tirsdag 1. mars 2016

Dukkeføreren - Jostein Gaarder







  Roman

   Utgitt 2016

  255 sider

  Aschehoug Forlag




   Lest 27.februar-29.februar 2016


 


I Jostein Gaarders siste roman, Dukkeføreren som nylig kom ut, er det komparativ lingvistikk som er det vitenskapelige temaet. Eller rettere sagt indoeuropeisk komparativ lingvistikk. De andre språkfamiliene har hovedpersonen, Jakop Jacobsen (!) ikke noe forhold til. Det er den indoeuropeiske språkfamilien (forkortes :"IE") som er hans forhold, hans familie i mangel av noen annen familie.
Jakops mor er død, han har ingen søsken og hans far hadde bare vært innom moren i ny og né. Han er helt uten familie og lever et ensomt liv. Jakop er en middelaldrene lektor med norsk som hovedfag og altså denne spesialkompetansen på indoeuropeiske språk. Semantikk, betydninger, presisjoner og språket som verktøy, det behersker han til det fullkomne. Han er viden kjent og får mye honnør for sine foredrag om IE-lingvistikk, men han har det verre med å engasjere i klasserommet.
Han kan også bruke språket fortreffelig til å konstruere og fortelle historier om hvordan han ble kjent med avdøde som han har gått i begravelse og minnestund til.
Jakop har nemlig  gått i mange begravelser, sannsynligvis for å lindre på noe av den ensomheten som trykker. Han gjør "research"
på den familien han forventer å møte og forteller om sitt forhold til avdøde.
Vi ser at han ikke har noen problem med å bruke språket og konversere med folk verken i faglig eller mer dagligdags sammenheng, men han strever med å komme inn på folk og vel også med å gi av seg selv.
Det er nok selve kommunikasjonen har sliter med, på tross at en språklig høyt nivå. Å uttrykke og forstå et budskap, forståelse av budskapet på andre, sosial kompetanse er vel noe han har problem med.
Ekteskapet hans, han var faktisk gift, varte i tre år, tre skrantende år, som endte opp med en uløst krangel om bruksretten til en gammel Toyota Corolla.
Hans nære venn er Peder Ellingsen Skrindo, en venn som er hans sparringspartner både i livets daglige spørsmål og ikke minst i de faglige. Denne "Pelle" er en kløpper på Indo-Européiske røtter og er til stor hjelp for Jakop mange ganger.
Det er såre vel og ganske vanlig, men problemet er bare at "Pelle" er ei hånd-dukke og selv om den er en slags substitutt, er den også  et hinder for et mer normalt sosial liv, som Jakop tross alt ønsker å leve.

Så treffer han Agnes.

Romanen kan leses som Jakops sjølbiografi der han forteller om sitt opphav. sin oppvekst, "hippie"-tida, studietida, ekteskap og lærervirke, 

Den kan også leses som en krønike til familien til språkforskeren Erik Lundin som han går i begravelsen til . Han treffer videre
medlemmer av denne familien , alene eller i grupper i flere av de mange begravelsene han går i.

En annen innfallsvinkel er å se boken som en beskrivelse av en ensom mann som trass alle språklige behendigheter, ikke får det helt til i de samtalene som kan føre til et harmonisk og intimt forhold til andre.

Kanskje inntil han møter Agnes.

Boken er også en slags "teaser" i IE lingvistikk, og det er interessant. Vi får kanskje ikke smake så mye på kjøttet, men vi får lukte i gryta. Han gir oss mange smakebiter på proto-indoeuropeiske (PIE) røtter og hvordan de har utviklet seg til ord som i moderne språk som norsk, tysk, spansk, russisk, sanskrit (indisk og "mor" til alle indoariske språk) osv.
Ei språkrot er den minste betydningsbærende enheten i et ord, som f.eks "bok-" 

Mange (noen) lesere vil nok med interesse lese om disse ordenes betydning, faglig kalt "etymologi" og deres opphav og kanskje ønske å vite mer. Dette er for så vidt også temaer som jeg har interessert meg for, ikke med samme glød og ensidighet som Jakop, men så har jeg heller ikke utviklet så mange av Jakops særegenheter. For dem det måtte interessere, legger jeg ut  lenker til et par-tre bøker som jeg har lest, for videre lesning nederst i bloggen.

"Dukkeføreren" er en såkalt førstepersonsfortelling. Det er hovedpersonen som er fortelleren, men heile romanen er konstruert som et brev til denne Agnes, som også tilhører "Lundin"-klanen og som Jakop ønsker å knytte seg til. Agnes har allerede gjort tiltak for å få Jakop ut av hans noe besynderlige livsførsel,
Det tar et stykke tid fra hans begynte på brevet til han sender det, men til slutt får han trykket på "send" og smekket det over på Agnes sitt nettbrett.

Med tanke på det jeg tidligere har skrevet om leserens rolle i og betydning for et litterært verk, så er det her fint å vite at slutten kan leseren finne ut av selv gjennom et etterarbeide. Det kan høyne leseropplevelsen og forståelsen.

De anmeldelser jeg har sett har vært noe lunkne og ikke vist så mange øyne på terningene sine. Opplevelsen av romanen kan nok være vidt forskjellig hos leserne. Kanskje det ble for mange språklige "røtter" og kanskje anmelderne ikke var fornøyd med hvordan Gaarder har knyttet trådene sammen til slutt. Hvem vet?
Jeg ga den 4/5 på Goodreads og 5/6 på "bokelskere.no og min egen bokdatabase ble det 7/10. 

Gjennomgangen av  IE- familiens etymologi og opprinnelse trekker opp!



Foreslått litteratur:

The Horse, the Wheel, and Language: How Bronze-Age Riders from the Eurasian Steppes Shaped the Modern World 
David W Anthony, Princeton N.J. 2007

Indo-European Language and Culture
Benjamin W. Fortson IV, Oxford UK 2010

William G Davey, Ruidoso New Mexico 2009



















Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar