Etter i saumane - Kjartan Fløgstad

Essays - Undertittel: Kultur og Politikk i arbeidarklassens hundreår.
336 sider

Utgitt 2016
Gyldendal norsk forlag

Lest 17.april - 23.april 2016

Boka består av 22 essays, 11 skal være nyskrevne, resten av litt eldre dato. Samlingen er delt i fire kapitler : I Musikken, II Vitskapen, III Kulturen og IV Politikken, i tillegg til en innledning og avslutningen , "På Marmorklippene".

Det forundret meg først at Fløgstad åpner denne samlingen med et sitat fra fortellingen  "Uqbar, Tlön y Orbis Tertius" fra  "Ficciones" (1956 Buenos Aires) av Jorge Luis Borges. Jo, Fløgstads er glad i Latinamerikansk litteratur, men hva så?

Jo, så vidt jeg husker fra min egen lesning av denne boken , så var eller er "Tlön" et fantasiland der det ideelle har fortrengt det materielle, der språket mangler substantiver som er erstattet av subjektive beskrivelser, der psykologien er overordnet vitenskapen.

Dess mer jeg har tenkt over det, dess mer treffende syns jeg sitatet

er, det drar nemlig fram essensen i essayene!

Den røde tråden i boken , og nå siterer jeg Fløgstad "viser korleis borgarskapets ideologiske klesplagg heng i hop, eller raknar i saumane. Boka tar opp tråden og viser andre måtar å sy saman verdensbilde på."

Han sier bl.a. at kapitalismens intellektuelle er i ferd med å omskrive det 20. århundres historie, "i smått som i stort og på mange felt".

For å dra ut noen eksempler så viser han til norske folkemusikere som på grunn av sin nasjonale musikkinnstilling ble sett på som å være svake for nazismen, mens "stornasser" som f.eks Herbert von Karajan, berømt dirigent for både Berliner og Wiener- filharmonikerne og flere med ham slapp unna og fikk holde på med sitt uten avbrudd.

I det heile tatt går Fløgstad igjennom mange nazister som ikke fikk sin fortjente straff, men som fortsatte i sine offentlige stillinger etter krigen. Leger og advokater var i overraskende stor grad nazister, også i Norge. Bl.a. var de dommerne som sto for domfellelse av tyske studenter til "Berufsverbot"  (yrkesforbud) på 70-tallet pga av sine politiske standpunkt, også var dommere høyt oppe i Nazi-systemet.

Forbindelsen mellom borgerskap, landadel og nazister var tettere enn mange likte å innrømme etter krigen. Mange av nazistenes idéer virker forlokkene på disse gruppene. Deres målsetning var jo å holde arbeiderklassen nede, eller i det minste i sjakk slik at de ikke fikk kjempet seg til flere rettigheter. I så måte virket nazistene tankesett og politikk som et nyttig instrument.

Både i historieskriving og politikk er det gjort store bestrebelser på å overfokusere på noens forbrytelser, mens tilsvarende gjort av andre er blitt bagatellisert.

I det heile tatt har er arbeiderklassen blitt demonisert. Ett av de nyere forsøkene er det forholdsvis nye begrepet "kommunasisme" som selvfølgelig er fullstendig vrøvl, men med klare hentydninger til Hitler/Stalin er formålet med det å skremme.

Fløgstad unnlater heller ikke å nevne at forsvaret av kapitalismen og borgerskapets stilling har ført til kupp og høyrediktatur i flere land i Europa, som Spania. Hellas og Portugal og mange flere ellers i verden.

Det jobbes hardt i nyliberalistenes tenketanker som Citiva og Nest

med å utforme og selge inn filosofi, tankesett og forestillinger som gagner borgerskapet. Godt hjulpet at det Fløgstad kaller "medial støy", omdefinering og vridning på begreper mm. Han navngir en historiker i Nest som er tatt for kildeforfalskning uten at det ser ut til å ha blitt noe særlig oppstuss av det.

Det er når jeg leser slikt og også med tanke på hvem som styrer mediene en sitter igjen med en følelse av at vi er på rask vei mot "Tlön",

I denne boken er det mange eksempler og gjennomganger av fakta som bygger opp mot den røde tråden. De få eksemplene som jeg har trukket fram, tjener ikke på langt nær som en fullverdig presentasjon av innholdet, men kun som en smakebit.

