Åttenderaden - Arne Danielsen

Oppvekstroman - "Sjakkroman"
Utgitt 2002
Cappelen
272 sider

Lest 20.-24.juli 2018

Boka hadde jeg jo hørt om, men aldri fått meg til å kjøpe eller lese den før jeg plutselig snubla borti forfatteren - Arne Danielsen -  sammen med en felles bekjent under NM i sjakk i Sarpsborg, der jeg for øvrig ikke spilte, men deltok på årsmøtet og lot meg velge til Leder av Norges Fjernsjakkforbund.

Tilfellet ville at han hadde et eller flere ex. av boka i sin taske eller var det ryggsekk?, og jeg fikk kjøpt den inkludert signatur og satte meg så til å lese da jeg omsider kom heim.

Det er ei ganske lettbeint bok om en gutt fra arbeiderklassen, bosatt på Oslos østkant, og vennene hans som vi følger gjennom barneskole, ungdomsskole og videre til de vel er rundt de 18. Oppvekstmiljøet må vel kanskje sies å være ganske normalt for arbeiderklasseunger, de hadde litt forskjellig type "hjemmemiljø"  med innslag av hardt arbeid, fyll, arbeidsløshet, kummerlige boforhold, streiker, dårlig råd, tvil og håp.

I gjengen ble hovedpersonen først kalt "Herold" etter et merke på en hjemmekomponert sykkel, seinere ble han yil "Ernst" etter Ernesto Guevara de la Serna, men det henspilte også på uttrykket "System Ernst", om det som gikk galt.

I gjengen rundt Herold og i østkantmiljøet ellers var det stor sjakkinteresse og det blei snakka mye om sjakkens mestere som Steinitz, Lasker, Nimzowitch, Botvinnik, Aljekhin og ikke minst de nyere heltene Larsen, Spassky, Petrosian og Fischer.  Visse postulater og læresetninger fra sjakken ble også brukt som rettledende i dagliglivet ellers.

Bl.a. så kritiserte man starten på den Cubanske revolusjonen og overfarten med Grandma som rein eventyrpolitikk, slik som det ofte kan være å vase rundt med dama i begynnelsen av spillet i stedet for å utvikle brikkene. Castro og "Che" og gjengen lykkedes bare fordi Batista var en enda dårligere sjakkspiller!

Det går vel tydelig ut av boka hvor den politiske sympatien til protagonisten og hans omgangskrets ligger, men noe klart politisk engasjement synes ikke å spore,

Tone. Hun var en barndomsvenninne av Herold, hun ble ettervært som han fikk øynene opp for henne en slags dragning, en "drømmedame"  et ikon. Men som "Blyge Harry" av Stavangerensemblet var han "altfor seine te smi" , heile prosjektet later til å bli et system Ernst.

Han får seg jo noen damebekjentskap etter hvert, noen havner i senga noen utenfor, men "The Vision of Johanna" eh. Tone slipper ham ikke.

 Miljøskildringene virker ekte og det snakkes etter det jeg, en vestlending, forstår en østkant-, skal vi si -dialekt, en sosiolekt eller "slang".
Skriftbildet for den samme vestlending var i begynnelsen ganske uvant og jeg lurte på hva språk det var, slik som  "boruhena?" -  jeg mener å kunne identifisere ganske mange språk ut fra skriftbildene, men ikke her!
 Men så kom jeg på å lese disse dialogene høyt, og da kom budskapet fram,  på "årntli".

Dialogene er ellers preget av pubertet og ungdomssnakk. Pikk og pule, røke bønner og drikke øll  går igjen og språket kanskje  litt meir uvørent enn det jeg var vant med fra den tida, men jeg er tross alt 5 år eldre enn forfatteren.

"Ernst" er fortelleren, men om fortelleren også er forfatteren selv, det vet jeg ikke helt. Personene i romanen skal være hentet fra hans omgangskrets så vidt jeg forstår og flere av figurene fra Oslo Schackselskap  skal være lett gjenkjennelige i boka selv om de er gitt andre navn.

Guttene følger godt med i hva som skjer  i sjakkverdenen. Fischer moser både Larsen og Tajmanov 6-0 og slår så Petrosian i kandidatmatchen.
Her gjør forfatteren et interessant og originalt(?!) trekk , han lar guttene smelte sjakken sammen med en annen lidenskap,musikken og særlig Led Zeppelin. De finner på å sette sammen sanger og tekster av Zep til hvert av de 9 partiene i matchen mellom Fischer og Petrosian  (6,5-2,5) og ender opp, naturlig nok med 9. parti og Stairways to Heaven!

Romanen viser også til de store kulturforskjeller det var i OSS - Oslo Schakselskap og Sporveisarbeidernes sjakklubb, det den første var preget av "ukultur mens den andre av solidaritet og medmenneskelighet.

Mot slutten av romanen havner Ernst, som deltaker NSUs på nordisk sporveissjakkunions mesterskap  i Reykjavik, i et land hvor det neppe finnes "skjenekøyretøy",  men like fullt Nordisk skulle det arrangeres, det tolvte i rekken.

