BIENES HISTORIE
Av Maja Lunde
Hva er en god roman?
For å finne ut det
kan vi selvfølgelig gå inn å dissekere den med litteraturkriterens skalpell,
skjære opp og analysere alle dens bestanddeler. Språket, perspektivet,
bildebruken, personene, beskrivelsen, utviklingen, ja alle bestanddeler på alle
nivå som en slik bok består av. «Stilsikkert»,
er jo et favorittuttrykk fra disse kritikerne, ja, nesten en klisjé.
Innholdet, jo det
også, men kanskje ikke så viktig om det engasjerer, meir om det er perfekt
sammensydd.
Mange lesere vil
sikkert svare forskjellig på spørsmålet om hva «en god roman» er. For meg
dreier det seg først og fremst om å engasjere. Jo visst, jeg kan more meg over språklige finurligheter, elegante
piruetter og dristige sprang, men dette går meir på følelser en kald analyse.
En god bok skal helst ta opp et tema som engasjerer i
tillegg til de andre kvaliteter som ofte blir forbundet med en god bok. Ei god
bok gir deg lyst til å lese mer om temaet, sette deg nærmere inn i det.
«Bienes historie» av
Maja Lunde er ei slik god bok. Jeg fikk den til jul og slukte den i noen få
jafs innimellom ribbe, sursild, pinnekjøtt og annen god julemat.
Leste den som sagt fort,
men sitter nå med etterfordøyelsen som en drøvtygger. Boken er godt skrevet, underholdende, lettlest
og oversiktlig samtidig som den gir grunnlag for ettertanke.
Apokalyptisk. CCD, «Colony Collapse Disorder» ,
mestepartene av arbeidsføre bier forsvinner plutselig over natten, etterlater
seg dronning og noen ikke arbeidsdyktige barn og muligens noen gamlinger i hver
kube. Dette kan leses som en allegori over vår verden verdens kollaps.
Den kommer også. Romanen
er delt i tre scener spredt utover i boka. England 1852 hvor biene blir studert
og det blir utviklet en metode for birøkt. 2007 i
USA hvor problemene med CCD oppstår og 2098 i Kina, hvor de etter at alle biene
er borte har spesialisert seg på håndpollinering og videreutviklet et totalt
regime.
Kollapsen har ført
til at land og byer ble lagt øde. Kina har klart seg mye pga av denne manuelle
pollineringen, men mye av arbeidsinnsatsen i folket er lagt i dette. Storbyer
som Beijing er nesten totalt forlatt, og fungerer på lavmål. Teknologi, IT,
kultur og utdannelse er satt langt tilbake. Det er ingen vits med kunnskap når
en likevel skal bruke livet sitt til å strø pollen med hendene sine.
Biene kommer igjen. En
lite samfunn av overlevende bier blir oppdaget ved en tilfeldighet. De blir voktet
og passet på. Hele prosjektet blir holdt hemmelig og voktet av de militære helt
til biesamfunnet er sterkt nok til å vises fram. Naturen begynner å ta seg opp
og fører til at menneskene kan fylles med det som beskrives av det siste ordet
i boken:
«Håp»
Det er jo leseren som
bestemmer hva han/hun skal få ut av ei bok. Ei god bok skal gi leseren mulighet til
å få fram mange bilder. Jeg vil til slutt bare nevne hvilke allegorier som ble
meg til del da jeg leste den. En advarsel om hva som skjer hvis vi fortsetter
med rådrift, forsøpling og plaging av naturen. Men også en advarsel mot utsuging og utbytting generelt.