Tankene, analysene og beskrivelsene i boka er godt dokumentert med en kildeliste på over 8 sider.

Selvsagt har en bok med et slikt innhold fått en del kritikk, noen mener det er konspirasjonsteorier, mens en tenketanker og historiker fra Nest, fylte sin munn  og kalte Fløgstad en klovn.

Muligens i mangel av gode argumenter mot.

Jeg har også lest flere gode og positive anmeldelser.

Boken fortjener å bli lest, ikke bare av folk som er historie og politisk interesserte eller er spesielt opptatt av Fløgstads skriving.

Les den med åpent og gjerne kritisk sinn, som en jo alltid skal lese bøker med, så vil du nok kanskje få en aha-opplevelse.

Det jeg håper leserne får med seg av denne boka er å bli oppmerksom på de kreftene og prosessene som er i sving i det samfunnet vi lever i og at leserne ikke skal ta for gitt at de

rettigheter og goder en har i dag vil fortsette uten videre.

For min egen del var det mange nye opplysninger i stoffet, men ingen særlig oppsiktsvekkende og oppskakende, snarlig heller en stadfesting av noe en hadde en følelse av fra før.

Det som kanskje var litt overraskende var hvor mye litteratur det finnes om det Fløgstad skriver om og hvor lite av dette som er kommet fram blant folk.

Kanskje ikke så overraskende likevel, vi er jo på vei mot "Tlön".

Jeg har boken 4/5 på Goodreads, jeg er fristet til å gi terningkast 5 pga av innholdet, men må trekke litt for at jeg synes framstillingen kan virke litt rotete og springende noen steder. Muligens dette fordi det da fordi det opprinnelig har vært 22 enkeltstående essays og ikke et gjennomstrukturert verk.

Om krim - en personlig reise

En snadde som symbol på den saklige, ettertenksomme detektiven.

Hva er krim?
Hvorfor  skiller vi et ut fra "vanlig" skjønnlitteratur.

Med krim oppfatter vi vanligvis litteratur; romaner og noveller  hvor en forbrytelse eller flere, vanligvis drap  blir etterforsket og oppklart av politimenn, detektiver eller sivile som damer med skarpe øyne og logisk sans  eller forfattere med tilsvarende. Ofte blir leserens lurt rundt i forkjellige irrganger noe som gjør at han tror han har løsningen etter 20 sider,  en annen løsning etter 50, er fullstendig forvirra etter 120, nesten sikker igjen på å ha avslørt skurken 20 sider før slutt for  så på de siste sidene bare må innrømme at han er blitt lurt trill rundt.           
Dette er en ganske klassisk oppbygging på en krimroman. Leseren skal være med på prosessen og oppfordres stilltiende til å forsøke å løse gåtene.

Noen ganger vet leseren alt. Han har vært med skurken på ugjerning(ene) og er også med den som skal fakke skurken på oppklaringen.

Spenningen er det framtredende i disse romanene. En spenning de har til felles med det vi kaller "thrillere" og andre spenningsromaner. I disse romanene er det jo ikke oppklaringen som er hovedtemaet, men den fysiske og psykiske spenningen som bygger seg opp og får utløsning i mer eller mindre kriminelle utførelser.
Vi har også romaner om gamle mysterier, gåter og kodeløsning og selvfølgelig også spionromaner.
Jeg syns det for mitt vedkommende er riktig å samle dem i samme kategori.

Hvorfor skiller man dem ut fra vanlige romaner? 
Det er vel akkurat det med formålet bak disse bøkene som er det viktigste. At disse bøkene er skrevet for å underholde, for å skape noe som er spennende for leseren. Mange lesere er ikke så interessert i å lese  såkalte "tunge" bøker, dvs bøker som krever noe mer av leseren enn bare å det å bli underholdt, noe mer enn å finne ut hvem som er butleren. Noen lesere, meg inkludert leser gjerne en slik krimbok innimellom, kanskje mellomn hver av de andre bøkene de leser. Etter en tung murstein, selv om den er aldri så god, interessant og til ettertanke, så er det mange ganger en salig restitusjon å pløye gjennom ei krimbok.