Og tilfeldigvis, tror du ikke at de herrer Fischer og Spassky skulle spille der samtidig, med alle de viderverdigheter vi vet det innebar. Spennende ble det også å se om Bobby, Boris og Ernst tumlet borti hverandre.

Det er ikke så mye å se om stil og struktur, det er ikke noen komplisert sak, ingen eksperimentell roman, den er lett å lese og lett å forstå og for en som er nesten på samme alder blir det også en fin mimrestund.

Romanen er også til tider morsom, med vittige replikker og "vendinger" og til slutt blir det spennende, man blir engasjert og lurer på hvordan det går med "kameraten" vår.

Dessuten vil romanen også forhåpentlig åpne en dør inn i til sjakkens forunderlige verden og også vise at sjakk ikke bare er for én type mennesker, de spesielle, som noen mener, men for alle uansett sosial plassering og personlighetstype.

Helt i slutten får han en sjanse til revansje mot sin hovedfiende "Døden" noe som kan føre til et glimt av håp....

Det er ikke ofte man får fornøyelsen av å lese en sjakkroman/novelle. Fernando Arrabals "La Torre herida por el Rayo"  er en av dem, dessuten Stefan Zweigs  "Sjakknovelle"  og Kurt Vonneguts mer morbide short story  "All the Kings Horses" og Eivind Riis Hauges "Sjakkspillere" -tre noveller, er de jeg kommer på.
I en slags svermerisk eufori var jeg på nippet til å gi denne boka en femmer, men etter en samlet vurdering er nok fireren mest korrekt.
Det betyr at den absolutt er lesbar, underholdende og kan anbefales.

Terningkast : 4

Opprinnelse - Dan Brown

Thriller 
Utgitt 2017
Bazar
494 sider
Originalens tittel er ikke så originalt: "Origin". Boka er oversatt av Kjell Jørgen Holbye.

Lest: 08.- 11. oktober 2017

Robert Langdon er tilbake. Vi lesere, i alle fall mange av oss syns det er en betryggelse med helter vi kjenner, eller vi syns vi kjenner. Vi får jo i de fleste thrillere bare servert brokker av heltene våre.
Men likevel, vi gleder oss som regel til å møte dem igjen.

Med reint griseflaks eller en evne til å se inn i framtida har Dan Brown truffet blink, rein innertier, når det gjelder valg av kulisser. Et Spania i spenning!
Vi møter en geskjeftig kronprins, en skummel biskop, Valdespino og hans  muslimske og en jødiske kolleger. I tillegg en museumsdirektør Ambra Vidal i Guggenheim-muséet,Bilbao som roter seg bort i kronprisen, Edmond Kirsch, en tidligere elev av Langdon, en smart nerd og it-gründer  som mener å ha funnet ut hvordan verden ble til og enda verre, hvordan det hele ender....
Nevnes skal også Winston, Edmond sin assistent , en slags moderne etterkommer av den sjølrådige HAL 9000 ("2001, en rom-odyssé"), som leder Langdon &Co gjennom flokene. Denne "Co" er for øvrig den selvsamme Ambra, museumsdirektøren, som havner i lag med Langdon, på flukt fra sin prins.
En gammel marineoffiser med en tatovering fra Franco-tiden, en mystisk katolsk dissentermenighet, mordere og politi er også viktige ingredienser i denne retten.

Brown konstaterer i begynnelsen av boken at alle referanser til kunstverk, arkitektur, steder, vitenskap  og religiøse organisasjoner er hentet fra virkeligheten. Det er jo betryggende og kan gi inspirasjon til videre lesning.

Kronprinsen heter i virkeligheten ikke Julián, men Felipe og denne er jo nå blitt konge etter at faren abdiserte fordi han bla. nok heller ville dra på storviltjakt i Afrika enn å fungere som konge. Kongen i boka er for øvrig svært syk og nær døden og bærer på en stor hemmelighet som han vil la slippe ut av døren.

Som i andre gode thrillere som finnes det hemmeligheter og historier på flere nivå, men hovcdlinjen i boka er: Edmond Kirsch har funnet et bevis på at verden blei skapt uten Gud og han har satt fram en direkte trussel om å avsløre dette i et møte med de tre før nevnte vise menn (Valdespino & Co) i det berømte klosteret oppe i Montserrat-fjellene ikke langt fra Barcelona.

Dette er det noen som ikke liker, og så er spillet i gang.
Det eskalerer når Edmond Kirsch virkelig gjør alvor av trusselen og setter i gang en direktesendt og streamet presentasjon som skal avsløre hva han har funnet ut og kan føre bevis for.

Som vanlig fører det til at vår helt Robert Langdon, like vanlig ledsaget av en tiltrekkende kvinne,denne gang altså Ambra, reiser på en skal vi si, odyssé og besøker en rekke severdigheter, særlig i Barcelona, for å nøste opp i mysteriet og finne ut hva det var Kirsch hadde oppdaget.

Hele tiden med noen i hælene.

Dette er jo en velkjent Dan Brown-oppskrift som har fått enkelte anmeldere til å vise fram den sure delen av seg selv, men for meg funker det konseptet fremdeles og han klarer å få fram spenning og pirre min nysgjerrighet både på hva som skjer videre i boka og også på fakta som presenteres underveis.

