Oppvekstroman - "Sjakkroman"
Utgitt 2002
Cappelen
272 sider
Lest 20.-24.juli 2018
Boka hadde jeg jo hørt om, men aldri fått meg til å kjøpe eller lese den før jeg plutselig snubla borti forfatteren - Arne Danielsen - sammen med en felles bekjent under NM i sjakk i Sarpsborg, der jeg for øvrig ikke spilte, men deltok på årsmøtet og lot meg velge til Leder av Norges Fjernsjakkforbund.
Tilfellet ville at han hadde et eller flere ex. av boka i sin taske eller var det ryggsekk?, og jeg fikk kjøpt den inkludert signatur og satte meg så til å lese da jeg omsider kom heim.
Det er ei ganske lettbeint bok om en gutt fra arbeiderklassen, bosatt på Oslos østkant, og vennene hans som vi følger gjennom barneskole, ungdomsskole og videre til de vel er rundt de 18. Oppvekstmiljøet må vel kanskje sies å være ganske normalt for arbeiderklasseunger, de hadde litt forskjellig type "hjemmemiljø" med innslag av hardt arbeid, fyll, arbeidsløshet, kummerlige boforhold, streiker, dårlig råd, tvil og håp.
I gjengen ble hovedpersonen først kalt "Herold" etter et merke på en hjemmekomponert sykkel, seinere ble han yil "Ernst" etter Ernesto Guevara de la Serna, men det henspilte også på uttrykket "System Ernst", om det som gikk galt.
I gjengen rundt Herold og i østkantmiljøet ellers var det stor sjakkinteresse og det blei snakka mye om sjakkens mestere som Steinitz, Lasker, Nimzowitch, Botvinnik, Aljekhin og ikke minst de nyere heltene Larsen, Spassky, Petrosian og Fischer. Visse postulater og læresetninger fra sjakken ble også brukt som rettledende i dagliglivet ellers.
Bl.a. så kritiserte man starten på den Cubanske revolusjonen og overfarten med Grandma som rein eventyrpolitikk, slik som det ofte kan være å vase rundt med dama i begynnelsen av spillet i stedet for å utvikle brikkene. Castro og "Che" og gjengen lykkedes bare fordi Batista var en enda dårligere sjakkspiller!
Det går vel tydelig ut av boka hvor den politiske sympatien til protagonisten og hans omgangskrets ligger, men noe klart politisk engasjement synes ikke å spore,
Tone. Hun var en barndomsvenninne av Herold, hun ble ettervært som han fikk øynene opp for henne en slags dragning, en "drømmedame" et ikon. Men som "Blyge Harry" av Stavangerensemblet var han "altfor seine te smi" , heile prosjektet later til å bli et system Ernst.
Han får seg jo noen damebekjentskap etter hvert, noen havner i senga noen utenfor, men "The Vision of Johanna" eh. Tone slipper ham ikke.
Miljøskildringene virker ekte og det snakkes etter det jeg, en vestlending, forstår en østkant-, skal vi si -dialekt, en sosiolekt eller "slang".
Skriftbildet for den samme vestlending var i begynnelsen ganske uvant og jeg lurte på hva språk det var, slik som "boruhena?" - jeg mener å kunne identifisere ganske mange språk ut fra skriftbildene, men ikke her!
Men så kom jeg på å lese disse dialogene høyt, og da kom budskapet fram, på "årntli".
Dialogene er ellers preget av pubertet og ungdomssnakk. Pikk og pule, røke bønner og drikke øll går igjen og språket kanskje litt meir uvørent enn det jeg var vant med fra den tida, men jeg er tross alt 5 år eldre enn forfatteren.
"Ernst" er fortelleren, men om fortelleren også er forfatteren selv, det vet jeg ikke helt. Personene i romanen skal være hentet fra hans omgangskrets så vidt jeg forstår og flere av figurene fra Oslo Schackselskap skal være lett gjenkjennelige i boka selv om de er gitt andre navn.
Guttene følger godt med i hva som skjer i sjakkverdenen. Fischer moser både Larsen og Tajmanov 6-0 og slår så Petrosian i kandidatmatchen.
Her gjør forfatteren et interessant og originalt(?!) trekk , han lar guttene smelte sjakken sammen med en annen lidenskap,musikken og særlig Led Zeppelin. De finner på å sette sammen sanger og tekster av Zep til hvert av de 9 partiene i matchen mellom Fischer og Petrosian (6,5-2,5) og ender opp, naturlig nok med 9. parti og Stairways to Heaven!
Romanen viser også til de store kulturforskjeller det var i OSS - Oslo Schakselskap og Sporveisarbeidernes sjakklubb, det den første var preget av "ukultur mens den andre av solidaritet og medmenneskelighet.
Mot slutten av romanen havner Ernst, som deltaker NSUs på nordisk sporveissjakkunions mesterskap i Reykjavik, i et land hvor det neppe finnes "skjenekøyretøy", men like fullt Nordisk skulle det arrangeres, det tolvte i rekken.
Og tilfeldigvis, tror du ikke at de herrer Fischer og Spassky skulle spille der samtidig, med alle de viderverdigheter vi vet det innebar. Spennende ble det også å se om Bobby, Boris og Ernst tumlet borti hverandre.
Det er ikke så mye å se om stil og struktur, det er ikke noen komplisert sak, ingen eksperimentell roman, den er lett å lese og lett å forstå og for en som er nesten på samme alder blir det også en fin mimrestund.
Romanen er også til tider morsom, med vittige replikker og "vendinger" og til slutt blir det spennende, man blir engasjert og lurer på hvordan det går med "kameraten" vår.
Dessuten vil romanen også forhåpentlig åpne en dør inn i til sjakkens forunderlige verden og også vise at sjakk ikke bare er for én type mennesker, de spesielle, som noen mener, men for alle uansett sosial plassering og personlighetstype.
Helt i slutten får han en sjanse til revansje mot sin hovedfiende "Døden" noe som kan føre til et glimt av håp....
Det er ikke ofte man får fornøyelsen av å lese en sjakkroman/novelle. Fernando Arrabals "La Torre herida por el Rayo" er en av dem, dessuten Stefan Zweigs "Sjakknovelle" og Kurt Vonneguts mer morbide short story "All the Kings Horses" og Eivind Riis Hauges "Sjakkspillere" -tre noveller, er de jeg kommer på.
I en slags svermerisk eufori var jeg på nippet til å gi denne boka en femmer, men etter en samlet vurdering er nok fireren mest korrekt.
Det betyr at den absolutt er lesbar, underholdende og kan anbefales.
Terningkast : 4