Det kan sies at denne grensen er noe uklar og med tiden er det blitt enda vanskeligere å skille. Vi har krimromaner som ikke skiller seg særlig fra andre romaner verken med hensyn til kvalitet eller tema, personkarakteristikker, miljøbeskrivelser , karakterutvikling, eller andre kriterier som bøker vurderes etter.

Det finnes altså krimromaner med særlige litterære kvaliteter og det finnes også "vanlige" romaner som godt kunne leses som krim.

Dette skille mellom det en også kaller "seriøs" skjønnlitteratur og krimlitteratur oppsto allerede da de første krimbøkene kom ut. Flere forfattere skrev i begge sjangere, men skrev gjerne krimbøkene under pseudonym eller et annet pseudonym dersom de allerede hadde utgitt bøker under et slikt. Dermed var de også med på å lage et skille mellom den seriøse litteraturen og den ikke fullt så seriøse krimlitteraturen.

Men et slikt historisk skille hadde nok ikke hatt så stor betydning dersom det ikke også i dag blir ansett opportunt å opprettholde det.
Og det er det !

Ikke minst i markedsføring og salg.  Krimsegmentet betraktes nok fremdeles av mange som ikke fullt så høyverdig litteratur, men det selger bedre! Det er ting som tyder på, ja, en kan være ganske sikker på at det finnes lesere som kun vil ha krim. Det er derfor viktig å "tagge" disse som sådan, uten at det er ment som et B-stempel.

Denne bloggen har til nå bestått av vurderinger av bøker jeg har lest fra julen 2015 og utover. Det som ikke kommer fram er at jeg innimellom også har lest krim! Flere krimbøker.
Derfor vil jeg også anmelde disse, men disse anmeldelsene vil nødvendigvis bli en del kortere, først og fremst pga av denne sjangerens egenart, både med hensyn til hvor dypt en kan komme i en slik bok og ikke minst for ikke å røpe spenningen.

Som en innledning til denne rekka av krimbøker vil komme utover, vil jeg ta leseren med på en kort odyssé gjennom min reise i krimverdenen.

Jeg mener å huske at noe av det første jeg leste var detektiven Knut Gribb, denne etterforskeren som sammen med assistentene Brede og Jerven stadig jaktet på og fakket forbrytere, som den notoriske Thomas Ryer. Det var Sven Elvestad som skapte den karakteren og skrev de første bøkene under pseudonym. Han var seinere også kjent under navnet "Stein Riverton" som har gitt navn til "Rivertonklubben" og "Rivertonprisen", noe som igjen viser til hvor betydelig Elvestad var i norsk krim.
Da jeg ble kjent med Knut Gribb i "Detektiv-magasinet" var det nok andre forfattere som hadde overtatt.

Gnisten var tent og det blei mye Agathe Christie, anbefalt av engelsklæreren, George Simenon med Maigret, ikke så varmt anbefalt ;), Perry Mason av Erle Stanley Gardner.

Der holdt jeg på å hoppe elegant over den famøse, narkomane detektiven fra 221b Baker Street, London, nemlig Sherlock Holmes, skrevet av Sir Arthur Conon Doyle. Jeg har jo fått med meg noen av disse bøkene.

"Bergenstoget plyndret i natt" står i en egen klasse. En morsom liten fabel om fire pengelense studenter kommer på idéen om at det er lurt å plyndre bergenstoget på 1. april, da ingen vil tro på det...
Boka blei utgitt 1923 av Jonatan Jerv, som var selveste Nordahl Grieg, sammen med forlagsmannen og oversetteren Nils Lie.

Så kom hardkoktkrim og antihelter inn. Raymond Chandler, Ross McDonald med henholdsvis Philip Marlow og Lew Archer. Tøffe helter som sleit med sitt på si.

John Dickson Carr (Carter Dickson) med bla Dr. Gideon Fell og ikke minst Patricia Highsmith, med den talentfulle, men akk så umoralske og bedragerske Tom Ripley. Sistnevnte godt levendegjort av Matt Damon i flere filmer.

