søndag 13. august 2017

De fems tegn - Hans Olav Lahlum






Krim
Utgitt 2017
Cappelen Damm
384 sider

Lest: 11.-13. august 2017


En blodfersk krim-roman fra Hans Olav Lahlum. Lahlum overrasker  denne gangen med en ny vri.
Han har ikke skrevet en krimroman i klassisk stil der en mordoppklarer eller flere jobber med å etterforske et eller flere mord og ved logisk bearbeidelse av innsamlede data og spor til slutt fakker drapsmannen etter å ha finta leseren opp på tribunen en rekke ganger. Nei, i den nye romanen vet vi både hvem morderen er og hvem som skal dø og etter hvert også hvorfor.

Dette blir mer en thriller der vi følger drapsmannens oppsporing av sine ofre, planlegging og gjennomføring av drapene, samtidig med at han ligger i kappløp med en smart dansk kvinnelig etterforsker og også sin egen sviktende helse.

Lahlum henter også denne gang kilden og utspringet til nåtidens hendelser til 2. verdenskrig og til okkupasjonen av Norge. For at hovedpersonen skal være troverdig og ikke en over 90 år gammel gubbe, men heller en viljesterk 80-åring med fysisk styrke nok til å reise rundt i Europa og gjennomføre sine planer, selv om helsa som sagt er sterkt på nedtur, så har Lahlum lagt hendelsene i nåtid til 2004.

Uten å røpe for mye. kan jeg si at romanen er en hevnjakt på gruppe personer som påførte hovedpersonen en uopprettelig skade ved tortur under krigen i et forhørsrom i Trondheim. Lahlum bruker kjente teknikker der han veksler mellom scener fra krigen der hovedpersonen er "han" eller "fangen" og nåtid ,der denne blir "jeg", og også en tredje vinkling, fra  etterforskerens, "hun", sitt blikkpunkt, og så presenteres disse med et driv og en utvikling som gjør dette til en spennende thriller.
Hvordan vil dette ende?

Det sier jeg ikke! Dog jeg må vel innrømme at jeg ganske tidlig kunne ane det meste av utviklingen, men ikke alt.

Temaet er ikke originalt, Lahlum selv nevner ei bok som har vært til inspirasjon, jeg mener selv jeg har lest flere "bekjennelsesromaner" både i krimsjangeren og i en mer psykologisk  sjanger, f.eks "El túnel" av Ernesto Sabato), men her har Lahlum introdusert en "jeger" som jager jegeren, en rødhåret dansk politietterforsker, med en sjakkspillers gode hukommelse og analytiske evner, som er den første til å se visse viktige sammenhenger.

Denne etterforskeren, er forresten sjakkspiller, en sjakkspiller som nettopp er blitt utelatt fra danskenes damelandslag, pga av at de ville satse på yngre og mer aktive spillere. Hun sliter litt med privatlivet, får det ikke helt til med venner og familie og treffer heller ikke noe særlig i forsøkene på å få varig kontakt med menn.
Jeg valgte å kalle "jeg" personen, drapsmannen for bokens hovedperson. Det er jo naturlig å se på en "jeg"- person som det, dessuten er det hans liv og hevntokt som er det sentrale dramaet i boka, men jeg så etter hvert også at hun der dansken også begynte å utvikle seg til en slags "protagonist", selv om hun vel var "antagonist".  Eller var det egentlig omvendt? .
I alle fall har Lahlum antydet at  hun kan dukke opp i en (eller flere?) framtidig(e) roman(er).

Han har  i alle fall brukt en god del plass på denne etterforskeren og jeg syns å ane at han har lagt noe av seg selv i henne, ikke en kopi, nei bevares, men noe.  Lahlum sier selv at hun skal være delvis modellert , men ikke en kopi av en dansk kvinnelig sjakkspiller som forfatteren kjenner.

"En mørk psykologisk  thriller" står det på omslaget, med sentrale temaer som synd, straff, hevn og tilgivelse. Det er temaer som lett kan ende opp i moralske banaliteter, men jeg syns Lahlum kommer godt ut av det og gir leseren  troverdige forklaring på hvorfor ting skjer som det skjer. Noen ganger ville nok kanskje leseren agert på en annen måte, men vi er alle forskjellige, med ulike erfaringer og opplevelser.

Med ettertanke, denne romanen handler vel først og fremst om "ensomhet", mange av de viktige personer i boka er ensomme, om ikke nødvendigvis enslige. "Ensomhet" er et tema som går igjen i mange beskrivelser, Denne romanens art har også, gitt forfatteren høve til å gi mer av sine personer enn i hans "vanlige" krimromanene, og det har han lykkes brukbart med,  selv om han er mer gjerrig på det området enn flere andre. Det er for øvrig ikke noe kvalitetstegn i seg selv, bare snakk om stil.

I det heile, denne romanen var en vellykket ny vri fra Lahlum sin side. Han holder igjen og slipper opp akkurat slik at det blir interessant hele tiden og leseren drives framover i fortellingen av nysgjerrighet  og spenning.

Denne gangen går terningen rett i 5-eren!














1 kommentar:

  1. Så fin og grundig omtale du har skrevet. Jeg er ikke like positiv som deg, jeg syns spenningen kom for sent til at dette ble veldig vellykket som spenningsroman. Men temaet var interessant, så boken var absolutt lesverdig. Jeg linket til din omtale i mitt blogginnleg.

    Hilsen Ann Christin

    SvarSlett