Den klønete skytsengelen - Arto Paasilinna

   

Roman

Utgitt 2014

188 sider

Oversatt fra finsk ved Ellen Holm Stenersen

Aschehoug Forlag

Opprinnelig utgitt på finsk i 2004

Tittel: Tohelo suojelusenkeli

Lest 24.-25.februar 2016

Hvor stort vingespenn har en engel?  Det får du greie på i denne romanen, Det er svært, rundt 11 meter, enkelte meir tykkfalne engler kan ha et vingespenn på rundt 15 meter.
Gigantisk, men det må til for at en engel skal kunne fly!  Framstillingen av engler gjennom kunsten gir således et heilt feil bilde av englenes vinger. Med  slike vinger som kunstnerne har utstyrt disse englene ville de ikke kunne fly! 
Englene  oppebærer samme alder og kroppslige kvaliteter de hadde da de døde. En av sjefsenglene har sogar et kulehull i pannen etter han i det sivile liv ble skutt i hodet under Vinterkrigen, men det gjør ikke noe, han lever i beste velgående, som engel, selv om han altså er død.
Englene lever i sameksistens med menneskene, noen er skytsengler for en eller annen og stiller opp for å hjelpe til og hindre ulykker og sånt. Denne co-eksistensen er ikke av likeverdig karakter, da englene kan, i tillegg til å fly, lese og styre tankene og viljene til menneskene, de kan  også påvirke farten til kjøretøyer. Slik kan de blant annet hindre ulykker.
Menneskene, de levende altså, på sin side kan ikke se eller høre englene, selv når de bråker aldri så mye. Englene er som vi vet , Vårherres tjenere. Fanden har også sine håndtlangere, det er "puker" (av "en puke"), djevler og smådjevler. Urettferdig nok kan ikke disse fly når de er på oppdrag, men må gå eller ta kollektive transportmidler som buss, fly båt  eller taxi. De er usynlige, men fysiske i den forstand at de må snike seg inn på bussen. båten eller flyet når dørene er åpne.
Dette er en viktig del av "miljøet" i romanen, legger jeg så til at hovedpersonen Aaro Korhonen får tildelt den nylig avdøde religionslæreren Sulo Auvinen på 82 år som skytsengel, som i levende tilstand  var nokså klønete av seg og  at denne egenskapen drar han med seg inn i "livet" som engel.  
Det er denne klønete utførelsen av alle de tiltak han setter i gang for å lette livet til Aaro som fører til alle uheldige omstendighetene eller skal jeg heller si katastrofene som inntreffer gjennom boken.

Noen har satt Arto Paasilinna inn i en "pikaresk" bås, men denne romanen er ikke pikaresk i klassisk forstand, selv om en kan ane visse elementer i den. Derimot vil jeg heller si at den meir er som en  latinamerikansk "magisk realisme" der levende og døde omgås på samme scene. Hos Paasilinna kommuniserer ikke de levende og de døde (englene og pukene) med hverandre direkte, som i mange av de latinarmerikanske magiskrealisme-verkene, men deres handlinger påvirkes gjensidig av hverandre
..
Boken er forholdsvis kort og leseren raser avgårde på bølgen av Paasilinnas lette og flytende språkføring. En språkføring med en god andel humoristisk snert.   Jeg humret meg gjennom boken og alle de absurde situasjonene og den svarte humoren. Så får hun heller ha rett hun som kritiserte romanen for flate karakterer, for manglende utvikling og for kvinner som var redusert til masete og spekulative karikaturer.  Men jeg vet nå ikke helt riktig, jeg. Det er først og fremst en morsom bok med satiriske undertoner, og en kan ikke anmelde en slik fabel som om den skulle være en utviklingsroman. Det blir som å anmelde en  Bob Dylan konsert som om det skulle ha vært Pink Floyd.

For oss fakta-friker er det en del interessante ting å sjekke opp, som f.eks  at Kerimäki trekirke er verdens største i sitt slag, at Volvo og Mercedes sine likbiler ser ut til å gå like fort og at Morsdagen er en av de største helligdagene i Finland, da er alt stengt. Det første er bekreftet fakta, det andre kan være sant, men ikke bekreftet, det siste tror jeg pokker ikke noe på!

Alt i alt  en god bok, jeg ha den 4/5 på Goodreads. Det blir vel en femmer på en terning. Det er første gang jeg leser Paasilinna og jeg leser gjerne et par til i samme slengen, innimellom andre bøker som genererer mer lesemotstand.