Mens vi er inne på Matt Damon, må jeg ikke glømme en annen av mine tidligere favoritter, Robert Ludlum og hans bøker om den avsporede agenten og drapsmaskinen med hukommelsessvikt, Jason Bourne. Her har Matt Damon også spilt Jason Bourne i flere gode filmer.

I samme åndedrag må jeg også nevne spionhistorienes mester John  LeCarré som ble heftig lest, ikke minst på 70- og 80-tallet.

På slutten av 60-tallet blei jeg kjent med Maj Sjöwall og Per Wahlöö, ekteparet som med sin 10-boksserie om politimannen Martin Beck sammen med kollegaen Lennart Kollberg og ikke minst den handlingsglade Gunvald, Gunvald Larsson skapte en ny standard, men en mer sosialrealistisk krim, som i stor grad har påvirket nordisk og norsk kriminallitteratur. Vi kan fremdeles følge disse folkene i adskillige TV episoder.

Sjöwall & Wahlöö ble etter fulgt av en rekke krimforfattere i Sverige, noe som førte til en svensk krim- "boom" og seinere også en nordisk.  Jeg kunne ha laget en lang liste over svenske krimforfattere jeg har lest og likt, men  for nøye meg med å trekke fram fire: Camilla Läckberg, Henning Mankell, Stieg Larsson og Jan Guillou. 

Camilla Lãckberg skriver godt om liv og levnet og ikke minst mord i idylliske Fjãllbacka på kysten i Bohuslän en by eller bygd og et landskap jeg har syklet gjennom og som må ha Sveriges tetteste mordfrekvens i forholds til innbyggertallet, hios en skal tro det vi leser io hennes bøker.  

Hennings Mankell sine 12 bøker om Kurt Wallander i Ystad, Skåne er nesten ikoniske og gjort enda videre kjent gjennom film og TV. Men han skrev også andre krimromaner og ikke minst like mange bøker utenom krimsjangeren. Hans sosialpolitiske engasjement er sterkt i begge sjangre.

Da jeg leste Stieg Larssons første bok, "Men som hater kvinner"  ble jeg begeistret. En komplett krimbok, med parallellhistorier, plot, politiske spark og en kjeltring på øverste businessnivå og en såkalt samfunnstøtte som til slutt blir tatt med buksa nede. Herlig og perfekt!

Oppfølgerne i den såkalte "Millenium"-serien, det ble bare to av dem er nesten like gode. Dessverre oppsto det i etterkant av hans død en krangel både om rettigheter og om det moralske i la en annen forfatter fortsette Millenium-serien. Jeg har kjøpt boka til David Lagercrantz, men ikke lest den, ennå.

Så Jan Guillou, da, selve kongen av politisk, samfunnskritisk krim. Helten i Hamiltonserien, Carl Gustaf Gilbert Hamilton, greve, riking, sosialist, militær, feltagent, morder og en beskrivelse av og et ballespark til tingenes tilstand på forskjellige nivå i Sverige som har fått meg til å sitte på tribunen og trampeklappe. I tillegg har han skrevet mye annet som ikke er krim og som er høyverdig lesning.

De tre herrene, Mankell, Larsson og Guillou er tydelige eksempler på at grensen mellom krim og "ikke-krim" egentlig er utydelig og kunstig.

La meg også bare nevne en danske,  Jussi Adler-Olsen med sin "Avdeling Q" og  den svenske duoen Hjorth & Rosenfeldt  som også står bak TV-suksessen "Broen", før jeg sier noen ord om noen (få) norske.

I likhet med svenske og danske forfattere har også oppblomstringen av norske krimforfattere bidratt til at det gode omdømmet Nordisk krim har fått i det siste.

Kongen på haugen må sies å være Jo Nesbø, hans stilling etter spesielt bøkene med Harry Hole er så sterk at andre norske kolleger vegrer seg å legge sine nyutgivelser til samme årstid som Nesbø.
På sitt beste er Nesbø så intens og spennende at du ikke legger merke til at sidene flyr og timene har gått før du er på baksida.

Tidligere kom Gunnar Stålesen med sin alko-helt Varg Veum, som på mange måter likner på Harry Hole, dvs helst er det jo omvendt.
At han opererte i Bergen var slett ikke skjemmende.