Jeg har jo nå begynt å drømme om å komme meg opp på taket på Casa Milà eller La Pedrera  (steinbruddet) som det også kalles, for der å se disse hjelmene som Dan Brown sier var inspirasjonen til soldatenes hjelmer i Star Wars!
Disse ses jo ikke fra bakken.

Hva så med karakterene, med personene? "Flate", blinker det fra avissidene og nettstedene, men dette begrepet er nå blitt så forflatet av anmelderne selv at en har lyst til å slå til det med en hard backhand tilbake over nettet i en utagbar retur. Her skal jeg ikke snakke mer om å havne på tribunen i feil sportsgren.

Jo visst, karakterene er "flate" i den grad vi ikke får presentert heile mennesker og ei heller utvikler de seg noe særlig, ikke får vi vite fargen på tapetene, som en anmelder dro fram under anmeldelse av en annen bok, men derimot får vi en fin opplevelse av Gaudís hovedverker, om hvordan naturen på sin måte har grepet direkte inn i hans arkitektoniske kunstverker, som Casa Milà og Sagrada Familia.
Ei slik bok er ikke avhengig av om de er flate eller ikke, den fungerer godt uten.

Hvordan går det så til slutt?  Er alt dette oppstått uten Guds hender, eller uten en eventuell annen gud? Har vitenskapens lover virkelig ordnet alt sjøl og hvordan vil det heile ende i framtida?
Hvem er denne mystiske monte@iglesia.es? 
Og hvem er så skurken?
Butleren?
Det røper jeg selvfølgelig ikke!

Fra epilogen:
"Lysstråler i forskjellige farger - rødt, gull, lilla - strømmet inn gjennom blyglassvinduene og satte bygningens tette skog av søyler i brann".
(Bildet innenfra "La sagrada familia" er for øvrig tatt av meg)




Jeg har underveis forsøkt å komme fram til denne terningen, da. Det er naturlig å sammenligne med en annen forfatter som skriver i samme delsjanger, Tom Egeland og hans siste roman "Lazaruseffekten" som fikk en 5-er av meg.
Jeg syns ikke denne er like bra, mer oppjaget og heseblesende liksom. Når det gjelder grunnarbeid og faktakunnskap så virker begge like solide, selv om jeg må innrømme at jeg bare har sjekket noe, ikke alt!  Etter å ha lest alle Dan Brown sine bøker sitter jeg med en innsneken følelse av masseproduksjon, at alt han skriver er tema med variasjoner, liksom. En følelse, som jeg dog ikke kan gjøre til noe mer.

Tross dette, intrigene, spenningen, framstillingen og den samling fakta som presenteres er nok til å gi en positiv karakter.

Terningkast 4.

***
Forresten , viste du at "HAL 9000" fikk sitt navn ved å ta bokstavene som lå foran i alfabetet i forhold til de som blir til IBM?
Ikke jeg heller.

Lasaruseffekten - Tom Egeland

Krim
Utgitt 2017
Aschehoug & Co.
548 sider

Lest: 27-29. september 2017

Den nye boka til Bjørn Beltø, jeg mener Tom Egeland er laget etter en god gammel oppskrift.

Skumle munker i kapper noen bevæpnet andre ikke, herrer i dresser, også med og uten våpen, CIA, FBI og KGB (kanskje ikke KGB, forresten) gamle sekter, bøker, spesielt dødens bok, en interessant dame, kileskrift i leire og utdødde språk, tungetaler, sjeler som vandrer,eller ikke!?, folk som jakter og blir jaget, urgamle myter og fortellinger. Skrifter på gammelt pergament, gåter,historisk korrekte og interessante og reint oppspinn. 

Når alle disse ingrediensene og flere til drysses opp i ei gryte og fyres opp med spenning da kan det bli ei god bok, en riktig god krim.

Og det har det blitt!

Lasaruseffekten - Han der Lasarus fra Bibelen , en kompis av Jesus som døde, men rusla ut fra graven etter at Jesus hadde vekket ham til live i Johannes 11-12 har gitt navnet til boka.

Hva skjer med sjelen når vi dør? Er hovedspørsmålet i boka. Noen mener, og har funnet vitenskapelig bevis, ja til og med framprovosert dokumenterte kasus der sjelen, når vertskroppen dør, leter febrilsk etter en ny, da i form av et nyfødt barn og smetter inn i dets kropp og på den måten gjennomfører en sjelevandring. Kirken, her mest den katolske kirkens lære har hele tiden bestridt dette fenomenet og hevdet det ikke er kompatibelt med Troen, og om det skulle vise seg å være sant likevel, måtte det skjules for menighet og allmue. 

Biblos Nekros - De dødes bok blir liksom hovedobjektet i denne boka. Det skal være et eldgammelt skrift av akkadisk og egyptisk opprinnelse som skal "avsløre" gammel viten og gamle sannheter og skal også kunne si noe om framtida. Ikke rart at mange aktører jakter på denne samtidig.

Vår helt, arkeologen og oldtidseksperten, albinoen Bjørn Beltø er en av dem. Han vikler seg da inn og blir viklet inn i en rekke episoder og hendelser i jakten på denne boka. Hvordan det ender, røper jeg ikke. Krimbøker holder seg best når spenningen er uforløst!

Disse bøkene om Beltø, er også et fristed for oss lesere som syns vi får nok av "kryddersex" i andre krimbøker, altså sex som neppe har noen annen funksjon i boka enn det å gi leseren en dose sex.

Med Beltø kan en være noenlunde trygg. Han liker jo damer, bevares, han drømmer og fantaserer, men han har liksom ikke heilt draget og det blir lite på ham.  Så slapp av, ingen banaliteter her, folkens!.

Bortsett fra at han klarer å holde på spenningen, og leserens interesse gjennom hele boka, syns jeg det at Egeland lar handlingene bade i en dam av interessante historiske fakta og myter, ispedd noe fri fantasi, hever hans krim seg over den  vanlige standarden i sjangeren. Selv om du kanskje kan gjette hvor hen det bærer eller i alle fall får rett i noen antakelser så er det så mye mer igjen. For oss som er interessert i historie og gamle skrifter, språk osv, kan lesingen av hans krim bidra til å ville finne ut mer om enkelte emner,  Noen ganger kommer en ikke videre, fordi tråden en følger er oppdiktet, men de fleste tilfellene så er opplysningene basert på historisk virkelighet, formidlet til oss etter godt "feltarbeid".

Bakerst i boka, etter epilogen, har Tom satt opp en faktadel der leseren får videre kunnskaper om personer,begivenheter og begrepet  i tillegg til hva som rett og slett av forfatterens egen fantasi.

Vi får også mer viten om hvordan han har hentet informasjon og inspirasjon til en "tungetale" som er sentral i boka.  For min egen del syns jeg at det var litt artig å treffe da jeg mente at en av setningene måtte stamme fra et semittisk språk.

Det jeg imidlertid enda ikke skjønner er hvordan det utdødde og isolerte språket sumersk kunne ha en relasjon til de baltiske språkene. Verken slektskapsmessig eller strukturmessig er det vel noe som kan tyde på det!

I et anfall av en slags "svermerisk eufori" (uff , jeg har visst brukt det uttrykket før, men skitt..) var jeg på nippet til å kaste ut en sekser, men så kom jeg på at den midterste delen, den sentrale delen som skal gi den viktige forklaringen på hvorfor Beltø, venninnen og hennes datter er havna i den situasjonen som de befinner seg i, og et viktig bidrag til temaet sjelevandring, henger litt etter i forhold til resten av boka.

Boka er tykk, godt over 500 sider, men det går fort unna. Egeland skriver lett og ledig, og jager deg av gårde, Generelt korte kapitler, ikke for mange lange setninger og et spennende jag, får leseren til å lese, lese, lese og skynde seg videre.  Her er det ikke språkblomstene som teller, men spenningen, nysgjerrigheten og underholdningen.

"

Jeg ser allerede fram til neste bok "fra Tom Egelands penn" ;) og spesielt til ei ny om Bjørn Beltø!

Terningkast: 5

Tørst - Jo Nesbø

Krim
Utgitt 2017
Aschehoug & Co.
527 sider

Lest: 14.-17. august 2017

Jo Nesbøs ferskeste bok om Harry Hole ble liggende over sommeren før jeg fikk lest den. Var det et tegn?  Et tegn på at boka ikke var like god og engasjerende som Nesbø sine beste?
Jeg tror jo ikke på slike tegn og det hadde nok sin mer praktiske forklaring, men factum est: "Tørst" er ikke helt på høyde med det beste han har skrevet.

Det skyldes ikke Harry Hole. Han er vel stort sett som før, men er blitt tørrlagt og klarer seg stort sett vel med det, trass noen nestenulykker, han er nå gift og ansvarlig stefar til Oleg, Rakels barn og han underviser ved politihøyskolen, da han får eller tar et engasjement som etterforsker i denne såkalte "vampyrist"-saken.  Han driver saken igjennom til en oppklaring både ved hjelp av gode kollegaers
assistanse og på tross av andre kollegaers handlinger og holdninger. Alt dette er vel som før.

Det er også metodene, noen etter boka, mens andre nok ikke er pensum på politihøyskolen!

Hovedhandlingen er jakten på en blodtørst seriemorder som bl.a. tar livet av sine ofre, alle kvinner, på diverse bestialske måter, bla. ved å bruke et jerngebiss med "sagtenner" til å bite strupen over på offeret og drikke dets blod.

Harry Hole får hjelp av diverse politifolk, to psykologer, en lege som er spesialist på blod og en tyrkisk bareier, samtidig som han også må svømme rundt i det øvrige politimiljøet som består av den del ubrukelige og fiendtlige personer, deriblant politisjefen.

Intrigene  er for så vidt klassiske og jeg finner ikke noe særlig nytt og originalt i fortellingen. Nesbø serverer leseren mange overraskelser og gjør visse triks for å lure oss. Flere ting klarte han å holde skjult for meg helt til slutten, men denne gangen klarte jeg å plukke ut skurken på et ganske tidlig stadium. Det kan skyldes at jeg har vært gjennom temaene før,
Det er vel kanskje ikke slik, men jeg satt igjen med en følelse av å ha lest mye av boka før, enten skrevet av Nesbø selv, eller av andre. Det har jeg nok ikke gjort, med det kom en følelse av "deja vu" over lesingen,

Jo, Jo Nesbø skriver fremdeles like engasjerende og spennende som før. Han leder deg med et drivende språk gjennom intriger, drap og blod, ikke minst blod, det spruter og drypper som i en Tarantinofilm,

Det er mange personer i romanen med mange forskjellige karaktertrekk, men et fellestrekk synes å være at de er søkende. Søkende etter kontakt, ømhet, sex eller hva det nå måtte være. Eller kanskje bare etter noe å drikke, De virker ensomme selv om de ikke er enslige, en litt rastløs gjeng av noen romanpersoner. Nå er de selvfølgelig ikke alle like, og gjør ikke de samme dumme tingene, men det synes å være et generelt trekk.

Noe med sjarmen med krimhelter som Harry Hole, Kurt Wallander, Bjørn Beltø, K2 og Gunvald Larsson er jo spenningen og  ikke minst nysgjerrigheten etter hvordan det går med heltene våre. Det
har Nesbø ivaretatt på en grei måte midt oppi jakten på morderen.

Det er en del psykologi, naturlig nok, med to psykologer på scenen og med et tema som vampyrisme.
Det blei jeg nok ikke særlig til ekspert på, men han tar også opp til  flere far-sønn forhold og prøver å forklare hvorfor det har gått som det har gått med dem. 

Men først og fremst er dette krim,
Jeg leste den rett etter Hans Olav Lahlums bok "De fem tegn". Det har vel vært uttalt noe spøkefullt  i forfatterkretser at en  burde vente med sin egen utgivelse hvis Nesbøs neste bok skulle komme ut samtidig. Denne gangen hadde ikke Lahlum noen grunn til frykte,  jeg likte hans bok bedre, Den fikk en femmer.

Jeg må til slutt skynde meg å si at dersom du er glad i Jo Nesbø og ikke minst Harry Hole, må du lese den, Den er absolutt lesverdig, om enn ikke hans aller beste.

Så:
Terningkast: 4.

De fems tegn - Hans Olav Lahlum

Krim
Utgitt 2017
Cappelen Damm
384 sider

Lest: 11.-13. august 2017


En blodfersk krim-roman fra Hans Olav Lahlum. Lahlum overrasker  denne gangen med en ny vri.
Han har ikke skrevet en krimroman i klassisk stil der en mordoppklarer eller flere jobber med å etterforske et eller flere mord og ved logisk bearbeidelse av innsamlede data og spor til slutt fakker drapsmannen etter å ha finta leseren opp på tribunen en rekke ganger. Nei, i den nye romanen vet vi både hvem morderen er og hvem som skal dø og etter hvert også hvorfor.

Dette blir mer en thriller der vi følger drapsmannens oppsporing av sine ofre, planlegging og gjennomføring av drapene, samtidig med at han ligger i kappløp med en smart dansk kvinnelig etterforsker og også sin egen sviktende helse.

Lahlum henter også denne gang kilden og utspringet til nåtidens hendelser til 2. verdenskrig og til okkupasjonen av Norge. For at hovedpersonen skal være troverdig og ikke en over 90 år gammel gubbe, men heller en viljesterk 80-åring med fysisk styrke nok til å reise rundt i Europa og gjennomføre sine planer, selv om helsa som sagt er sterkt på nedtur, så har Lahlum lagt hendelsene i nåtid til 2004.

Uten å røpe for mye. kan jeg si at romanen er en hevnjakt på gruppe personer som påførte hovedpersonen en uopprettelig skade ved tortur under krigen i et forhørsrom i Trondheim. Lahlum bruker kjente teknikker der han veksler mellom scener fra krigen der hovedpersonen er "han" eller "fangen" og nåtid ,der denne blir "jeg", og også en tredje vinkling, fra  etterforskerens, "hun", sitt blikkpunkt, og så presenteres disse med et driv og en utvikling som gjør dette til en spennende thriller.
Hvordan vil dette ende?

Det sier jeg ikke! Dog jeg må vel innrømme at jeg ganske tidlig kunne ane det meste av utviklingen, men ikke alt.

Temaet er ikke originalt, Lahlum selv nevner ei bok som har vært til inspirasjon, jeg mener selv jeg har lest flere "bekjennelsesromaner" både i krimsjangeren og i en mer psykologisk  sjanger, f.eks "El túnel" av Ernesto Sabato), men her har Lahlum introdusert en "jeger" som jager jegeren, en rødhåret dansk politietterforsker, med en sjakkspillers gode hukommelse og analytiske evner, som er den første til å se visse viktige sammenhenger.

Denne etterforskeren, er forresten sjakkspiller, en sjakkspiller som nettopp er blitt utelatt fra danskenes damelandslag, pga av at de ville satse på yngre og mer aktive spillere. Hun sliter litt med privatlivet, får det ikke helt til med venner og familie og treffer heller ikke noe særlig i forsøkene på å få varig kontakt med menn.
Jeg valgte å kalle "jeg" personen, drapsmannen for bokens hovedperson. Det er jo naturlig å se på en "jeg"- person som det, dessuten er det hans liv og hevntokt som er det sentrale dramaet i boka, men jeg så etter hvert også at hun der dansken også begynte å utvikle seg til en slags "protagonist", selv om hun vel var "antagonist".  Eller var det egentlig omvendt? .
I alle fall har Lahlum antydet at  hun kan dukke opp i en (eller flere?) framtidig(e) roman(er).

Han har  i alle fall brukt en god del plass på denne etterforskeren og jeg syns å ane at han har lagt noe av seg selv i henne, ikke en kopi, nei bevares, men noe.  Lahlum sier selv at hun skal være delvis modellert , men ikke en kopi av en dansk kvinnelig sjakkspiller som forfatteren kjenner.

"En mørk psykologisk  thriller" står det på omslaget, med sentrale temaer som synd, straff, hevn og tilgivelse. Det er temaer som lett kan ende opp i moralske banaliteter, men jeg syns Lahlum kommer godt ut av det og gir leseren  troverdige forklaring på hvorfor ting skjer som det skjer. Noen ganger ville nok kanskje leseren agert på en annen måte, men vi er alle forskjellige, med ulike erfaringer og opplevelser.

Med ettertanke, denne romanen handler vel først og fremst om "ensomhet", mange av de viktige personer i boka er ensomme, om ikke nødvendigvis enslige. "Ensomhet" er et tema som går igjen i mange beskrivelser, Denne romanens art har også, gitt forfatteren høve til å gi mer av sine personer enn i hans "vanlige" krimromanene, og det har han lykkes brukbart med,  selv om han er mer gjerrig på det området enn flere andre. Det er for øvrig ikke noe kvalitetstegn i seg selv, bare snakk om stil.

I det heile, denne romanen var en vellykket ny vri fra Lahlum sin side. Han holder igjen og slipper opp akkurat slik at det blir interessant hele tiden og leseren drives framover i fortellingen av nysgjerrighet  og spenning.

Denne gangen går terningen rett i 5-eren!

Wienerbrorskapet - Ingar Johnsrud

Krim
Utgitt 2016
Aschehoug
440 sider

Et hurtiggående krim med mye fart, smell og "krutrøyk", lik, kropps-deler og -væsker, gørr og blod!
Drapene og elendighetene foregår  i forbindelse med en tilbaketrukken kristen sekt og etterforskningen avdekker også tråder til et førkrigs Wien og til et tyskokkupert Norge, samt til et krigsherjet Afghanistan av nyere dato.
I heile tatt heller vanlige forbindelseslinjer i moderne norsk krim.  Ikke særlig originalt, men tross alt en spennende oppbygning, som får leseren til å haste seg videre.
En stund. 
Etter hvert ble til litt vel mye smell og skudd og mord og en kan falle for fristelsen å lese seg hastig og overfladisk bakover mot slutten for å se hva det ender opp i. 
Joda, noe skjer, men gjennom alle mordene, smellene, røyken og alt det der synes jeg det heile ender opp med en fis. Slutten står ikke i stil med forventningene leseren har etter begynnelsen.
Nå skal det sies at jeg hare hørt dette skal være første  bind i en trilogi, og at forfatteren derfor muligens har spart noe til de neste to bindene, men isolert sett syns jeg ikke leseren får det det kan forventer.

Ett annet atterhald er at undertegnede  var på grensen til å sovne noen steder og at han derved ikke er sikker på å ha fått med seg alle vesentlige detaljer i handlingen.
Stilen er kjapp, setningene stort sett korte og det er også kapitlene, noe som driver selv den mest lesetrøtte videre i handlingen.

Noen ganger glimter forfatteren til med gode bilder og fine og til dels morsomme kommentarer, men så ødelegger han det med en del plumpheter og banaliteter. Spesielt der han til stadighet skriver om rumper, pupper og kjønnsorganer som tvinger seg fram under tettsittende klær. Det blir for mye og for dumt. gjentakende og klisjéaktig.

Han befinner seg til tider på et akseptabelt litterært nivå, men faller altså i fristelse å senke dette nedover gjennom generell journalistikk og til et litterært lavmål, som minner om "Kriminaljournalen" (1952-93).

Ellers syns jeg at forfatteren kommer med gjentar seg selv litt for ofte der han kunne sluppet dette ved en liten omskriving. Det trekker ned.

Personbeskrivelsene er korte og ofte  klisjéaktige , om de ikke er fraværende, Det finnes en rekke personer i handlingen, men leseren får ikke mye ut av disse . De virker mer som figurer  enn som mennesker. Hovedpersonen er selvfølgelig skilt, har barn, en ny kjæreste som han ikke vet hva han skal gjøre med, bortsett fra å knulle og kanskje også et begynnende ett-eller-anet med en ny kollega.

Bokomslaget er krydret med seksere som litteraturjournalister  har trillet, jeg mistenker dem for å ha vært på samme kneipa ett eller annet sted østpå i Oslo, for en sekser, det lukter av kameraderi og smøring. I alle fall det det skudd over mål.

Men for all del, boka er ikke dårlig, den er middels og kan passe som underholdning på bussen eller som tidtrøyte på venteværelset til tannlegen.

Den er bare ikke på langt nær det mesterverket som enkelte anmeldere har påstått.

En treer  -3- fra meg.

El monarca de las sombras - Javier Cercas

Skyggenes konge

Roman
Utgitt 2017
283 sider
Literatura Random House (Spania)
Spansk

Mulig norsk tittel: "Skyggenes konge"

Siden denne boka er blodfersk, kom ut i Spania februar 2017, er den ikke oversatt til norsk enda, men jeg regner med den kommer på norsk, da i alle fall de siste bøkene av Javier Cercas er oversatt til norsk.

Hva er det med denne boka som i den korte tiden siden utgivelsen i Spania har fått både toppkarakterer og bunn-notereringer?  Topplitteratur eller klar for søppeldunken?

Att "leseren" er et mangehodet uhyre kan være en ting en kan dra ut av dette, at den treffer forskjellig og at den må ha visse kvaliteter som åpenbarer seg for noen, men ikke for alle, og så er det kanskje temaet: Den Spanske Borgerkrigen (1936-39), (¡otra vez! (igjen")).

Javier Cercas har berørt temaet før, ikke minst i "Soldados de Salamina"  som på norsk kan fås under den kanskje meir malende tittelen  "Stridmenn fra Salamis" og som med en viss kunstnerisk frihet er blitt filmet av David Trueba, med hans kone Ariadna Gil som hovedperson.

Ytre sett er dette en fortelling om Javier Cercas egen familie, dvs helst om hans familie på morssiden  og mer spesifikt om hans mors onkel Manuel Mena, som ble drept i strid 19 år gammel og ble familiens helt.  Boka handler om historien om Grandonkel Manuel, eller riktigere historien om historien om Manuel Mena,

fordi den handler mer om Javier Cercas egen "research" og gransking av historiske facts rundt denne saken, enn selve saken selv. 

Støttet  og igangsatt av sin venn, David Trueba, ja nettopp han der filmmannen, som er noe desillusjonert etter å ha blitt dumpet av sin kone til fordel for en "estrella de Hollywood" - en Hollywoodstjerne, (som jeg seinere har funnet ut var dansken Viggo Mortensen, for de filminteresserte), prøver han å finne ut "sannheten" om Manolo Mena, hvorfor kan kastet seg ut i krigen på Francos side, og etter å ha blitt såret flere ganger,ble drept i det voldsomme slaget ved Ebro. Det er tydeligvis ikke  så lett å få eldre folk til å snakke om den krigen, men han får dem på glid etter hvert.

Ibahernando, den lille landsbyen, som i dag teller ca 500  "sjele", er stedet hvor Cercas familie kommer fra og som også Manolo Mena vokste opp. Som ellers i Extremadura, en rolig og fattigslig landsby, der det fantes to slags folk: fattige med jord og fattige uten jord. Menas familie tilhørte den første gruppen, men det kan ikke alene være forklaringen på hvorfor den ene gruppen sluttet seg til Franco og den andre flyktet til Badajoz for å slutte seg til "de røde" etter at Francos statskupp hadde startet.

Ibarhernando hadde vært positiv til republikken da den blei erklært i 1931, men stemningen snudde og i 1936, tok Franco-sympen over hele byen. Det var ikke bare Manolo som støttet kuppet, men nesten heile familien.

Nå presiserer Javier at hans Grandonkel var "Falangist" og ikke "Frankist" flere ganger, kanskje for å mildne litt på ettermælet, men også for å vise til at det var en vesentlig forskjell på begrepene, i alle fall i tradisjonell betydning. "El Falange", gjengen med de blå skjorten var i tillegg å være anti-kommunistisk, anti-demokratisk, anti-liberalistisk også anti-kapitalistisk!  Frankismen, byttet ut anti-kapitalistisk med kapitalistisk, men behold de andre "anti-ene".

Manuel Mena, tiltrukket av Falangens opprinnelige idéer og dessuten  en sterk tilhenger av "ro og orden" og "system" , styrtet i krigen, ble drept og således lokal "helt". 

Et sentralt tema i boka er hvordan en skal se på krigen, et tema som uten tvil har sin aktualitet også i våre dager.

Forfatteren trekker fram to velkjente spanske malere og to av deres berømte verk:

Diego Velásques

"Le rendición de Breda"

(Overgivelsen av Breda)

Francisco de Goya 

"El 3 de mayo de 1808 en Madrid"

Det skulle være klart hvilke sider av krigen disse begge representerer.  Den første et bilde på krigens edle sider, på et slags sportsmanship hvor seieren og nederlaget markeres med høviskhet. En glorifisering av krigen og ikke minst en spansk seier!

Goyas bilde er det motsatte, motivet der Napoleons soldater meier ned spanske motstandsfolk, i et reint slakteri, er noe helt annet enn glorifisering av krigen. 

Det er ingen tvil om hva Cercas syn på saken er.

Han skriver også:

"Saken er den at de heller ikke forsto hvorfor de i stedet for å alliere seg mot de rike og med de fattige som var nesten like fattige som dem selv , allierte deg seg i stedet med de rike og mot de som var enda fattigere enn dem selv. Og de "føkket det til""

Manolos død var meningsløs, ikke minst fordi han ga sitt liv for en urettferdig sak, nemlig overgriperen Franco, men også fordi han kastet seg ut i krigen naiv og blåøyd og med et glorifisert syn på selve krigen.  Etter noen runder på slagmarken, endret han nok syn på hva krig var, men da var det for seint.

Mye av boka er en beskrivelse av forfatterens reiser til steder hvor grandonkelen var og kjempet  under borgerkrigen og samtaler med personer som kjente til relevante handlinger og personer som kjente til noen som kjente... osv. 
Han finner til slutt fram til en del dokumenter og til og med det rommer Manolo døde etter å ha fått seg en Republikanerkule i hofta oppe i det som kalles "Terra Alta" i Katalonia.

Den er også en beskrivelse av en del troppeforflytninger og trefninger som ikke gir noen umiddelbar mening for en utenlandsk leser og det kan lett virke som fyllstoff, men har nok en funksjon å gi en til fasett til et helt bilde om krigen.  Marsj og venting hører også med.

Cercas sammenligner også Manolo Mena med Akilles, helten fra Troya, som kjempet hardt, men ble drept pga av en sårbart hæl, og udødeliggjort som en legendehelt.  Dette iht Illiaden.

I Odysséen, som skal ha vært skrevet av samme mann, Homer, finner Odyssevs denne helten Akilles, som en konge i dødsriket. Akilles klager til Odyssevs og sier han heller ville være tjener av en tjener blant de levende, eller en monark i skyggenes kongedømme.
"Skyggenes Konge" er direkte oversatt tittelen på den spanske originalen, og også hovedtemaet i boka.
Finnes det en edel død, en heltemodig død, en riktig død? 
Javier Cercas, ikke nødvendigvis forfatteren, men fortelleren og jeg-personen Javier Cercas hevder at Manolo døde tre ganger:

1) fordi han tapte alt i krigen, også livet
2) fordi han tapte det for en sak som ikke var hans; fordi krigen ikke forsvarte hans egne interesser, men interessene til andre.
3) fordi han hadde tapt alt for en dårlig sak. Hadde han tapt det for en god sak, kun hans død ha hatt en mening.

Hva slags bok er dette. Underveis i lesingen dukker dette spørsmålet opp. Er det er historisk verk eller noe annet, en roman?
Vel. Javier Cercas er IKKE en historiker, han er forfatter og journalist. Selv om han dokumenter noe av stoffet med faksimiler noen steder, så er det ikke nok til å kalle det et historisk verk. Disse faksimilene er for øvrig utydelige og for meg umulige å lese, om det skyldes trykkingen eller en bevisst handling for å skjule dokumentasjonssvindel  vet jeg ikke, selv om jeg har så pass tillitt til forfatteren at jeg tror det første.
Vi befinner oss nok i en gråsoner mellom en historisk reell og en fiktiv verden et sted. De få stikkprøver jeg har gjort på "empirien" viser at den holder stikk, men hva som er virkelig og hva som er oppdikta, om noe, kan ikke leseren vite, men den er klassifisert som roman..

Roman, er den, men den gir, føler jeg en god beskrivelse av en tå som fremdeles er øm i Spania.
Den er også en pekefinger til dagens vrøvl om "hellig krig": krig er ikke hellig, den er skitten, den er et helvete!

Jo, jeg kan skjønne at noen har kastet enere eller toere etter boken, den har sine svakheter. Blir kanskje noe repeterende og enkel, noen ganger med lange setninger som minne om Jon Fosse og noen ganger en følelse av at forfatteren drøyer ut boken for å nå respektable 283 sider.

Men så tenker jeg, må alt dette være med for å få leseren satt inn i riktig modus; for at leseren skal kunne fornemme det som forfatteren mener og skjønne problemstillingene og temaene i boka.
Jo, det må vel kanskje det!

Fra enkelte hold i Spania har det vært hevdet at Cercas "hvitvasker fascismen", men det å gi en forklaring på hvorfor noen sluttet seg til "El Falange" og også viser til forskjellene mellom denne og Francos ideologi, før den siste overtok hele showet, er ikke å drive med hvitvasking. Mer oppklaring og informasjon rundt dette må bare være av det gode. Jeg ble i alle fall ikke noe fascinert av disse bevegelsene etter å ha lest boka!

Så, dukker det også opp for leseren flere gullkorn, setninger både til smilebåndet og til ettertanken og ikke minst fraser som en kan nikke "bejaende" til og mumle: "akkurat", "nettopp dét ja", "nemlig".

De som har lest mine bokblogginnlegg vet at jeg gir litt ekstra til bøker som trigger meg til å lese og vite mer om emnene i bøkene. Det gjør denne, så absolutt.

Terningkast 5.