnsbundne, de kunne gikk flytte på seg, de måtte utføre lange arbeidsøkter hos jordeieren osv. I tillegg hadde jordeieren, som regel en adelsmann visse rettigheter som kaltes "usos malos". En av disse var å kunne ligge med bruden når en av hans underlagte bønder giftet seg.

For å oppnå friheten bestemmer Bernat seg for å flykte fra landsbygda og til Barcelona. Jordeierne hadde full rett til å forfølge og fange inn sine bortrømte undersåtter, og føre dem tilbake landsbygda, men dersom en kunne bevise at en hadde bodd i Barcelona "år og dag" - et år og en dag - kunne en få et bybeboerbrev, og ved denne endring av status var en frigjort fra jordeierens klør. Verken han
eller andre adelsfolk kunne legge hånd på deg, og du var fri.
Fri, vel, ikke etter våre normer. Det var stor klasseforskjell. Det var mestere, svenner, arbeidere, lærlinger og slaver. Byen var delt inn i yrkesgrupper som hver hadde sin bydel med egne ledere. Jødene hadde egen bydel. Byene hadde sine egne lover og kongens makt var ikke ubegrenset der. Kongen var dessuten avhengig av lån fra byens rike menn for å finansiere sine kriger, og var ikke alltid like klar til å involvere seg i byens stridigheter, verken interne eller med kirken.

Politisk sett var det mange aktører, konger, grever, baroner, mektige og rike bybeboere og ikke minst kirken! I det heile tatt var middelalderens Spania en komplisert scene.
Formelt sett lå Barcelona under "conden" (greven) av Katalonia, som igjen måtte svare til kongen av Aragon, Aragon var en stor sjøfarernasjon som erobret Mallorca også hadde andre besittelser rundt om i Middelhavet.
Spania delt i forskjellige kongeriker og stater og hver av disse hadde sine egne regler og lover.
 Dette var det vannet som Arnau måtte svømme i. Her var det maktkamper og problemer. Folk som klatret og folk som  falt ned. Fiender, svik og kvinner, ømhet og kjærlighet.

Arnau ender som baron og landeier, men han glemmer ikke sin bakgrunn. På sine jordegodser avskaffer han de spesielle "usos malos", noe som skaper en del rabalder hos de andre landeierne i distriktet og også flere fiender. Han er i sitt hjerte en "bastaix" og disse spiller sammen med "Jomfruen" i Havets Katedral en viktig rolle mot slutten av boken.

Revolusjonær?
Nei, det ville være en historisk anakronisme å kalle Arnau for revolusjonær. selv om han i mange begivenheter står på de svakes side. Dette er en historisk roman og forfatteren må forholde seg til historiske fakta og ikke dikte inn noe annet. Det var opprør i Barcelona, men det var først og fremst pga av sult og en veldig skeiv fordeling av det som var å få av mat under blokader utført av f.eks Genova. Arnau er meget religiøs og det var nok ikke  hans tanker å gjøre noe som veltet om på samfunnssystemet, som kirken støttet.
Dessuten, forfatteren har sympatier med Partido Popular, Spanias høyreparti og har gode relasjoner til statsminister Rajoy. Han har nok ikke hatt intensjoner om å skrive progressiv, samfunnskritisk litteratur.

Dette er ikke en eksperimentroman, forfatteren tilfører ikke litteraturen noe nytt. Det er en grei fortelling i fortid med en hovedperson, men der han også går inn andre personers tankesett og er således enn allvitende forteller.

Jeg syns boka har noen svakheter som jeg ikke skal begi meg inn på uten å gi for mye av handlingen, men det historiske miljøet som er bakteppet for romanen er så bra skildret og interessant for videre lesning at jeg gir romanen terningkast 5.

Jeg har også bestilt oppfølgeren som kommer på spansk i september!