Tørst - Jo Nesbø

Krim
Utgitt 2017
Aschehoug & Co.
527 sider

Lest: 14.-17. august 2017

Jo Nesbøs ferskeste bok om Harry Hole ble liggende over sommeren før jeg fikk lest den. Var det et tegn?  Et tegn på at boka ikke var like god og engasjerende som Nesbø sine beste?
Jeg tror jo ikke på slike tegn og det hadde nok sin mer praktiske forklaring, men factum est: "Tørst" er ikke helt på høyde med det beste han har skrevet.

Det skyldes ikke Harry Hole. Han er vel stort sett som før, men er blitt tørrlagt og klarer seg stort sett vel med det, trass noen nestenulykker, han er nå gift og ansvarlig stefar til Oleg, Rakels barn og han underviser ved politihøyskolen, da han får eller tar et engasjement som etterforsker i denne såkalte "vampyrist"-saken.  Han driver saken igjennom til en oppklaring både ved hjelp av gode kollegaers
assistanse og på tross av andre kollegaers handlinger og holdninger. Alt dette er vel som før.

Det er også metodene, noen etter boka, mens andre nok ikke er pensum på politihøyskolen!

Hovedhandlingen er jakten på en blodtørst seriemorder som bl.a. tar livet av sine ofre, alle kvinner, på diverse bestialske måter, bla. ved å bruke et jerngebiss med "sagtenner" til å bite strupen over på offeret og drikke dets blod.

Harry Hole får hjelp av diverse politifolk, to psykologer, en lege som er spesialist på blod og en tyrkisk bareier, samtidig som han også må svømme rundt i det øvrige politimiljøet som består av den del ubrukelige og fiendtlige personer, deriblant politisjefen.

Intrigene  er for så vidt klassiske og jeg finner ikke noe særlig nytt og originalt i fortellingen. Nesbø serverer leseren mange overraskelser og gjør visse triks for å lure oss. Flere ting klarte han å holde skjult for meg helt til slutten, men denne gangen klarte jeg å plukke ut skurken på et ganske tidlig stadium. Det kan skyldes at jeg har vært gjennom temaene før,
Det er vel kanskje ikke slik, men jeg satt igjen med en følelse av å ha lest mye av boka før, enten skrevet av Nesbø selv, eller av andre. Det har jeg nok ikke gjort, med det kom en følelse av "deja vu" over lesingen,

Jo, Jo Nesbø skriver fremdeles like engasjerende og spennende som før. Han leder deg med et drivende språk gjennom intriger, drap og blod, ikke minst blod, det spruter og drypper som i en Tarantinofilm,

Det er mange personer i romanen med mange forskjellige karaktertrekk, men et fellestrekk synes å være at de er søkende. Søkende etter kontakt, ømhet, sex eller hva det nå måtte være. Eller kanskje bare etter noe å drikke, De virker ensomme selv om de ikke er enslige, en litt rastløs gjeng av noen romanpersoner. Nå er de selvfølgelig ikke alle like, og gjør ikke de samme dumme tingene, men det synes å være et generelt trekk.

Noe med sjarmen med krimhelter som Harry Hole, Kurt Wallander, Bjørn Beltø, K2 og Gunvald Larsson er jo spenningen og  ikke minst nysgjerrigheten etter hvordan det går med heltene våre. Det
har Nesbø ivaretatt på en grei måte midt oppi jakten på morderen.

Det er en del psykologi, naturlig nok, med to psykologer på scenen og med et tema som vampyrisme.
Det blei jeg nok ikke særlig til ekspert på, men han tar også opp til  flere far-sønn forhold og prøver å forklare hvorfor det har gått som det har gått med dem. 

Men først og fremst er dette krim,
Jeg leste den rett etter Hans Olav Lahlums bok "De fem tegn". Det har vel vært uttalt noe spøkefullt  i forfatterkretser at en  burde vente med sin egen utgivelse hvis Nesbøs neste bok skulle komme ut samtidig. Denne gangen hadde ikke Lahlum noen grunn til frykte,  jeg likte hans bok bedre, Den fikk en femmer.

Jeg må til slutt skynde meg å si at dersom du er glad i Jo Nesbø og ikke minst Harry Hole, må du lese den, Den er absolutt lesverdig, om enn ikke hans aller beste.

Så:
Terningkast: 4.