Favoritten i hine dager var riktignok John Michelet med sin mer politiske innfallsvinkel i krimmen. Boken "Jernkorset" syns jeg fremdeles er et høydepunkt.

Jeg liker enigma-krim. Fortellinger der nye og gamle mystiske koder bidrar til utvikling og noen ganger forvirring i romanen. Forsøk på å finne en løsningen på fortidens gåter er også spennende. Derfor liker jeg Tom Egeland og hans Bjørn Beltø, arkeolog og albino. Han kan settes i samme kategori som Dan Brown, han med "Da Vinci-koden" og "Engler og demoner", men jeg liker Egeland bedre, kanskje først og fremst fordi han skriver mer fra hjemlig miljø.

Det burde ha gått fram av denne bloggen at jeg foretrekker krim som er noe mer enn bare krim, men jeg skal evne et unntak,
Hans Olav Lahlum.
Han skriver krim på den mer klassiske måten. Gode og intelligent konstruerte mysterier og løsninger. Hans helt , K2, framstår kanskje som en litt kjønnsløs person, men han har sine damehistorier, emosjoner og bekymringer. Ellers framstår han som en mer "streit" person enn mange av de andre krimheltene vi kommer over. Lahlum sin stil er nøktern og til tider morsom, litt tørrvittig kanskje slik Lahlum ofte kan være i andre sammenhenger.
Lite blod, sex og vold i Lahlums bøker, men det er lik, ofte flere lik, og de er ofte forbundet med hendelser fra tidligere tider. Hans Olav er også historiker med etterkrigstiden som spesialfelt, hans bøker beskriver da også miljøer fra noe tilbake i tid og jeg humrer ofte av minner fra 60 og 70 tallet.
Jeg syns det passer godt å avslutte med Lahlum, da han er en forfatter som jeg kommer til å følge og godt kan kjøpe usett.

Øh, jeg holdt nesten på å glemme, det som dette innlegget egentlig er innledningen til.
Det er kommet mange interessante krimbøker dette året og det vil komme mange flere utover året (2016) som jeg gleder meg til. 
Noen har jeg allerede lest , de skal jeg kommentere i kommende innlegg, andre får komme etter hvert.

Ha et godt krimår !

Harens år - Arto Paasilinna

Roman

Utgitt 2004

159 sider

Oversatt fra finsk ved Nøste Kendzior

Aschehoug Forlag

Opprinnelig utgitt på finsk i 1975

Tittel: Jäniksen vusi

Lest 26.mars-01.april 2016

En ode til den finske flatfylla eller til de finske skoger? Det er mye av begge deler. Flatfylla  blir best beskrevet når hovedpersonen våkner opp etter en rangel med ei vakker, men ukjent dame rundt seg. Dama har ring og han spør om hun er forlovet, hun svarer "ja". Han spør med hvem, hvorpå hun svarer: "Deg"!.

De finske skogene, spesielt de i Lappland ligger som en ramme rundt heile fortellingen,. De er som rene lunger som gir frihet og rein luft til forskjell fra den trykkende luften og det konforme, tvangstrøyelignende livet i Helsinki.

Historien begynner med at to nokså desillusjonerte, bedradde, middelaldrene pressemenn, en fotograf og journalisten Vatanen kjører på en hare på vei hjem fra et oppdrag. Vatanen går ut av bilen og finner en skadet  hareunge med et brukket bakbein. Vatanen spjelker beinet med en kvist og strimler av lommetørkleet sitt. Så tar Vatanen haren med seg inn i skogen og forsvinner fra sitt "gamle liv", fra jobben, fra et "kjerringhelvet" av ei kone, fra bylivet, fra Helsinki.

Etter å ha slått kona med knappest mulige margin i kampen om hans, eller vel rettere sagt parets bankinnskudd, begynner hans odyssé rundt omkring i Lapplands skoger og bygder sammen med haren. Vatanen  er ingen forbryter, men han liker sterke drikker og kvinner og går  ikke av veien for noe dersom noen truer haren eller forsøker å ta den fra ham. Han møter mange på sin vei som enten misliker haren eller som helst vil bemektige seg den, hver av sin årsak. Andres klåfingrethet og ønske som å stjele haren fører til mange episoder som Vatanen ikke har kontroll på selv. De fører også til mange sceneskifter som til slutt fører til at Vatanen forviller seg langt inn i Sovjetunionen på jakt etter en bjørn han vil hevne seg på. Den hadde trampet på haren.

Vatanen får felt bjørnen, men han og haren blir straks tatt hånd om av Sovjetunionens offentlige tjenestemenn. Det viser seg at Vatanen på sin ferd i Lapplands skoger har pådratt seg 22 lovbrudd. Ei liste over disse lovbruddene var sent til Leningrad med krav om utlevering. Russerne ler av det de kaller hans kriminelle rulleblad og sender både Vatanen og haren tilbake over grensen til Finland, med en invitasjon om å komme tilbake og ta noen glass når han slipper ut igjen

Vatanen og haren havner i finsk fengsel, men flykter på en noe spesiell måte.

Hele fortellingen holdes i en kjapp, naken og vittig stil. Det finnes få beskrivelser av natur og dyr og mennesker. Om Vatanen får vi ikke vite stort annet enn at han har slitt på hjemmefronten, kjeder seg på jobben osv., men vi vet ikke hvordan har ser ut eller hvor gammel han er, annet at han er middelaldrende og at han ikke går utenom en fest. Fornavnet husker jeg heller ikke å ha sett. 

Hva får vi så ut av denne korte romanen bortsett fra en til tider morsom fortelling?

Politikk? Vel, en av personene Vatanen møter mente å kunne bevise ved hjelp av analyser av hodeskalle og ordforråd at Finlands president Urho Kekkonen var blitt erstattet av en "stand-in" rundt 1968, da Kekkonen skal ha dødd eller blitt myrdet. Den nye Kekkonen hadde blant annet er aktivt ordforråd som var på 1200 flere ord enn det den opprinnelige hadde. Sprengstoff som ikke kunne publiseres, mente bevishaveren.
Et av tiltalepunktene mot Vatanen var at han hadde mishandlet sekretæren til det konservativ-liberale Samlingspartiet sin ungdomsorganisasjon på et restauranttoalett. Det kan knapt sier å være en politisk handling. Vatanens uttalelser om at det var greit å slippe unna de radikaliserte ungdommenes argumentasjon i Helsinki, dette var jo på tidlig 70-tall og et utsagn om at kommunister ikke kunne ha det godt, kan nok ikke tolkes som et politisk budskap.

Møtet med Sovjet var bra, selv om han blei holdt tilbake og forhørt i to måneder. Mellom forhørene kunne han bevege seg fritt i gatene. Alle sovjetiske myndighetspersoner stilte seg velvillig til ham. Men som sagt ikke noe politisk budskap å tolke ut av dette.

Derimot ser en element av satire over personer og institusjoner i maktapparatet og det tjenere. Prester, militære, politi, diplomater og deres fruer for å nevne noen, får gjennomgå.

Mest handler det om solidaritet mellom mann og hare, om omsorg og vennskap.

Det handler også om den følelsen en av og til kan få i situasjoner der problemene ligger uten på hverandre og der en sitter i en saktegående kø på motorveien og mest har lyst til å stanse bilen,
hoppe ut, låse den og bare gå av gårde.

De fleste gjør det ikke. Vatanen gjør det, men det ligger ikke et klart råd om at flere burde følge etter. Det er jo ikke bare så enkelt.

Selv om det er mange snurrige episoder, så er de hver for seg ikke urealistiske. Det er ikke noe hokus-pokus. Det er ingen samtaler mellom mennesker og dyr, alt er realistisk.

Bortsett fra slutten. Måten Vatanen og haren flyktet fra fengselet på, har noe som minner om "realismo mágico" over seg.

Dette var Paasilinnas debutroman. Han har siden gitt ut mange, tilsvarende tynne romaner og er også blitt beskyldt for med tiden å bare gjenta seg selv og bli kjedelig. Andre mener dette er stor litteratur.

Jeg ga boken 3/5 på Goodreads. Ei lettbeint bok som passer å lese innimellom tyngre saker og som i alle fall får deg til å stramme smilebåndet. Terningen lander på 4.