lørdag 6. februar 2016

Magnet - Lars Saabye Christensen










MAGNET

av Lars Saabye Christensen

Roman

Utgitt 2015
780 sider
Cappelen Damm

Lest 03-12.januar 2016






Lars Saabye Christensens nyeste roman har stort sett trillet seksere hos de fleste kritikerne jeg har sett og lest, men selv ga jeg den 4 av 5 på Min Goodreads-side, noe som hadde vært en svak femmer om jeg hadde brukt terning.
De som har lest mitt forrige innlegg vet at jeg i disse bokanmeldelsene vil ha et leserfokusert perspektiv og i vurderingene av bøkene legge mest vekt på hva disse bøkene gir meg og ikke så mye hvordan de står seg når en legger litteraturtekniske vurderinger til grunn.
Hovedhandlingen i romanen er historien om forholdet mellom hovedpersonen, Jokum Jokumsen og Synne Sager. Et forhold som starter på et felleskjøkken på studentbyen Skogn i Oslo, som utvikler seg til kjærlighet og til et ekteskap med sine oppturer og nedturer, som noen ganger sliter med kommunikasjon og gjensidig forståelse, men limes sammen igjen for en stund. Vi følger også deres forhold til foreldre, venner, naboer, forretningspartnere og kritikere, forhold som noen ganger blir kompliserte, mye på grunn av manglende evne eller lyst til å kommunisere skikkelig.
Hovedpersonen selv er jo litt et "syn", veldig lang og tynn og uten spesielle motoriske evner. Det sies at han en gang måtte ha hjelp til å komme løs fra en knute der armer og bein hadde viklet seg inn i hverandre. Han er noe treg, beskjeden og med lite selvtillit, han er nærmest asket og foretrekker lunkent vann til maten framfør øll og vin. Hans Synne er søt, sterk og beslutningsvillig, men sliter også på sin måte. I det det heile tatt er det noe ved alle personene i boka, men det leses meir som bilder av variasjonsbredden av  oss mennesker, meir enn som unormalitet eller galskap. Riktignok stifter opp til fleire av disse personene bekjentskap med en institusjon som en ofte forbinder med kvite frakker og trøyer med ekstra lange ermer.
Gjennom mange bilder, scener og hendelser får vi presentert den såkalte "tidsånden". Det er særlig to slike miljøer som blir beskrevet. Studiemiljøet i Oslo og kunstnermiljøet i California.
Av disse likte jeg best det første, kanskje først og framt fordi jeg kjenner det fra egen erfaring, riktignok fra Bergen, men fra samme epoke. Kombinert med det jeg husker fra den tiden framstår teksten som klare inntrykk visuelt sett. Beskrivelsen av liv og levnet på felleskjøkkenet, på studiet, på studiesirkler og lange diskusjoner om ditt og datt var godt fra et klassestandpunkt, eller om det var borgerlig og dermed dårlig, ubrukelig og forkastelig.
I romanen er det Kafkas "Prosessen" som får den ublide skjebnen å bli erklært borgerlig litteratur av studielederen, men nær sagt selvfølgelig var en ml-er. Jokum, på sin side fikk alle mot seg ved å kalle den "komisk".
Miljøet fra Calefornia kjenner jeg ikke og for meg ble den sekvensen mer en diskusjon om fotograf og kunst. Jokum selv mener det han driver med, fotografering, ikke er kunst, men bare en gjengivelse av virkeligheten, og slik er det i begynnelsen. En debuterende kritiker skriver ved hjelp av bransjesjargonger en positiv anmeldelse av Jokums første utstilling og dermed er han i gang. Ved hjelp av sin kone og andre som ser mulighetene i hans fotografering blir hans bilder til stor kunst og hans navn blir så betydningsfullt at han kan gjøre hva han vil og det blir betraktet som stor kunst, like til han prosjekterer Synnes død  på et konstruert bilde. Jokke selv har hele tiden ment at hans bilder er virkelige, ikke konstruerte, men i en utvikling som kulminerer i bildet av Synnes fremtidige død. utvikles hans fotokunst fra det beskrivende til det oppkonstruerte.
Er kunst noe som er kunst i seg selv, eller er det noe som en gruppe påvirkere definerer som kunst for seg selv og for alle oss andre? Jeg fristes til å sammenligne med Marcel Duchamps pissoar fra 1917. Kunst eller bruksgjenstand?
Lars Saabye Christensen skriver med en lun, morsom stil, typisk denne forfatteren, sier ekspertene. Der er mange detaljer og kanskje noen, flere ganger litt for mange gjentakelser. Noen finner sikkert en litterær verdi i dette, men for meg ble dette for langt, slik at jeg flere ganger måtte opp for å puste. 600 hundre sider kunne sikkert gjort samme nytte uten at leseren trengte til livredning og kunstig åndedrett.
Litteraturteknisk sett fins det mye som nok begeistrer "de som har vett på det" og som triller disse sekserne. Han varierer bla. perspektivene og har lagt inn fortelleren, som i første person, forteller sin historie. Denne fortelleren har skrevet ferdig denne boken om Jokum og Synne. Hans navn kjenner vi ikke, men han kaller seg selv Amper. Denne Amper flytter inn på en studenthybel som deler felleskjøkkenet med Jokke og Synne etter at en av de originale beboerne flyttet ut. Amper deler for øvrig skjebne med Jokke. Slutten tåkelegger forfatteren noe bla. med uttalelsen "slik slutter romanen ikke".
Da jeg som ung frimerkesamler kjøpte nye objekter kom jeg over en dansk forhandler som solgte "mirakelrodekasser". Det var assorterte samlinger, mye gråstein, men der en også fant gull. Denne romanen er en slik "mirakelrodekasse", og hvis jeg hadde lest den en gang tid, hadde jeg nok funnet enda mer gull!
For meg kom det som en ekstra gevinst et ønske om å lese Kafkas "Prosessen".











Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar