torsdag 10. august 2017

Wienerbrorskapet - Ingar Johnsrud





Krim
Utgitt 2016
Aschehoug
440 sider

Et hurtiggående krim med mye fart, smell og "krutrøyk", lik, kropps-deler og -væsker, gørr og blod!
Drapene og elendighetene foregår  i forbindelse med en tilbaketrukken kristen sekt og etterforskningen avdekker også tråder til et førkrigs Wien og til et tyskokkupert Norge, samt til et krigsherjet Afghanistan av nyere dato.
I heile tatt heller vanlige forbindelseslinjer i moderne norsk krim.  Ikke særlig originalt, men tross alt en spennende oppbygning, som får leseren til å haste seg videre.
En stund. 
Etter hvert ble til litt vel mye smell og skudd og mord og en kan falle for fristelsen å lese seg hastig og overfladisk bakover mot slutten for å se hva det ender opp i. 
Joda, noe skjer, men gjennom alle mordene, smellene, røyken og alt det der synes jeg det heile ender opp med en fis. Slutten står ikke i stil med forventningene leseren har etter begynnelsen.
Nå skal det sies at jeg hare hørt dette skal være første  bind i en trilogi, og at forfatteren derfor muligens har spart noe til de neste to bindene, men isolert sett syns jeg ikke leseren får det det kan forventer.

Ett annet atterhald er at undertegnede  var på grensen til å sovne noen steder og at han derved ikke er sikker på å ha fått med seg alle vesentlige detaljer i handlingen.
Stilen er kjapp, setningene stort sett korte og det er også kapitlene, noe som driver selv den mest lesetrøtte videre i handlingen.

Noen ganger glimter forfatteren til med gode bilder og fine og til dels morsomme kommentarer, men så ødelegger han det med en del plumpheter og banaliteter. Spesielt der han til stadighet skriver om rumper, pupper og kjønnsorganer som tvinger seg fram under tettsittende klær. Det blir for mye og for dumt. gjentakende og klisjéaktig.

Han befinner seg til tider på et akseptabelt litterært nivå, men faller altså i fristelse å senke dette nedover gjennom generell journalistikk og til et litterært lavmål, som minner om "Kriminaljournalen" (1952-93).

Ellers syns jeg at forfatteren kommer med gjentar seg selv litt for ofte der han kunne sluppet dette ved en liten omskriving. Det trekker ned.

Personbeskrivelsene er korte og ofte  klisjéaktige , om de ikke er fraværende, Det finnes en rekke personer i handlingen, men leseren får ikke mye ut av disse . De virker mer som figurer  enn som mennesker. Hovedpersonen er selvfølgelig skilt, har barn, en ny kjæreste som han ikke vet hva han skal gjøre med, bortsett fra å knulle og kanskje også et begynnende ett-eller-anet med en ny kollega.

Bokomslaget er krydret med seksere som litteraturjournalister  har trillet, jeg mistenker dem for å ha vært på samme kneipa ett eller annet sted østpå i Oslo, for en sekser, det lukter av kameraderi og smøring. I alle fall det det skudd over mål.

Men for all del, boka er ikke dårlig, den er middels og kan passe som underholdning på bussen eller som tidtrøyte på venteværelset til tannlegen.

Den er bare ikke på langt nær det mesterverket som enkelte anmeldere har påstått.

En treer  -3- fra meg.






Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar