lørdag 27. august 2016

Sporvekslingsmordet - Hans Olav Lahlum


Krim
Utgitt 2016 
Cappelen Damm
432 sider


Den 7.ende krimromanen om K2 og Patricia, faktisk den tiende kriminalgåten hvis vi regner med de tre korte historiene som blei samla i et bind, "De fem fyrstikkene".

Denne boka er kanskje den beste. Den har et ganske intrikat handlingsforløp og utvikling som både K2 og hans forfatter har omtalt følger flere spor. Hvert spor har flere stasjoner hvor de forskjellige aktørene befinner seg.

K2, som altså er kriminaletterforsker Kolbjørn Kristiansen, hopper fra spor til spor for å komme til løsningen i denne saken, som etter hvert  kommer til å omhandle flere mord, både gamle og nye. Han blir igjen  godt hjulpet av sin rullestolsittende venninne Patricia, som både hjelper ham på rett spor og setter han på sporet igjen når han har sporet av.

Å spore av kan leseren også lett gjøre, fordi de forskjellige scenene skifter fort, de ulike aktørene kommer inn fra venstre og forsvinner ut til høyre eller motsatt, med eller uten endret status som mistenkt eller mystisk. De her mange relasjoner å holde styr på i de tre hovedsporene som K2 følger.

Jeg husker et gammel råd jeg fikk av min spansklærer da vi leste "Cien años de Soledad" av Gabriel García Márquez, om å lage et genealogikart over alle personene der for å holde orden på hvordan de sto i forhold til hverandre, og lagte meg for denne anledningen et relasjonskart over aktørene i denne boka. Da gikk det "meget bedre".

Mer kan jeg vel ikke si om handlingen uten å røpe for mye. Mye av poenget med en krimroman er jo at leseren skal ha et jomfruelig forhold til boken, at han skal sette seg inn i bokens mysterier, hint og villspor som forfatteren har lagt ut uten å være i forkant av fortelleren.

Dette er en Lahlum-bok. "Stemmen" er tydelig hans. Det er en slags lett avmålt, lett behersket, noen ganger litt halvstivt og kanskje også litt akademisk måte å formulere seg på, som er blitt en signatur på hans bøker. Stilen er til tider også morsom. Jeg har alle hans krimromaner i tillegg til hans mer historiske bøker og jeg føler han har dradd noe av stilen fra disse over i krimromanene, noe som er bra, det gir særpreg.

Lahlum har både med sine krimgåter i mer klassisk stil, sine historisk baktepper i romanene og sin stil sin egen plass i norsk krimlitteratur. Sin egen krimhylle i litteraturhistorien for å si det sånn og det er både underholdende og morsomt å gå i gang med ei av hans bøker inn i mellom all den andre litteratur jeg leser.

En nylig kritiker har kritisert bokens personer for å være sjelløse pappfigurer.
Men hallo, der!
Dette er ikke en utviklingsroman , men en klassisk krim. Vi er ikke så veldig interessert i personenes utvikling annet enn hvordan de står i forhold til det å være inne eller ute av mistanke.

Det får være leseren som på egenhånd danner seg bilder av disse personene ut fra egne erfaringer.
Jeg kan i denne sammenheng henvise til mitt tidligere innlegg i denne bokbloggen, Om Pierre Menard-forfatter av Quijote. som handler litt om å se litteratur fra leserens synsvinkel.

Joda, både K2 og Patricia han virke litt upersonlige og leverer kanskje ikke for mye av seg selv. De sliter også litt med kommunikasjonen, men kanskje ikke verre enn folk flest til sine tider. Dessuten, det ér en utvikling i forholdet i denne boka. I tillegg har forfatteren foretatt et nytt grep, ved å la Patricia være fortelleren en kort stund. (Et sporskifte?!)

Jeg syns at Lahlums  tidligere bøker har vært nesten fri for erotikk og sex, noe jeg syns har vært litt befriende som en avveksling fra andre bøker.
K2 trenger ikke være kjønnsløs, noe han jo heller ikke er, men en trenger ikke dynge på med masse sengeøvelser for "at bibeholla publikens interesse".(Sitat Vreeswijk).
I denne boka ser vi dog nok tendenser til en litt mer frivol K2.

Lahlums bruk av bilder og symboler. de liker jeg. Kanskje fordi jeg føler meg hjemme der.
Denne gangen har han klart å knytte noen av disse bildene fra forskjellige scener til et begrep som kanskje sporer leseren.

 Lahlum har lagt januar 1973, en historisk og politisk interessant periode, men vi får bare noen drypp av omverdenen. Men de dryppa er så vidt jeg kan se ekte. Han innrømmer selv dog at han har løyet litt om snømengden det året.

Som sjakkspiller har jeg jo ventet på at noen skulle begynne å spille sjakk i bøkene hans. Nå gjør de det. Forfatteren bedyrer at dette ikke er noen sjakkroman, noe det heller ikke er, og at leseren ikke skal være redd for å falle av selv om en er ukjent med sjakk. Det er rett, det kluet som er hentet ut fra  sjakken er godt forklart av en av aktørene.

Til slutt
Det gleder meg at sjakkteori brukes til hjelp i etterforskningsmetodikken og  håper bare at andre forfattere kan vise til hvordan sjakken kan nyttes som hjelp til å løse hverdagens utfordringer.
(Joda, Kasparov, du har vært inne på det).

Helt til slutt,
Jeg syns dette var en god krim som jeg håper når ut til flere enn hans vanligere tilhengere vi finner på Facebook. Jeg trillet også terning her, den svirra litt rundt, men landa til slutt på 5!.













fredag 19. august 2016

Svenske gummistøvler - Henning Mankell









Roman

Utgitt 2016

435 sider

Oversatt fra svensk ved Kari Bolstad (MNO)

Gyldendal Norsk Forlag



Opprinnelig utgitt på svensk i 2015 (Leopard förlag)
Tittel: Svenska gummistövlar



Lest 15.-17.august 2016


Høsten, det dreier seg om høsten, om å bli  gammel, om vennskap, om svik, lengsler, løgn, familie, noen å snakke med, å kunne samtale i det heile tatt, om å bli sett, men først og fremst om det å bli gammel.

Hovedpersonen. bokens jeg. er en pensjonert lege på noen-og-seksti som har flyttet til den stockholmske skjærgården hvor han har arvet et sted, som  består av ei lita øy, noen skjær. På øya et hus og ei campingvogn.
Her ute sitter naboene på hver sine småøyer og all transport av mennesker og annet foregår med båt. Stort sett med småbåter.

En natt brenner huset til legen. Han har jo forresten et navn, nemlig Fredrik Welin. Huset brenner ned til grunnen og det er bare så vidt kan kommer seg ut. Det eneste han sitter igjen med er to grønne
gummistøvler, begge laget for venstre fot!
Så er historien i gang. Det viser seg at brannen er påsatt på fire steder. Hvem har gjort det?
Han selv? En av de andre øybeboerne? Eller en fremmedkar?  Det bygges opp en sterk spenning i boka om dette temaet, godt hjulpet av forskjellige små episoder som får mistankene til å gå i forskjellige retninger. Dette er jo ingen krimroman. Det finnes ingen Kurt Wallander som kommer inn og løser gåten, som blir sett på som et mordbrannforsøk. Men det finnes en løsning.

Brannen, eller rettere serien av påsatte branner er bare et av flere temaer i romanen. Forholdene til to kvinner som mer og mer griper inn i hans tilværelse og utviklingen av disse er to andre. Disse to kvinnene er hans datter, Louise, som han kun ble klar over og kjent med da hun var godt voksen, og journalisten Lisa Molin, som egentlig tar kontakt for å skrive om brannen, eller heller om en person som har mista alt han  hadde.

 Livet i skjærgården går ellers sin vante gang. Fredrik er "på nikk" med de fleste og alle kjenner jo legen som selv om han er pensjonert, drar opp legeveska for å sjekke forskjellige slags ting når noen er syke og også når den uhelbredelige hypokonderen av en nabo feiler et eller annet.

Selv om innbyggerne her ute har sine krangler og feider, så er det også en solidaritet. Den kommer kanskje tydeligst fram når noe truende oppstår, som. f.eks disse brannene.  Alle fremmedfolk blir møtt med skepsis. Heller ikke Fredrik, som jo stammer herifra, føler seg helt akseptert.

Et sentralt spørsmål  romaner er "hvor godt kjenner jeg ham/henne?  Også påstanden "jeg kjenner deg ikke!"  blir framført en del ganger i hans nærmeste omgangskrets. Kommunikasjon og det å gi seg ut til andre mennesker, nære som fjerne, er nå flere sliter med. Selv har Fredrik også sine svakheter på dette området. I tillegg lyver han og han snoker. Det er han ikke aleine om, postmannen, en av naboene har et notorisk rykte på seg om at han har lest alt av post til og fra skjærgårdsfolket og distribuert sin viten om dette i lokalmiljøet.

Mye av boka handler altså om det å bli gammel, om sykdommer, reelle som mulige, om aldringsprosessens kjemiske innvirkninger på kroppen. Dette vet jo legen alt om. I tillegg om det sosiale, at folk dør rundt en, at en for det meste bare ser yngre mennesker hvor enn en går. dette blir det negative tanker og en smule depresjon av.     

Fredrik vil gjerne bygge opp et nytt hus på branntomten med forsikringspengene han har i vente, men dette vil drøye da politiet i mangel av noen bedre kandidat etterforsker ham som ildspåsetteren.

I tillegg er det nye grønne gummistøvlene som han har bestilt via den lokale kjøpmannen for små.
Det har tatt fryktelig lang tid før de kommer og så er de ikke brukenes.
Vi kan kanskje se på disse støvlene som først var mindre anvendelige ved at de begge var til venstre fot, deretter at de nye drøyde svært med å komme, for så å være for små, som symbol på alt oppsamlet problem og elende som var blitt ham til del.

Så kommer gummistøvlene. De er grønne. Politiet får en ny mistenkt. Forsikringspengene kommer,
huset bygges. Forholdene til datteren og til venninnen Lisa Molin er i bevegelse.
Støvlene er grønne.
Håp!

Det er høst i de siste setningene, men mørket skremmer ikke lenger.

Det er en del symbolikk i boka. Hadde jeg lest den en gang til, ville jeg nok kanskje ha funnet flere.
I tillegg til de grønne gummistøvlene kan jeg nevne at skjærgården med sine isolerte små øyer og skjær kan stå som symbol på mellommenneskelig isolasjon, problemer med kommunikasjon og mange på kunnskap om og kjennskap til hverandre.

En mysende skepsis til fremmedfolk fra disse småøybeboerne, det er ikke noe annet enn vår fremmedfrykt i symbolisert form.

Det å kunne leve sammen i en kjærlig harmoni med forskjellig kulturell og etnisk bakgrunn berører også forfatteren når han beskriver familien til datteren Louise. hun er gift med en nordafrikaner og lever i kjærlighet og harmoni med ham og deres lille barn og en handikappet slektning av mannen i Paris.

Språklig sett er jo Mankell på topp syns jeg. Han er morsom, ikke gapmorsom, men humremorsom gjennom både det glade og det triste. Boka er lettlest, men man faller kanskje for fristelsen å galoppere gjennom. Da har mann lett for å miste de små blomstene på marken.
Det har jeg kanskje gjort.

I mine bokinnlegg har jeg poengtert at bøkene bør islett av tema som jeg interesserer meg for eller ønsker å vite mer om. Det har ikke denne, hvis man da ikke kan se på hans beskrivelse av det å bli gammel og isolert og innse at en selv befinner seg omtrent på samme stadium i livet og at en kanskje kan få et par aha-opplevelser.
Men temaet "å bli gammel" er jo ikke noe "kjekt program".

Oversetteren ser ut til å ha gjort en grei jobb, men det er noen spor av "svenskismer" her og der. Tydeligst er "strømming. Joda, du finner kanskje ordet også oppført i bokmålslista, men det heter da "sild"!.

Det er trillet 6-ere hos en derværende avis. Det er muligens en takk for alt til en stor forfatter som døde i 2015. Jeg har kanskje ikke like lett for å bli panegyrisk, men gir en 5-er, en sterk femmer.
Ikke bare det, jeg skal også skaffe meg og lese forgjengeren "Italienske sko" (2006).




søndag 14. august 2016

La Catedral del mar - Ildefonso Falcones




Historisk roman
Utgitt 2006
669 sider
Grijalbo (Spania)
Spansk

Også utgitt på norsk:
"Havets katedral"  Bazar 2009


Lest 09.august 2016 (spansk utgave)

Det passet kanskje godt å få lest denne boka nå, da etterfølgeren skal komme ut i september  på spansk. Jeg har hatt den i hylla lenge og har begynt på den flere ganger, men så har det dukka opp andre bøker som virket mer interessante.
Så var vi i innom Barcelona i sommer gikk også en tur nedom Basilikaen Santa Maria del mar som er en viktig del av boken. Vi så på det enorme interiøret og den arkitektoniske framføringa og det ga meg en inspirasjon til å få lest boken.


Interiør av Santa Maria del Mar med statuen av Jomfruen med barnet. Tatt motsatt vei.



Boka er en murstein og på spansk kan det bli noen harde tak. Men den er vel verd å lese.

Vi kan vel kanskje kalle den en utviklingsroman. Vi følger i alle fall unge Arnau Estanyol fra da han som liten gutt flykter fra landsbygden sammen med faren inn til Barcelona. Han blir antatt som lærling, driver som laste- og lossekar på havna, som steinbærer til den nye kirken, deretter som soldat og siden som pengeveksler hvoretter blir rikere og rikere og innehar flere viktige verv i byen.
Opp gjennom tiden får han flere uvenner fra de forskjellige tidsepokene og han får seg også en omgang med inkvisisjonen, og som skal mer til enn en bønn for å komme seg ut av. Hvordan det ender, røper jeg jo ikke.

Handlingen foregår stort sett Barcelona, men også noe ellers i Katalonia, fra 1320 til 1384. Hovedpersonens utvikling fra liten gutt til eldre herre faller sammen med byggingen av Basilikaen Santa Maria del Mar. "En kirke av folket for folket". I motsetningen tio Katedralen "Seu", som ligger bare en liten spasertur unna, så fikk ikke denne  bidrag fra konge eller øvrighet, men ble finansiert av byen innbyggere ved penger eller dugnad. En viktig gruppe var de såkalte "bastaix", losse- og laste- folka på havnet, som også bar store steiner fra steinbruddet oppe på Montjuic ned til kirken, som også blei kalt Havets Katedral. Arnau startet sin karriere som en slik bastaix og disse spiller en viktig rolle gjennom boken.

Arnau blir veldig knyttet til denne kirken. Hans ser fascinert på at den blir bygget, senere deltar han også som "bastaix", kan knytter kontakter med prestene og ikke minst, statuen av Jomfru Maria som er sentral i kirken, blir et substitutt for hans egen fraværende mor.

Styrken i boka er de historiske skildringene. Forfatteren har gjort et godt feltarbeid mht til å samle inn opplysninger og han klarer å gi oss en veldig bra skildring på dagliglivet og hendelser i Katalonia på 1300-tallet.
Så vidt jeg har kunnet sjekket er han å stole på når det gjelder historiske begivenheter som kommer inn i handlingen i boka. Miljøskildringene er malende og klare.

Jeg har vel gjentatte ganger hevdet at ei god bok også skal gi leseren noe som gir ham lyst til å lære mer om. Det har denne boka til gangs for min del.
Spania , eller rettere sagt Katalonia i seinmiddelalderen (Baja Edad Media). Vi får innblikk i et samfunn som er organisert på en heilt annen måte enn hos oss. Landsbygda og byen har forskjellig status og forskjellige lover. En flyttet ikke lett fra by til land eller omvendt. Det hadde mest med eierskap til både jord og folk å gjøre.
Arnau og hans far, Bernat, var bønder som hadde disposisjonsrett over sin jord, en rett som gikk i arv. Vi hører at for noen generasjoner siden var de frie, men at de nå var underlagt en jordeier. De var stavnsbundne, de kunne gikk flytte på seg, de måtte utføre lange arbeidsøkter hos jordeieren osv. I tillegg hadde jordeieren, som regel en adelsmann visse rettigheter som kaltes "usos malos". En av disse var å kunne ligge med bruden når en av hans underlagte bønder giftet seg.

For å oppnå friheten bestemmer Bernat seg for å flykte fra landsbygda og til Barcelona. Jordeierne hadde full rett til å forfølge og fange inn sine bortrømte undersåtter, og føre dem tilbake landsbygda, men dersom en kunne bevise at en hadde bodd i Barcelona "år og dag" - et år og en dag - kunne en få et bybeboerbrev, og ved denne endring av status var en frigjort fra jordeierens klør. Verken han
eller andre adelsfolk kunne legge hånd på deg, og du var fri.
Fri, vel, ikke etter våre normer. Det var stor klasseforskjell. Det var mestere, svenner, arbeidere, lærlinger og slaver. Byen var delt inn i yrkesgrupper som hver hadde sin bydel med egne ledere. Jødene hadde egen bydel. Byene hadde sine egne lover og kongens makt var ikke ubegrenset der. Kongen var dessuten avhengig av lån fra byens rike menn for å finansiere sine kriger, og var ikke alltid like klar til å involvere seg i byens stridigheter, verken interne eller med kirken.

Politisk sett var det mange aktører, konger, grever, baroner, mektige og rike bybeboere og ikke minst kirken! I det heile tatt var middelalderens Spania en komplisert scene.
Formelt sett lå Barcelona under "conden" (greven) av Katalonia, som igjen måtte svare til kongen av Aragon, Aragon var en stor sjøfarernasjon som erobret Mallorca også hadde andre besittelser rundt om i Middelhavet.
Spania delt i forskjellige kongeriker og stater og hver av disse hadde sine egne regler og lover.
 Dette var det vannet som Arnau måtte svømme i. Her var det maktkamper og problemer. Folk som klatret og folk som  falt ned. Fiender, svik og kvinner, ømhet og kjærlighet.

Arnau ender som baron og landeier, men han glemmer ikke sin bakgrunn. På sine jordegodser avskaffer han de spesielle "usos malos", noe som skaper en del rabalder hos de andre landeierne i distriktet og også flere fiender. Han er i sitt hjerte en "bastaix" og disse spiller sammen med "Jomfruen" i Havets Katedral en viktig rolle mot slutten av boken.

Revolusjonær?
Nei, det ville være en historisk anakronisme å kalle Arnau for revolusjonær. selv om han i mange begivenheter står på de svakes side. Dette er en historisk roman og forfatteren må forholde seg til historiske fakta og ikke dikte inn noe annet. Det var opprør i Barcelona, men det var først og fremst pga av sult og en veldig skeiv fordeling av det som var å få av mat under blokader utført av f.eks Genova. Arnau er meget religiøs og det var nok ikke  hans tanker å gjøre noe som veltet om på samfunnssystemet, som kirken støttet.
Dessuten, forfatteren har sympatier med Partido Popular, Spanias høyreparti og har gode relasjoner til statsminister Rajoy. Han har nok ikke hatt intensjoner om å skrive progressiv, samfunnskritisk litteratur.

Dette er ikke en eksperimentroman, forfatteren tilfører ikke litteraturen noe nytt. Det er en grei fortelling i fortid med en hovedperson, men der han også går inn andre personers tankesett og er således enn allvitende forteller.

Jeg syns boka har noen svakheter som jeg ikke skal begi meg inn på uten å gi for mye av handlingen, men det historiske miljøet som er bakteppet for romanen er så bra skildret og interessant for videre lesning at jeg gir romanen terningkast 5.

Jeg har også bestilt oppfølgeren som kommer på spansk i september!